Bilde
Cover til Goat The Heads Strictly Physical

Goat the Head – Strictly Physical

Det er mørke tider, pesten er her. Ikke før vi har tatt inn over oss at det er kommet en mutert engelsk variant, så kommer det sannelig en indisk mutasjon også. Kanskje skulle vi sett det, men som lyn fra klar himmel slipper Goat The Head ny skive, Strictly Physical. Elleve år etter den forrige. Den egendefinerte sjangeren Contemporary Caveman Death Metal er faktisk akkurat den mutasjonen verden trenger akkurat nå.

For ikke å gjøre skam på Goat The Heads lett humoristiske skråblikk, og kåtskap for ulike mutasjoner og sjangerblandinger, presenteres denne omtalen i samme ånd.

 

Om geiter

«Goat» lar seg rimelig enkelt oversette til det domestiserte klovdyret vi her på berget kjenner som geit, eller Capra Hircus på latin. Geita har en kosmopolitisk utbredelse, noe en neppe kan si om bandet, selv om de har turnert Nord-Europa og vist seg frem på South by SouthWest. Geita, som har vært domestisert i Norge siden yngre steinalder, regnes som lettlært, nærmest altetende og beveger seg lett i ulendt terreng. Disse karakteristika passer også godt til Goat The Head tør vi mene. De fremstår som altetende innenfor metalens sjangerunivers, og med letthet beveger de seg innenfor flere sjangre, også innenfor en og samme sang.

Legges godviljen til så finnes det nok også innslag av Viking metal på Strictly Physical, og da blir det fristende å skule med et ondt øye mot den norrøne mytologien. Tor kjører geit, eller rettere sagt bukker, nemlig Tanngrisner og Tanngnjost. Det er sikkert artig å kjøre geit, men skulle vi fått velge, så ville vi nok valgt geita Heiðrun som står på taket av Valhall og lar mjøden renne fra spenene og ned i et drikkekar. Den symbolikken som slår oss mest er like vell referansen geita tradisjonelt har til syndebukken, eller grabukken for den saks skyld. Med sine to horn er den symbolsk en arketype av fanden/djevelen. Av kuriøs art vil vi trekke frem okkultisten Aleister Crowley som tok den helt ut symbolsk når han anbefalte å bruke de to hornene til den britiske regjering med Winston Churchill i spissen. Om dette er årsaken til at Churchill begynte å bruke V-tegnet under krigen får vi overlate til fantasien. Og hvordan folk nå for tiden bruker fingrene som symbol på metalkonserter har vi skrevet om før. Tegnene er noe forskjellige, men de kommer fra den samme arketypen. Og siden vi først er ute og spinner i det mest fantasifulle hjørnet av glattisen… Goat The Head. The Head of What? Selveste sjefsgeita da muligens?

 

Om coveret

Aller først vil vi si at dette omslaget er oppsiktsvekkende. Designet forholder seg dogmatisk til læresetningen om aldri å kombinere symmetri med asymmetri. Den sirkulære komposisjonen på omslagets forside er bygget opp av flere deler i to dimensjoner. Vi velger å starte innerst i kjernen med et symbol som kan assosieres med en steinalderversjon av det orientalske yin og yang-symbolet, sirlig bygget opp av steiner og knokler. Med Yin og Yang symboliseres harmoni. Altså, i kjernen er det harmoni.

Utsnitt  fra coveret Strictly Physical

 

Det neste elementet vi vil trekke frem er fire omløpsbaner, eller kretser, som går rundt kjernen. Kan det tenkes at vi skal ta turen over i fysikkens sfære? Gjør man en sammenligning mot det periodiske system så lander man på atomnummer fire. Grunnstoffet beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall som ikke forekommer naturlig i ren form. Dette er egenskaper som man også finner igjen i Goat The Head. De spiller hardt, tekstuniverset er sprøtt og de spiller i en sjangerblanding som ikke er en ren naturlig form. I selve kjernen av beryllium finner vi fire protoner og nøytroner, og rundt går fire elektroner i bane. De fire elektronene personifiseres som de fire bandmedlemmene, hodene deres er festet i hver sin bane på omslaget.

