Bilde
Sleaford Mods på Pstereo 2022

Sleaford Mods - Pstereo - 19.08 2022

På de første radene er det flere som etterhvert sliter med impulskontrollen, og stemningen begynner å bli slik den skal være på festival med bearfume og poging.

Som to motpoler står Jason Williamson og Andrew Fearn i hver sin ende av scenen. Fearn ser publikum rett i øynene, Williamson har rotert 90 grader og viser med det ryggen til makkeren og laptopen. Han vender siden til publikum, blikket fokuseres ned. Det er interessant dette med polaritet, hvordan noe på samme tid både støtes fra hverandre samtidig som det holder hverandre på plass.

Sleaford Mods på Pstereo 2022. Foto: Esben Kamstrup
Klikk for større bilder


Nottingham-duoen starter i denne sammenhengen ganske behersket med The New Brick, fra 2021-platen Spare Ribs, før de girer opp et hakk med Shortcummings fra samme plate. Tredje låt ut er Middle Men, og med det er vi i gang. Williamson har allerede servert noen frittstående fuckers, wankers og cunts, i tillegg til noen merkelige «kråkehyl», som kan vitne om manglende impulskontroll. På de første radene er det flere som etterhvert sliter med impulskontrollen, og stemningen begynner å bli slik den skal være på festival med bearfume og poging.

Sleaford Mods på Pstereo 2022. Foto: Esben Kamstrup

Det er Jason Williamson som står for tekstene, og han freser de ut på en rappete spoken word-måte. Andrew Fearn er «producer» og står bak beatsene som kan beskrives som minimalistiske, med tunge rytmer og bass, og er ferdig programmerte. Andrew er 100 prosent sprellemann, danser livlig til egne rytmer. Hans oppgave er å trykke på «Play». Jason er innbitt, frådende og med et forknytt kroppsspråk som passer godt til Tied Up in Nottz, en av deres mest kjente sanger. Et herlig ordspill som beskrivende viser noe av intelligensen i tekster som ellers er spekket med mye absurd humor og bannskap. Man kan jo lure litt på internkommunikasjonen i bandet. Vet egentlig Fearn hvilke tekster Williamson raller ut til beatsene hans? Det kan virke som en er på dobbel lykkepille mens den andre har glemt sin rasjon.

Sleaford Mods på Pstereo 2022. Foto: Esben Kamstrup

I Don’t Rate You, Kebab Spider og Mork n Mindy byr alle på knalltunge bassdrevne beats. Iggy Pop kalte dem «the world’s greatest rock’n’roll band», men jeg tror jeg velger å trekke frem pønk-attituden deres. The Guardian kalte dem det sinteste bandet i England, og Williamson har innrømmet at han stort sett er anti det meste. Fra Sherwood og Nottingham tok Robin Hood opp kampen mot styresmaktene og ga støtte til de undertrykte. Historien har appellert til folkemassene. Sleaford Mods appellerer også. Kjernepublikumet i den rurale engelske arbeiderklassen ser på dem som deres talspersoner, men selv synes de ikke å sette pris på «folkets stemme-etiketten». Tekstene er fra den verden de kjenner, og den ser det ut til at mange andre også kjenner seg igjen i. Tematikken dreier seg ofte om arbeidsløshet, eller i beste fall om trasige jobber, og dårlige og usikre arbeidsforhold. I tillegg er det mer politiske tekster om de generelle samfunnsforholdene. All denne herligheten pakkes inn i en bred midlands-dialekt og kreativ bannskap. Her lanseres ingen løsninger, for det finnes ingen ifølge Williamson.

...we don't sing about solutions. I would find that really patronising. There is no answer. Life is chaotic; the human form is chaotic.

Sleaford Mods på Pstereo 2022. Foto: Esben Kamstrup

 

Til slutt så kommer de gamle klassikerne. Tied Up in Nottz, Jobseeker og Tweet Tweet Tweet. Jobbseeker er altså fra helt tilbake i 2007, et arbeiderklasse-anthem, lurer på hvor mange pints som er skylt ned til den.

So Mr. Williamson, what have you done in order to find gainful employment
Since your last signing on date?
Fuck all
I've been sat around the house wanking

Sleaford Mods på Pstereo 2022. Foto: Esben Kamstrup

Det blir sagt at dette er et band som egentlig ikke burde appellere til folk, men det gjør det jo. Og omkvedet blant de jeg snakker med etter konserten kan også beskrives som to motpoler. Det er elsk eller hat, enten lykketårer i øynene eller gnagsår i ørene. For min egen del så er det elsk, elsk, elsk. Dette tenkte jeg umiddelbart var en vanvittig bra booking av Pstereo, men jeg må innrømme at jeg fryktet at suksessen kunne gjort dem litt utbrente, oppstemte og sorgløse. Men nei da, de er fortsatt sinte, det er fortsatt edder og galle igjen.


Foto: Esben Kamstrup

Kategorier