The Hypogean er et krevende verk, det evner å trykke på alle knappene i det sensoriske apparatet, det leverer høye målinger på den euforiske skala. Men, som en god vin trenger det luft, man må rett og slett ha litt rom rundt seg. Det er vanskelig å sitte stille.
Ut fra bandnavnet Slow Is The New Fast har jeg lyst til å tenke at denne gjengen også, i likhet med meg, har observert at verden raser alt for fort avsted. Det kan selvfølgelig hende at jeg tar feil med mine refleksjoner, men da er jo det fine med kunst, og kanskje særlig musikk, at jeg som lytter og bruker kan legge inn akkurat det jeg opplever når jeg sitter der midt i dette universet av en kunstform.
The Wilhelmsens var veldig fornøyd da Erling Ramskjell takket ja til å streame en konsert fra stua hjemme på Hamarøya. Som den første i det som kan bli en liten serie av usedvanlig fine konserter leverte saltdølen en vakker, stemningsfull og djevelsk barsk konsert for noen hundre heldige seere/lyttere. Dette skjedde i kveld, mellom kl.20:00 og 20:45. Og litt om det som skjedde i forkant.
Thomas Bergsten er en sjelden blomst, en unik musiker, og en kunstner i ordets rette forstand. Han har et band som skjønner han like godt som han skjønner dem, og skjønt at de er en solid enhet, er de også individualister som for det meste drar i akkurat samme retning.
Finner du veien inn vil du forstå det vakre språket som åpenbarer seg. Det er et språk uten ord der bilder uten lerret fletter seg sammen med følelser du kanskje ikke trodde du var i besittelse av. De kaller seg Husmo HAV, og kan best beskrives som et detaljert økosystem i lyd og bilde.
Jeg var ikke sikker på hva det var som traff meg første gangen jeg hørte Sex Magick Wizards. En slags hard bop jazz med huggtenner og masse vreng. En voldsom kraft drevet av en uendelig energi.
Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.
"Acoustic" smyger seg inn i sjelen som en forsiktig vårbris, eller som lyden av løvet som faller en sakte søndag i oktober. Den nakne og intense stemningen i melodiene som legger seg på hjertet og kjærtegner det, er som minner du umulig kan glemme, og aldri vil glemme. De fester seg, og de blir der. Akkurat som øyeblikkene i livet. De du holder tett inntil deg og aldri slipper.
Helge Lien Trio feirer sitt 20-års jubileum med å slippe dobbeltalbumet "10". Og som tittelen avslører, er dette det tiende albumet i rekken. Trioen har vært i en konstant kunstnerisk utvikling gjennom disse årene, der den kreative prosessen og den lekende musikaliteten har stått i fokus.
Den mest næringsrike halvtimen jeg har hatt på lenge tok form da jeg hørte "Big City Moves" med Mosambique for første gang. Så den neste, og den neste, og den neste... Det ble etter hvert så mange næringsrike halvtimer at jeg til slutt ikke visste hvilken fot jeg skulle stå på, eller om jeg i det hele tatt sto.