Bob Mould – Button Factory – 25.11 2023

Det var med kriblende begeistring jeg fant ut at Bob Mould skulle være i Dublin samme helg som jeg skulle dit. Han skulle spille solokonsert, og jeg skulle på jobb. To sider av samme sak for Bob, for meg er det ene ensbetydende med fest og morro, det andre ikke akkurat det.

Siden jeg forsøkte å leve opp til læresetningen «When in Dublin, do as The Dubliners» ble det ikke noe «jobbing» denne dagen. Med klassikere som Whiskey in the Jar, Seven Drunken Nights og Mountain Dew beskriver The Dubliners mye av det turistene finner i denne syndens pøl de kaller Temple Bar. Litt trivia må vi unne oss, Mountain Dew handler om irsk hjemmebrent, og blir referert til i Fairytale of New York, så da er det nevnt nå i adventstiden.

La meg først bare for ordens skyld si at dette er et kinderegg for voksne, det er tre godsaker i ett. Bob Mould har stått bak udiskutable klassikere med Hüsker Dü, med bandet Sugar og ikke minst som soloartist. Nå er det jo ikke sikkert alle husker Bob Mould slik jeg gjør det, det er vel egentlig heller ganske tvilsomt, så la meg beskrive litt av det som er premisset for denne omtalen. Min ungdomstid på slutten av 80-tallet var en frustrerende periode, og da tenker jeg ikke bare på hormoner, kviser og et desperat søvnbehov. Jeg tenker også på kampen for å finne seg selv, sin identitet, om å passe inn og å finne mot til å hevde seg selv og sine meninger. De allmenne musikalske forbildene rundt meg var typisk kledd i tights, de brukte sminke, de hadde kreppet hår eller permanent, og ellers mye sminke og annen bling. Musikken gidder jeg ikke å beskrive en gang. Dette var mer enn trasig, jeg får fortsatt allergiske reaksjoner av glamrock og 80-talls heavy-rock. Det fantes alternativ musikk, i hvert fall etterhvert. Elektroniske pionerer som Ultravox, som igjen åpnet lyttekanalene for band som Depeche Mode, Joy Division, New Order, Nine Inch Nails og Ministry, men disse måtte en ofte holde kjeft om, hvis ikke kunne det fort utvikle seg til håndgemeng over territoriale musikklandskap. Samtidig skjedde det noe på den alternative rocke-scenen. Det sprikte i mange retninger, men band som blant annet Talking Heads, Red Hot Chili Peppers, Jane's Addiction og Faith No More fant veien til platesamlingen. Samtidig var det miljøet rundt amerikansk hardcore som utpekte seg som en genre for ungdommelig opprør, uten at vi egentlig skjønte at dette var en egen genre før senere. Men, for første gang føltes det som vår generasjon kunne assosieres med et musikkuttrykk som også jeg kunne stå inne for. Sonic Youth, Butthole Surfers, Pixies og Dinosaur Jr. Jeg gikk også til innkjøp av et par CD’er med Hüsker Dü, men de rakk jeg ikke helt å finne ut av. Men så, Bob Moulds mesterverk fra 1989, Workbook, som uunngåelig krevde at vi dykket ned til primærkilden, katalogen til Husker Dü. Til slutt vil jeg understreke at for meg løftes all musikk av meningsfulle tekster, og at artistene har en agenda. I så måte gleder hjertet mitt seg over at karer fra denne generasjonen som Bob Mould, Jello Biafra, Henry Rollins og for så vidt Patti Smith fortsatt er ute og melder.

På vei ned til Button Factory så treffer jeg først på statuen av Phil Lynott, og deretter Molly Malone. Først den lidende kunstneren, og så den undertrykte representanten fra arbeiderklassen. Kan det være et omen? Knappefabrikken ligger nede i Temple Bar, og skal vise seg å være en trivelig plass med kapasitet på rundt 500. Galleriet var stengt for anledningen, så jeg estimerer meg frem til et oppmøte på rundt 400 nokså middelaldrende musikkelskere. Bob Mould er ganske presis, og har pyntet seg i dongeribukse, svart t-skjorte og en Stratocaster for anledningen.

Etter et par kremt og hei på dere, hyggelig at så mange kom, serveres vi The War fra soloplaten Beauty & Ruin som første låt. Det er tydelig at Bob fortsatt har noe å melde, og det er tydelig at han fortsatt melder budskapet ut med kaskader av illsint gitar og aggressiv bjeffing. Deretter følger et par Hüsker Dü-låter, Flip Your Wig og I Apologize, i akkurat det samme kjøret. Bob spretter rundt på scenen, det dugger alvorlig på brillene, og t-skjorten begynner allerede å bli våt. Den fjerde er Hoover Dam fra Sugar / Copper Blue, og den tar meg direkte tilbake til 1992. Hvordan denne sangen kom til kan dere lese mer om på Classic Rock. Da har Bob presentert de tre konstellasjonene. Neste er Siberian Butterfly fra den siste platen, Blue Hearts, før vi får forklart at de nye strengene fra Daddario måtte justeres noe.

