Mannskoret - 25.05 2022 - Byscenen

Før konsertstart er vi litt i villrede om korsjangeren, det skorter på egne erfaringer for oss begge. Mannskoret som så dagens lys for første gang i 2002 kaller seg «et kor for folk som ikke trodde de likte korsang». Det vil jo vise seg, for her skal de i hvert fall få motstand. Vi er generelt positive, men vi er også positivistiske, og er kommet for å avdekke fakta og korrelasjoner. 

En korrelasjon som er spesielt interessant er om et kor som har en formålsparagraf om å «ha det morsomt sammen og synge i hverandres begravelser» også kan være «et kor for folk som ikke trodde de likte korsang». Vi har en mistanke om at korsang kan sammenlignes med sex. Det er mer interessant å delta enn å være tilskuer til det.

Rune Nilson bekler galant rollen som kveldens første konferansier og introduserer oss for Ila Blandamannskor som oppvarming. De byr på lokal tilknytning for oss fin-trøndere og nord-trøndere. Det som gleder oss nest mest, foruten lurk, pols og sjanti, er den revylignende avslutningen med en solist i sydvest som synger med den bredeste trønderdialekt om bydelen Ilsvikøra. Det som gleder oss aller mest er å se smilene til denne samlingen med salt, søtt og syrlig skinne om kapp med sola.

18 røster fordelt på fire stemmer utgjør kveldens Mannskoret. Denne kvelden er Mannskoret noe amputert med tanke på besetning, men på bass-siden er koret godt dekket. Der står Ivar Nergaard, med Norges kanskje dypeste bass. Han er også kveldens talerør for Mannskoret. Full av snedige innfall, som en lommetrekning av lodd mellom lårene, sjarmerer han alle. Repertoaret til Mannskoret springer fra Erik Bye til Frank Zappa, og innimellom der dukker både Delillos, Raga, Knutsen og Ludvigsen og Vreeswijk opp. En sjømannsvise og en røvervise, en sjømann og mang en røver. Koret går fra det melankolske via lun humor til ellevill ten sing.  Dette er en fest, og Nergaard snakker til stadighet om et nachspiel som skal komme.

Er du en røver eller en sjømann? I så fall ville du nok kost deg glugg i hjel denne kvelden på Byscenen. Korene byr både på seg selv og velkjente schlägers, mens publikum er lettantennelig og fyrer gjerne med. På en av årets varmeste dager er det kanskje ikke så rart at alle på scenen ser så tørste ut. Det er vel slik det er med sjømenn som har fått landlov, eller røvere som feirer sin siste fangst. Dette er også den tiden av året hvor byens stolteste tar til gatene, og det er derfor fint å se Mannskoret kledd i svart dress og regnbuens farger for anledningen. Med tanke på helgens tragiske hendelse må det nevnes at Ila Blandamannskor har en stolt historie med å være inkluderende.

Rent teknisk så har Mannskoret et lite overtak på Ila Blandamannskor, uten at de blir noen vinner av den grunn. Kveldens kor finner sitt fundament langt unna verdiene som springer ut av sport. Det må være noe med samholdet som appellerer til oss alle. Det minner oss om sosialmedisineren Per Fugellis livsfilosofi. «Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din». Vi har et naturlig behov for varme og nærhet. Flokken er limet som holder et godt samfunn sammen, ifølge Fugelli. Det er ingen selvfølge å ha en flokk rundt seg og som er ivaretakende. Kort sagt, det virker som det er mye kjærlighet i et kor. Det kan være medisinen som hjelper mot fremmedfrykt og gir toleranse. Man må faktisk tåle at alle synger med den stemmen de har, og derfor tåle noen falske toner fra bakerste rekke. Det er ikke å synge korrekt som gjelder, men å synge sammen og kanskje glede seg til et nachspiel i lag.