Utsnitt. av coveret Strictly Physical

 

Som et tredje element omkranses det hele i en real mytologisk mølje av sammenvevde elementer. Vi finner Hermes klokka 12, trygt plassert under flåtten, eller Ixodes. Athene med det bare brystet og sverdet i sin venstre hånd dukker opp klokka 15. Kan det være Persephone vi ser klokka 16 der hun blåser livet ut av tiden? Selveste Atlas dukker opp klokka 17:30, akkurat litt for seint ute til å berge verden på sine skuldre. Eller er han kanskje på vei? Klokka 19 kan vi vel si at festen begynner der Dionysos ønsker velkommen med den største vinkrukken. Kan det være Kronos klokka 20? Fader for en tid, spiser svin med englevinger, og setter grenser. Klokka 21 kommer geita, steinbukken, Pan eller djevelen selv, festen fortsetter med andre ord. Poseidon, ridende på et trehodet sjømonster, finner du klokka 22. Klokka 23, Demeter, fruktbarhetsgudinnen med et overflødighetshorn av, tja… Ikke kjærlighet i hvert fall.

Cover Strictly Physical

 

Om musikken

The Call of Ixodes

Platen begynner med doom metal, og som flåtten så er også The Call of Ixodes en luring som sniker seg under huden på deg. Bli ikke overrasket om platens første spor blir til siste sang ut og ekstranummeret på konsertene. Dette refrenget er så hypnotisk allsangvennlig at det fortjener å bli spilt i stadionformat der alle 50 000 stemmer i:

Heed the call of Ixodes
They feed of the fears that crawl
Heed the call of Ixodes
So read, weap or tear it all
apart

Vokalist Spjøtvold freser på f’ene så det spruter i et gurgel av en bass, men samtidig er det en veldig melodiøs growling med herlig timing. Som det lille ekstra legges det til en forsiktig vibrato på noen lange vokaler.

«Fryktens vesen får påfyll. Hedningenes budbringer. Hør hans kallerop. Riv alt i stykker».

På den symbolske siden er det klar tale når Spjøtvold spytter ut «666 ixodes licks». Han sammenfatter vår kollektive frykt for denne skapningen. Fra den greske mytologien så dukker Hermes opp, best kjent for å lede sjelen over kneika når den tid kommer.

Det er kanskje litt dristig å påstå dette, men The Call of Ixodes viser også at Goat The Head sitter på en veldig god meloditeft. Denne kan kles inn i mange ulike sjangre, det er faktisk en utrolig catchy poplåt inni der en plass.

PS: Sjekk den flotte videoen!

 

Fit for Swine 

Det er ingen dårlig ide å spille Death metal når du har med Kenneth Kapstad som trommis, han mestrer nok både doble, triple og kvadruple blast beats på doble basstrommer. Som Hefaistos, metallsmeden som bodde ved foten av Etna og hadde gudenes ild i grua, fremstår også Kapstad som en olympier med sin kraftfulle bearbeiding av metallet. Det både starter og slutter forrykende, mens i midten er det mulig å trekke pusten i et seigt doom-mellomspill. Denne kreative lekenheten, de stadige endringene i tempo og tema, skal vise seg å gå som en rød tråd gjennom hele platen. Teksten til låten minner litt om dekadansen, det moralske forfallet og en hengivelse til de dyriske instinkter. Svinet blir aldri kvitt den skitne og negative referansen det har. Det holder å si purk.

 

Exhaler

Dette er en liten perle som skinner sterkere for hver gjennomlytting. På de fire minuttene og 28 sekundene det tar å lytte seg gjennom denne har vi vært på en reise som sender oss tilbake i tid til tidlige forbilder (dog i noe høyere tempo), men som også hever pulsen og gir oss en følelsesmessig indre reise. Teksten åpner med å proklamere lysten på Atenes kåte blikk, de vil ha oss med inn i helltunnelen, og vi lar oss villig lede på reisen.

Dette er sinte greier, innimellom i hvert fall, for igjen manøvrerer Goat The head seg elegant mellom ulike sjangeruttrykk. Ikke bare er det elegant, det er også mye nydelig instrumentering, og samspillet er presist som urverk. Spesielt er vi svake for grepet med å dra ned tempo i refrenget, selv om det i denne kreative galskapen også er partier som er enda tyngre, tregere og seigere enn refrengene.

«Da får vi pustet ut. Den dårlige ånden, dødens utpust, siste pust, inn i tunnelen».

