Vakker og melodiøs dødsgospel

Louise Lemón opererer i et segment jeg sjelden er innom med min musikalske nysgjerrighet. Vi befinner oss i et terreng fjernt beslektet med metallsjangeren, en sjanger som allerede er utvannet nok til å imponere en homeopat i senk. Men nå skal vi ikke henge oss opp i musikalske sjangere, men heller legge vekt på det som først vekket min oppmerksomhet da jeg hørte Louise for første gang. Kvinnens stemme, hennes heller mørke låter, og den noe sparsomme men svært så effektive instrumenteringen.

Og nettopp den noe sparsomme instrumenteringen i kombinasjon med artistens store stemme, skaper den litt mystiske og definitivt, magiske stemningen på dette albumet - selvsagt i godt selskap med vakre og melodiøse låter. Tekstmessig vender hun seg innover med en slags sorgfull men samtidig optimistisk selvransakelse. Det virker som Luoise prøver å finne en vei ut ved å lytte til sin indre stemme. Det er ikke godt å si om dette er intensjonen, for lyrikken kan sikkert tolkes på andre måter enn min. Nå er ikke det så veldig nøye, føler jeg, for det som virkelig er essensen gjennom A Broken Heart Is An Open Heart, er alle stemningene, og dermed atmosfæren som stadig fremkalles.

Det er mørkt i dette klimaet, og på mange måter et forsøk på å finne ut av eget hjerte og egne tanker. Lemón har en slags intens lengsel i sin stemme, og denne forsterker lyrikken og gir den en troverdighet man aldri bestrider. Når det melodiske landskapet er såpass rikt som det er her, føler jeg at grepet som er gjort med å nedtone arrangementene, er helt på sin plass, og ganske så genialt. Jeg kan fint se for meg en grandios og pompøs innpakning her, fremfor den som er valg, og er selvsagt sjeleglad for at de har landet på less is more. For i dette tilfellet er det helt riktig.

Nå er kanskje dette med sparsommelig et relativt begrep, men i denne settingen føler jeg likevel at det er riktig å hevde det. For det er i stor grad Louises stemme som bærer dette albumet fra A til Å. Selvfølgelig meget smakfullt akkompagnert av sitt utmerkede band som består av: Anders Ludwigsson på tangenter, Johan Kvastegård på gitar, Petter Nygårdh på trommer, og Randal Dunn på synth. Sistnevne er selvsagt den meritterte produseren som har jobbet med artister som Sunn O))), Six Organs Of Admittance, Marissa Nadler, Akron/Family og Jesse sykes, for å nevne noen. Alle disse til sammen er med på å gjøre albumet til hva det har blitt, en interessant plate med meget stemningsfulle låter båret gjennom omgivelsene på Lemóns helt nydelige stemme.

Som sagt var det Louise Lemóns stemme som vekket min interesse da jeg hørte de første låtene, men etter hvert som albumet tok form utover, dukket tanken om at dette kanskje var en smule monotont og ensformig. Men heldigvis så snudde disse tankene i takt med stadig nye gjennomlyttinger, og etter hvert skjønte jeg at albumet med sin tematikk og atmosfære knapt kunne vært gjort bedre eller annerledes. I alle fall om disse tingene skulle være like fremtredende og gjennomførte som de har blitt. Om stemningene og uttrykket som artisten selv har valgt å beskrive som Death Gospel, eller dødsgospel, skulle komme til sin rett - noe de i aller høyeste grad gjør her på A Broken Heart Is An Open Heart. Det er kanskje ikke så mye som minner om gospel i ordets rette forstand her, men døden og dens mørke pust, hvisker utvilsomt i skyggene.