Med sin klokkeklare stemme der både lengsel, melankoli og håp trer fram er mannen fra Kristiansand mer enn en artist som passer perfekt en vakker søndagsmorgen. Men Stein Roger Sordals musikk gjør også det. Den demper stressnivået betraktelig selv om det ikke er der in the first place, for å si det på godt norsk.

Er jeg en psykonaut? En reise gjennom albumet Yay!

Aurora åpnet sin eske! Endelig fikk Gaia og Prometevs viljen sin, de mest utsøkte toner strøk deres hjerter.

Tony Gonzalez er en særdeles talentfull kar fra Narvik, kjent fra band som Barren Womb og Twin Serpent. Nå er han ute med soloprosjektet Velcro Dog og albumet "Misanthropology", med låter som viser Tony fra sin mørkeste side. Og steike som det fungerer.

Det blir tidlig klart at i kveld blir det mye corazón. Vi slukes i den elektriske atmosfæren det akustiske bandet serverer.

Det er fort gjort å bli feiet overende når dette stjernelaget fra Balkan, Palestina og Norge fyrer i gang sitt akustiske maskineri - som på ingen måte har det maskinelle uttrykket i seg.

Yobrepus uttales visstnok Superboy (navnet baklengs, altså). Vi snakker om det studioprosjekt fra Oslo på smått legendariske Apollon Records. Dette er det andre albumet fra disse, men det er første for min del.

Wudewuse er ute med sitt andre album, Northern Gothic, et resultat av en "cosmic death trip", hvis vi skal tro på ryktene. Det er uansett et album man kan fundere litt over.

The Northern Belle Solo er Stine Andreassen fra Tromsø, også kjent fra Silver Lining. Hun har alltid hatt et stødig band i ryggen når jeg har sett henne live, så det var en viss spenning knyttet til denne konserten. Alt fra hvordan hun takler dette uten en gitarist som Bjørnar Brandseth som i ryggen, hva med lyd, og hvor proff blir produksjonen når vi visste at dette skulle sendes hjemme fra leiligheta?

Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.

Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.

Da er det faktisk på tide med et flunkende nytt album fra Kåre Indrehus. Vi snakker her om den fjerde utgivelsen i rekken av fullstendig kompromissløse album. Kåre viker ikke en tomme rent stilmessig, og det har han da heller ingen grunn til å gjøre. Han har definitivt funnet sin helt unike formel, og som den gode skomakeren han er, blir han ved sin lest.