Den første frostnatten har truffet Trøndelagen, telen har begynt å bre seg under jorda. Med høsten forsvinner dagslyset, men i år snudde sola tidlig, vi har allerede fått fragmenter av lys.

Dette er en omtale for deg som liker jazz og filosofi, med ekstra trykk på filosofi. Med hjelp fra to jazz-legender jeg opplevde på vitenskapsteoretisk forum nettopp, så har jeg prøvd å finne ut hva improvisasjon er. Men teori er ikke alt, så jeg har forsøkt å finne helheten ved oppleve det i praksis. En bedre representant for praksisen enn Theo Naishtat, skal man lete lenge etter. Et supertalent på gitar, som er omsvermet av byens unge jazz-talenter.

Tuva Halse Quintet byr på en eksistensiell tvist-pose med sitt album Two. Da er det umulig å holde fingrene vekk fra godteskålen. Som alle, så har jeg min favoritt. Uten tvil, så er det den biten som er mystisk, jeg liker best. Hva er din favoritt?

Ta turen til Dokkhuset torsdag 25 januar, så får du kanskje smake på alle bitene.

Tentetten Avant Folk med orkesterleder Frode Haltli i spiss setter alterdørene på vid vegg med "Triptyk". Med fare for diverse frontkollisjoner mellom sjangere, slippes musikken løs og omringer oss som lytter. Dette er komposisjoner som kommer i mot oss og slipper oss inn i en verden der ulike musikalske retninger flettes sammen til et lydlandskap der fortid møter fremtid.

Da dette bestillingsverket var i sin spede begynnelse ble det antatt, mye på grunn av musikersammensetningen, at det ville låte litt som Alice Coltrane (Johns kone) og Pharao Sanders og/eller Miles Davis og Jimi Hendrix blandet sammen, men istedenfor har vi en gjeng som alle har vært innom hardrockbandet Spidergawd og som låter mer i området Keith Jarretts "Belonging" med Palle Danielsson, Jon Christensen og Jan Garbarek.

Andreas Ulvo starter deretter å stryke pianoet med denne lokken. Nei, det er ikke tangentene han stryker...

"Overaltover" er albumet Erling Ramskjell har drømt om å gjøre i lang tid. Når albumet nå er ute i verden er det bare å konstatere at drømmen ble til en nydelig virkelighet, for med ti ulike duettpartnere har han skapt ni perler av noen låter.

Første låt ut er «The Entertainment Industry», men dette er på ingen måte en vare ment for industriell masseproduksjon eller for massekonsum. Shit hvor det svinger.

Alle kan ikke være ei stjerne i melkeruta. Noen må også være en komet

Den fintfølende, kraftfulle og meget eksperimentelle gitaristen Eivind Aarset er ute med sitt siste verk i dag, et prosjekt det oser kraft og dynamisk atmosfære med stort vingespenn av. Og hva betyr det, spør du kanskje...

The Hypogean er et krevende verk, det evner å trykke på alle knappene i det sensoriske apparatet, det leverer høye målinger på den euforiske skala. Men, som en god vin trenger det luft, man må rett og slett ha litt rom rundt seg. Det er vanskelig å sitte stille.

Ut fra bandnavnet Slow Is The New Fast har jeg lyst til å tenke at denne gjengen også, i likhet med meg, har observert at verden raser alt for fort avsted. Det kan selvfølgelig hende at jeg tar feil med mine refleksjoner, men da er jo det fine med kunst, og kanskje særlig musikk, at jeg som lytter og bruker kan legge inn akkurat det jeg opplever når jeg sitter der midt i dette universet av en kunstform.