Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur

Musikk for eksempel. Om det ikke var Costello som først sa det, så har i alle fall noen sagt at det å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, og ofte kjenner jeg at det ligger en viss sannhet i det. I alle fall om intensjonen er å formidle musikalske opplevelser. Beskrive hva musikken gjør når den treffer.
Det er ikke umulig å få det til, det er bare jævlig vanskelig. Derfor er jeg aldri fornøyd når jeg gang på gang prøver å finne en formel som kan beskrive opplevelsen av musikk. Ordene kommer til kort, ofte, og alt for ofte framstår de som fattige. Som bilder av et uoppnåelig herremåltid når sulten melder seg. Det er like vanskelig som å få hajk når du ser ut som fanden selv og bærer rundt på en blodig motorsag. Men, en dag stopper det kanskje en bil, og en dag dukker det kanskje opp et menneske som serverer deg en melding om at teksten du har skrevet var fullt på høyde med de musikalske opplevelsene. Sjansene er forsvinnende små. La oss bare si det først som sist.

Men jeg føler likevel ikke at det er anerkjennelse som driver meg. Jeg venter ikke på den usannsynlige meldingen. Jeg skriver for at jeg må skrive noe. Sånn som nå. Jeg skulle egentlig sette meg ned for å atter skrive en plateomtale, men midt i satsen kjente jeg på den evinnelige faren for å gjenta meg selv igjen... Så jeg bestemte meg for å ta en walkover. Gi faen i en omtale i dag. Kanskje jeg skulle åpne et word-dokument og fortsette på noe som kan bli en roman. Nei. Den romanen har jo ingen god plan for øyeblikket. Nope. Så hva faen skulle jeg skrive?
Som dere ser bestemte jeg at det var på sin plass å adressere en slags problemstilling: Det er idiotisk og i det hele tatt ha lyst til å skrive om musikk.

Men det er jo det vi gjør herpå. Min gode broder og jeg. Vi skriver om musikk. Om plateutgivelser vi mener verden bør vite om. Mest norsk musikk som vi mener bør fram i lyset. Og når jeg sier det sånn, så virker det kanskje ikke så jævla dumt. Det er jo bare naturlig å dele sin lidenskap med andre. Men å skrive om musikk er likevel vanskelig. Særlig når vi har valgt å skrive om musikk vi liker. Det er så lett for at det blir hakk i plata, og at alt ser ut som gull og grønne skoger. Hadde vi bare hatt vett til å dra inn all den musikken vi ikke liker, hadde utfordringen vært betraktelig mindre. For tro meg når jeg sier det... Det er ekstremt mye lettere å spre edder og galle enn det er å rose noe, fortelle hvor fint og flott det er. Jeg har prøvd det før. Det er skremmende lett å trolle fram noen saftige gloser, få skadefro folk til å le, det vet alle som har vært på nett. Men da vi bestemte oss for å skape The Wilhelmsens, ble vi fort enige om at vi ikke ville bruke tid på ting vi ikke liker, så da ble valget enkelt. Vi skriver om det vi mener er god musikk. Og det er litt av et dilemma når variasjon og egenart er et mål.

Jeg er usikker på om denne artikkelen har noe for seg, men like fullt så tyter ordene ut her jeg sitter. Poenget mitt er ikke å klage på at det å skrive om musikk er vanskelig. Det er bra at det krever sitt. Poenget er mer å skrive problemstillingen ut av systemet. Se om jeg kanskje kan jage vekk tanken om at jeg bare sitter her å gjentar meg selv. At vi sitter her å gjentar oss selv. Det er vel en aldri så liten mulighet for at sånt kan skje, er det ikke? Jeg mener, det har skjedd større undre før...

Så er det noe med innfallsvinkler. Det finnes utallige måter å angripe en sak på, eller et objekt. Men når tematikken er den samme, så kommer jeg uansett innfallsvinkel tilbake til det som må være essensen. Opplevelsen av musikk. Hva jeg tenker om den og hvordan den påvirker meg. Alt dette er egentlig tekniske detaljer man blir oppmerksom på etter hvert som erfaringene øker. I takt med antall skrevne artikler, øker også bevisstheten om hvordan det er best å angripe ting. Hva er det viktig å trekke fram her, og hva kan være interessant for den som måtte finne på å lese det som blir skrevet. Det er ikke alltid så lett å se dette tydelig, og ofte underveis i skriveprosessen forsvinner noe av planen som ble lagt på forhånd. Ikke for at den blir glemt, men for at automatikken som kan oppstå i rutinene sørger for det. Og det nytter ikke å lese i gjennom det som til slutt blir resultatet. Det blir til av en grunn, og hvis jeg prøver å gå inn for å justere litt, mister jeg ofte hele hensikten. Og hensikten er å formidle mitt syn på en gitt plateutgivelse.

Jeg skal ikke plage dere med alt for mange tanker rundt dette opplegget. Jeg føler vel at jeg har sagt noe om problematikken nå selv om mye mer kunne vært sagt. Og sånn er det jo alltid. Uansett hvor mye en skriver, så finnes det alltid mer å si. Da vi startet dette nettstedet hadde vi en tendens til å skrive alt for langt, så langt at folk begynte å klage på det. Så etter hvert fant vi ut at vi kunne begrense oss litt. Prøve å spisse omtalene litt, gjøre de mer overkommelige for den som ikke liker for mye tekst, samtidig som vi frigjorde mer tid til andre ting. Og det har vi gjort. Jeg tror det var lurt samtidig som jeg tenker at det kan være fint å skrive mer inngående. Et dilemma om en vil.

Vi har også hatt forskjellige perioder i løpet av de fire årene vi har holdt på med The Wilhelmsens. Vi har vært av og på med terningkast for eksempel. Nå har vi gått bort fra disse for godt kjenner jeg, for siden vi kun skriver om musikk vi setter pris på, vil aldri poengskalaen bli brukt etter hensikten. Det blir fort bare 4, 5 eller 6. Da er hele vitsen borte.

Kanskje jeg skriver dette for at det er helt nødvendig. Kanskje det vil gjøre at min neste omtale blir bedre og mer på ballen. Det er sannelig ikke godt å si. Jeg har masse musikk jeg skal omtale for dere. Mange plater fra i fjor, plater jeg av ymse grunner ikke har kommet til ennå. Men de kommer nok. Jeg tror The Wilhelmsens er kommet for å bli, og at nettstedet bare gjenspeiler hva vi føler vi kan og vil, når og hvordan det eventuelt skal komme ut i skriften. Og ja, det er vanskelig å skrive godt om så smale temaer som musikk vi liker, det er kan hende helt jævla idiotisk. Men psykisk som vi er i vår diagnose, tipper jeg vi vil fortsette å lete etter den perfekte omtalen. Og ja, det hender jeg kan føle meg litt psykisk. Tvil ikke på det, men husk, psykisk kan du væra sjøl. Det kan vi alle. Heldigvis.