Veislakt - Dræbe

Når oljen tar slutt er det ingen tvil om hva de kan satse på i Rogaland. Med alle banda i de hardere rocke-sjangrene fra fylket for tida, er det bare å begynne å lage gitarer og fuzzpedaler.  Kvelertak, Skambankt, Veislakt - alle disse bandene har vært med en stund (selv om Veislakt har havnet litt i skyggen av de to andre), og Dræbe er faktisk den fjerde utgivelsen til bandet som begynte som et enmannsband av René Undem i 2013. Det har hele tiden vært et Jærcore-band (eller som de sier i åpningslåta: This is fuckin' punk rock!), men med tydelige innslag av thrash metal. 

Det skrives stort sett på norsk, bortsett fra i låta We don't wanna hvor det synges at de ikke vil synge på engelsk  på engelsk. Det blir ikke mer moro enn man lager sjøl, si.... Allerede på låt nummer to kliner de til med punkklassikeren Sonic Reudcer  av legendene i Dead Boys. Et ganske dristig grep så tidlig på et album, spør du meg. Det er alltid moro med coverlåter som forteller litt om hvor bandet kommer fra musikalsk, men allerede som låt nummer to? Det funker, så hvorfor ikke?

We don't wanna starter med thrash metal-gitar, og på 80-tallet ville vel dette blitt kalt et crossover-band, i samme gate som D.R.I. uten at det er så mange andre likheter, nødvendigvis. På Karma viser bandet fram det melodiøse som bor idem, og det er rett og slett ei fengende låt. Plutselig kores det med tjuvgods fra Iron Maiden i låta. Moro at det passer såpass naturlig inn!

Noen sa en gang at rock'n'roll er tjuveri, og det er vel her Veislakt skal avsløres og hylles. Det er mye stæling her, men det er forskjell på simpel butikknasking og elegante brekk inn i hvelv. Veislakt har tydeligvis hørt på mye bra musikk opp igjennom, og det er moro å avsløre inspirasjonskildene deres. Den bevisste stjelinga til Veislakt er gjør at det ikke bare er en simpel Kvikklunsj som havner i jakkelommen. Det er Turboneger her, du kommer ikke fra at det er samfylkinger (hvis man kan si det?) som Skambant og Kvelertak som kan høres i noen av låtene, selv om det kanskje er dialekta som fører en østlending inn på de tanker?

Men, det er viktig å trekke fram humoren som ligger og lurer her. Veislakt krever ikke å tas på blodig alvor, og rock skal da være moro, skal det ikke? Musikken er dønn seriøst bra, og det er flinke låtskrivere i dette bandet. Dræbe burde være obligatorisk på vorspiel (bare denne forbanna pandemien drar til helvete), eller som et spark i ræva hvis festen blir litt laber. 

En ting som skiller Veislakt fra en del av de gamle hardcore-bandene er at de klarer å variere i stor grad, og ei låt kan, tross at de er korte, dreie i andre retninger, som i Harald, og sjekk også ut Roa skallen din ner hvis du savner hardcore-bølga på 90-tallet. Avslutningslåta Svart metall starter med litt black metal-klingene gitarer, uten at der er en black metal-låt, men en sprek avslutning på ei fet plate. Der de andre låtene er morsomme og melodiske, er denne litt mørkere, og som på resten av plata går basstrommene på høyoktan. 

Dræbe er ingen nyskapende og annerledes plate, men det skal den heller ikke være. Den skal få deg i godt humør og gi deg et energisk spark i ræva. Der scorer den fullt hus. Den dræber kjedsomheten den drøye halvtimen den tar, og det er jaggu bra nok!