The Wilhelmsens Anbefaler: Bohannons - Bloodroot
Bohannons består av brødrene Marty (vokal, gitar) og Matt (gitar) Bohannons, den hardtslående trommisen Mike Gault og bassist Billy C. Robinson. Rytmeseksjonen i dette bandet er rett og slett enestående, og var noe av det første jeg merket meg da jeg hørte 2012-albumet Unaka Rising. Men, det er brødrene Bohannon som virkelig setter sitt stempel på bandet fra og med Black Cross, Black Shield (2015), ei gitarøs-skive av en annen verden, med Marty sin særegne stemme som knuser seg fast i hjernen etter noen runder. Bandets absolutt største styrke er allikevel låtene, en styrke som definitivt er den feteste styrken som finnes i musikkens verden. Luminary Angels (2017) var mer variert i uttrykket enn forgjengerne, men nok et mesterverk.
Album-formelen består av, grovt sett, ti låter som klokker inn på rundt halvtimen. Unntaket er debuten, som strengt tatt er et minialbum, med sine sju låter på 25 minutter, og gitarøs-skiva som krevde tre kvarter. Med Bloodroot får vi halvtimen vår fordelt på ni kruttsterke låter, mer varierte enn noensinne, med alt fra beinhard rock'n'roll til plystrende mariachi-rock, og det som har blitt mitt narkotikum. Jeg bare må ha min daglige dose.
Methamphetamine cookers
Get the hell out
You’re one with devil
You’re shaming the south
De bandene jeg liker aller mest spiller ikke bare ballesparkende rock'n'roll som tar pusten fra meg, men byr på lyrikk som får meg til å tenke litt. Bohannons er et band som skriver tekster som like gjerne kunne vært brillefine idéer til filmer, ikke ulikt Bruce Springsteen i Nebraska-form, eller Drive By-Truckers på spesielt Southern Rock Opera. Bohannons "Girl In Chicago" er en sånn låt, hvor jeg ikke bare sitter igjen med en tanke om en film, men en tv-serie med minst fire sesonger. Tema er hjembyen Chattanooga, en by som har alet opp folk som Samuel L. Jackson og Roger Alan Wade, og Bohannons møter med folk som har flyttet fra byen, på konserter rundt om i USA og Europa. Alle har hjemlengsel, men ingen ønsker å flytte tilbake. Årsakene til dette har Bohannons plassert i fire kategorier: folk som henger fast i fortiden styrer byen, kult-lignende grupper, en religion som ikke aksepterer andre religioner, og elendig narkotika som flyter fritt. Alt dette reiser Bohannons rakt til Helvete i låten, og de gjør det elegant og steintøft. Melodien sender tankene i retning et band som Thin White Rope, i sin råskap, og australske The Drones, i sin melodiøse herlighet og ville gitarer. Et av årets definitive høydepunkt, og en låt som skal inn på mange spillelister.
Alle de ni låtene har noe for seg, selv om ikke alle får fram den euforiske utgaven av meg. Andre låter som bare må nevnes er den smått absurde "Hungover Hills", som humper avgårde på skramleband-vis med plystring, stakkato komp og festlige sensureringer hver gang Marty synger "fuck", og ikke minst den sterkt vanedannende "Refills". Stemmer som ikke er ekstremt kraftfulle kan på en forunderlig måte være djevelsk stilig, det samme må sies om enkle riff av sorten som liksom alltid har vært der. Og, så har vi "Sister Twister", låten om et naturfenomen de sliter med i Midt-Vesten - tornadoer. Kule gitarer, stramme komp, enkle grep og intens vokal. Det er mer enn nok for meg. Ja, så er "Nice and Slow" den perfekte avslutningslåt, med strykere og det som trengs. Nydelig.
Bloodroot har vært ute i snart to måneder, og ingen av låtene er avspilt mer enn tusen ganger i Spotify. Kygo slapp en låt i forrige uke, den er snart spilt sju millioner ganger. Verden er et sjukt, sjukt sted.