Manu Chao (acoustic) - Verkstedhallen - 10.08 2022

Vi spoler tilbake til 2001, vi hadde overlevd milleniumskrisen. Verden trengte ikke å restartes likevel. Verden fungerte, på et vis i hvert fall, alle dommedagsprofetier var gjort til skamme. Tilholdsstedet dette året var i Sør-Spania. Fra CD-spilleren kom The New Pornographers med Mass Romantic, The White Stripes med White Blood Cell, Low med Things We Lost in the Fire og Built to Spill med Ancient Melodies from the future.

Fra radioen flommet det over av Spanias mestselgende populærmusikk. Jennifer Lopez sang Love Don’t Cost a Thing, Enrique Iglesias gjorde det stort med Hero, Shakira var en sprek nykommer med Suerte og King Africa var irriterende med et repertoar av dritt. Men så, innimellom all denne latinske glad-popen, så spilte de oftere og oftere en snedig liten sak. Manu Chao med Me Gustas Tu. En forunderlig minimalistisk liten sak med en forunderlig naivistisk tekst. Sterkt vanedannende, vanskelig å ikke nynne på, den klistret seg fast. Så raste tvillingtårnene, og verden kollapset, på et vis i hvert fall.

Som vanlig er det en regntung aften når vi nærmer oss Verkstedhallen, og minnene fra 2001 strømmer på. Det er noe med lukten, den litt søtlige og røkelsesaktige, den som hang på alle hjørner i Spania. I kveld henger den på Svartlamon også. Inne i hallen er stemningen allerede elektrisk, og vi skjønner tidlig at dette blir varmt og klamt. De 600 billettene var borte på et blunk, og det rapporteres om fortsatt stor etterspørsel.

Dette er langt unna en fallert gammel stjerne som er ute på tur for å skrape sammen en slump til pensjonen. Manu Chao fyller oftere en arena for 60 000 enn en verkstedhall med 600, han har millioner av følgere på sosiale media. Musikken til Manu låner fra alle retninger. Latinorytmer, flamenco og sigøynermusikk med noe pønk-attitude og rock'n'roll attåt. På pønkete vis har han en ånd som ønsker et samfunnsopprør. Legalisering av marihuana er en gjenganger i hans tekster, og i et intervju har han sagt at dette kommer av en frykt for at mafiaen skal ødelegge vårt demokrati. Å legalisere vil fjerne mye av det økonomiske fundamentet til slike grupperinger i samfunnet. Han er skeptisk til globalisering, veldig kritisk til sosial ulikhet og mener at mye kan rettes opp ved å gi en bedre utdanning til folket. Her er det mye vi kan stille oss bak og støtte, og vi vil tro at han lett føler seg hjemme på Svartlamon.

Det blir tidlig klart at i kveld blir det mye corazón. Vital som få er Manu, sprudlende energi, gnistrende øyne, tykk og herdet hud på hendene, for han spiller med hele hånden på spansk manér. Ikledd fargerike klær, og godt akkompagnert av sine to medsammensvorne i kveldens trio. Luciano Falico imponerer på den vesle gitaren, mens Philippe Teboul på perkusjon har full kontroll på rytmen. Med det bredeste gliset setter Manu igang festen med en litt rolig åpning. Det er en del ukjent materiale i starten for oss, men publikum er med, både med dans og sang. Litt lunken tar vi oss i det å savne noen karakteristiske lydeffekter, ei blåserekke og noe mer bass og perkusjon. Allerede ved andre låt er disse tankene glemt. Bassen som vi er så glad i kommer i fortsettelsen gjennom stortromma, eller når Manu selv banker mikrofonen mot brystet. Etterhvert som konserten skrider frem blir den bare mer og mer løssluppen. Chao blander sammen sin store låtkatalog etter innfallsmetoden, og tar gjerne et hint fra publikums nynning og henger seg på. Slik går kvelden helt til han tydeligvis har tenkt å avslutte, men neida, det har han ikke tenkt. Han har bare tenkt å skifte gir, for det er ved første ekstranummer at festen virkelig starter. Etter et tosifret antall ekstranummer gidder vi ikke lengre å telle, la oss heller kalle dette en endeløs medley, der vi loses inn og ut og tilbake igjen til minnene fra 2001. Clandestino, Bongo Bong, La Primavera, og selvsagt Me Gustas Tu. Vi slukes i den elektriske atmosfæren det akustiske bandet serverer. 

Av og til blir vi i stuss, er det publikum som er mest henført av artisten? Eller er det artisten som får et overjordisk kick av publikum? Manu Chao koser seg utvilsomt tvers gjennom, han legger til stadighet hodet bakover, lukker øynene og smilet går hele veien rundt.