 

The Cosmoclast

En herlig symfonisk og massiv åpning, igjen vender Goat the Head tilbake til et mer rendyrket Doom-uttrykk. Dette er til nå det minst spennende bidraget vil mange kanskje mene, da denne stort sett durer på som en trofast to-takts motor. Men hva gjør vel det når deilige harmonier henger og henger og aldri tar slutt? Som i det endeløse verdensrommet. Som en nibiru beveger den seg sakte men sikkert og varsler om dommedag. Den eneste som kan redde oss da må være titanen Atlas. Han som skal bære oss alle på sine skuldre. Men er han i rute, vil han rekke frem i tide?

«En dag vil denne stjernesmellen komme, det har vi visst i tusenvis av år».

 

A Three Krater Symposium

Dette blir i overkant hektisk for vår smak. Et tekstlig forsøk på å villede oss med tallet tre lar vi oss ikke lure av. Det sentrale tallet i denne utgivelsen er så klart tallet fire, så etter den tredje skål har vi ingen tro på at festen stopper der. Med Dionysos sin ankomst fortsetter vi med den fjerde skål, og lar oss ikke stoppe før det renner over i den tiende skål. 

Kjenner vi litt på savnet av Goat The Head som et smått progressivt Doom metal-band?

 

Cemetary Swarm

Nå er vi ganske sikre på at vi savner Goat The Head som et lekent Doom metal-band. Dette er kort og brutalt, men fortsatt for langt etter vår smak. Teksten vil ha oss med til gravlundens mørke for å møte Kronos. Verre type er det vel knapt nok mulig å møte i den greske mytologien. Han spiser sine barn, kastrerer sin far og gifter seg med sin søster Rhea.

 «Dette er gravlundens mørke. Kronos som spiser sine barn. Fader tid. Saturn».

 

Blästed

Blästed med Motörheads karakteristiske tøddel. Hva er vel mer symbolsk enn dette diakritiske tegn når det kommer til metalsjangeren? Lemmy ville nok nikket anerkjennende til Trond Frønes sin håndtering av bassen og dens tilstedeværelse i Blästed. Cymbalene til Kapstad får kjørt seg, hvor mange stikker knekker han for å fullføre ei slik låt? Symbolsk blir vi ledet av kirkeorgelet en tur ned i den greske underverdenen igjen. Nå er det de helvettes hundene til Hades som dukker opp, og den sønnen av ei tispe som ødelegger alt. Alt i alt treffer ikke dette oss helt, og ender nok ikke på en av våre spillelister.

 

Miracle

Som siste sang er ikke Miracle så lett å beskrive. Når du har prøvd alle retninger som det synges om, så er det bare en vei tilbake. Innover i deg selv. Der ligger mirakelet. Denne gang i form av Demeters kamp for sin datter Persephone som har blitt giftet bort til Hades, herskeren over underverdenen. I løpet av elleve minutter skorter det ikke på saltomortaler, og vi blir nok en gang presentert for nye sjangermessige hybrider. Temaer kommer og går, her er vi nok også muligens innom noe norrøn Viking-metal, det er noen virkelig kraftfulle koringer. Organist Per Spjøtvold samspiller eminent med vokalist Per Spjøtvold på flere partier, det er som om de smelter sammen til en, slik at orgel og vokal virkelig utfyller hverandre. Gitarist Ketil L. Sæther spiller både raskt, hardt og følsomt. Dette er absolutt et verdig punktum. Etter noen svake låter er det som om Tor selv svinger Mjølner over Goat The Head og vekker dem til live igjen, slik han gjorde etter å ha fortært bukkene sine. Den ene bukken ble som kjent halt etter å ha fått et bein knust slik at margen kunne suges ut. Det er ikke tilfellet med dette miraklet, geita går stødig ut med hodet hevet før platestiften hever seg og returnerer til utgangspunktet.

 

Om konkludering

Innenfor Contemporary Caveman Death Metal er Goat The Head GOAT – Greatest Of All Time! Skal du kjøpe én cave metal-skive i år må det bli denne. Goat The Head lar seg ikke begrense av sjangerkonvensjoner, og deres ufiltrerte skråblikk resulterer i flere musikalske og tekstlige gullkorn. Den egendefinerte hybride sjangeren føles romslig, men også som stram nok til at platen peker i en tydelig retning. De har skapt sitt eget univers, og det er akkurat passe stort. 

 

NB!

I kveld, altså lørdag 13.02 2021, inviteres det til streaming-konserten Live in Ler. Vi anbefaler å møte opp på Facebook eller på www.goatthehead.no. Konserten blir også tilgjengelig for de som er for sent ute til festen på Youtube, Facebook og på bandets nesttside.