Stian Carstensen - Musical Sanatorium
Det er søndag, det er bransjedag og det er Jazzfest i Trondheim. Sammen med alle i jazz-bransjen som har vært i aktivitet på festivalen er vi mange som har møtt opp på Byscenen i kveld. Man trenger nemlig ikke være musiker for å skjønne at noe stort er på gang. Et kort blikk på scenen ved ankomst avslører kilometervis med kabel sirlig plassert mellom et arsenal av instrumenter. Det streifende blikket ved ankomst lander til slutt på harpen som såvidt har fått plass på den ene siden, nesten skjult av sceneteppet. Kuriøst nok skulle man tro, men neida, for på den andre siden står et instrument jeg aldri har sett før.
Jeg har hørt om cembalo, men cimbalom er helt nytt for meg. Et merkverdig strengeinstrument skapt i Budapest en gang for lenge siden. Med en evig hang mot det østlige Europa er dette også kuriøst for en kuriøs mann som Stian Carstensen. Det er ikke bare blant publikum at dette instrumentet fanger oppmerksomheten. Flere på scenen faller også i staver når det får spille hovedrollen, men først må de ut i duell mot denne fenomenale maestro. Carstensen spiller i kveld på svart og hvit gitar, pedal steel og banjo, fløyte og så klart trekkspill. Trekkspillet, hans foretrukne våpen, prøver seg mot cimbalomen som ser ut til å vinne. Duellen blir først avgjort, når han tyr til plystring i kampens hete.
Kveldens program er mildt sagt eklektisk. Vi får høre tyrkisk krigsmarsj og fugemassesuggesjon, som Carstensen kaller musikken til J. S. Bach. Humoren er allestedsnærværende hos Carstensen, samtidig som han ønsker oss velkommen til psykosekroken. Han introduserer hvert nummer på muntert vis. Vi får høre om reparasjon av et kongelig rektum og drenering av et vannhode for å nevne noe som fremkaller latter i salen. For meg, og kanskje mange andre, så er det hans selvironi rundt psykiske utfordringer som treffer dypest. Spesielt er det slik når han siterer en innsikt fra Øystein Sunde om at «hvis du tar demonene fra en kunstner, så sitter du bare igjen med en formingslærer». Det er ikke udelt negativt å ha slike demoner forstår Carstensen.
Stian Carstensen er ikke den første i kunstnerstanden til å vandre i psykiske irrganger. For det er noe mørkt i enhver kreativ prosess. Man må faktisk knuse noen egg for å lage en omelett. Det er kanskje slik at energien i en kreativ prosess trenger å lade opp trykket for at noe skal forløses. Faren med å lade trykket for lenge er at en risikerer en kortslutning i sikringsboksen. Sikringsboksen er som en økonomi som trenger å være i balanse for å fungere ordinært. Men det ordinære er ikke kreativt, og det er ikke mye ordinært med Musical Sanatorium. Det er faktisk ekstraordinært, ifølge Nordisk Råd.
Alle kan ikke være ei stjerne i melkeruta. Noen må også være en komet som lyser så sterkt en tidlig søndagskveld i Trondheim. Høydepunktene kommer på rekke og rad, men jeg vil fremheve samspillet med Ola Kvernberg, og kanskje er det lov å håpe på noe mer fra den kanten. Uansett, alt Stian Carstensen tar i blir til gull, så det er bare å glede seg til fortsettelsen.