Det blir litt justering på noen knapper borte på forsterkeren også, men så stiller han seg opp. Jeg hadde kanskje forventet at han ønsket å melde noe mellom sangene også, men foreløpig skjer ikke det. I rask rekkefølge får vi servert I’m, Sorry, Baby, but You Can’t Stand in My Light Any More, The Descent, Forecast of Rain og Next Generation, alle fra solo-album. Disse fire kan også stå som eksempler på tekstene til Mould. Den første er om å avslutte et forhold, han er ofte ganske personlig i tekstene. The Descent tolker jeg som en unnskyldning, et gjentakende tema i Bobs tekster. Forecast of Rain og Next Generation er fra Blue Hearts (2020), som gjennomgående var politisk, og der han posisjonerte seg som Trump-motstander. Next Generation er vel det en kan kalle for a call for action for de som er unge i dag, samtidig som det er (nok en) unnskyldning for hvordan hans generasjonen har klart fucke alt opp. Det er ingen tvil om at Bob er oppriktig engasjert, hele opptredenen er så intens, og det smitter over på oss i salen. Selv sier han at hans raseri mot skinnhellighet, uvitenhet, intoleranse og undertrykkelse er sterkere enn noen gang, og det sier jo ikke så lite, med tanke på at han allerede ble kalt «literally the meanest person I have ever met» av bandkollega Grant Hart allerede på åttitallet.

Så blir det tid til å puste litt igjen, og Bob velger å introdusere en ny sang, Breathing Room. Kanskje trenger han et lite minutt for å tune inn på det nye materialet? Den neste, Hardly Getting Over It, kan han i hvert fall godt fra før, og så blir det nok en ny en, Hard To Get. Det fortsetter i samme mønster, Too Far Down som en godt innøvd, før det igjen kommer en ny i When Your Heart is Broken. 

Stemningen har vært jevnt oppadgående, og mange rundt meg synger villig med. Vi får Celebrated Summer, før de litt poppete Voices in My Head og If I Can’t Change Your Mind, som begge har allsangvennlige refreng. See a Little Light bidrar i så måte med å løfte trivselsfaktoren flere hakk, og de fleste i publikum fyller lungene og tar sats. Mens jeg står der og lar meg påvirke av denne fantastiske atmosfæren så går tankene ufrivillig til R.E.M. I brøkdelen av et sekund så funderer jeg på om ikke dette er litt sånn R.E.M.-aktig? Wow, shit. Nå har nok Guiness og Bushmills kortsluttet evnen til å resonnere! At Bob Mould skulle være litt R.E.M.-aktig er jo som å si at Black Sabbath er litt sånn Black Debbath-aktig, eller at Led Zeppelin minner meg litt om Greta Van Fleet i grunn.

Deretter kommer det energiske voldsomheter fra Hüsker Dü, Something I Learned Today og Chartered Trips. Nå er Bob blitt varm, og han hopper og spretter rundt på scenen. En ordentlig punkevibrato legges til ved å riste på hodet. Den velkjente gitarlyden, ofte beskrevet som lyden av motorsag, piskes utover oss. Du kan lese mer om pedalbrettet i Guitar World. Høyrehånden går litt overalt, noe som kanskje høres litt grisete ut, men det er store bevegelser, ala Pete Townshend. At Bob både kan kompe og spille solo samtidig er som forventet, og jeg har nok en mistanke om at han lett kan undervurderes som gitarist. J Mascis plasserer han på femteplass over de som har hatt mest innflytelse på hans egen gitarspilling, og Rolling Stone skriver at Bob Mould er den essensielle koblingen mellom sekstitallsharmonier, syttitallspunk og nittitallsdissonans.

Avslutningsvis lener Bob seg på klassikere fra Hüsker Dü. I rask rekkefølge følger Something I Learned Today, Chartered Trips, Love Is All Around og Makes No Sense At All. Det er fascinerende at Bob Mould spiller disse, men også alle de andre, i versjoner som ligger tett opp til studioinnspillingene. Jeg mistenker at han ville spilt de nøyaktig likt om han hadde hatt med seg Jon Wurster på trommer og Jason Narducy på bass, slik han gjør når han ikke turnerer solo. Mistanken bekreftes når han på slutten av en låt teller opp for sitt imaginære band, one-two-three-four, før han går direkte inn i neste sang. Vi har fått 23 låter på 75 minutter, og jeg har fått mer enn jeg forventet. Et gjenhør med ungdomstiden vekker både gode og vonde minner, men gjenhøret med Bob er utelukkende positivt. Et litt ubehagelig minne er fra 8. september 1991, da Bob spilte på Café 3B i Trondheim mens jeg sto i trappen utenfor uten billett, er nå erstattet med et godt minne. Som et ønske til neste gang så kunne det vært spennende å høre noen akustiske versjoner når han først er solo, og da skulle gjerne hørt Wishing Well. Litt av den jodlingen er det eneste som mangler.