Boogiehøvdingene tøffer videre

Petter Baarli, denne gudbenådede boogiegitaristen som har vært med siden starten i '84, da han sammen med sin bror Bjørn og brødrene Tom og Pål Kristensen startet bandet, har som vanlig satt sitt preg på bandets nye skive, In Lust We Trust. Det samme har selvsagt vokalist Bjørn Müller, som har vært med siden andreskiva Boogie 'Till You Puke, bortsett fra en periode i tørrdokk første halvdel av 90-tallet. Petter og Bjørn har nærmest som vanlig skrevet alle låtene. Disse to prakteksemplarene av noen rockere er limet i Backstreet Girls, og garantister for at vi ikke risikerer å få servert noe som ikke er 100% rock. De to andre er trommis Anders Langset (Astrid S (!), Sandra Lyng (!!), Marcus & Martinus (!!!), Freddy Kalas (!!!!), Witchcraft, Petter Baarli) og bassist Gaute Vaag, som ble med i BSG da de la ut på Normal Is Dangerous-turnéen i 2019.

In Lust We Trust er produsert av Stamos Koliousis, noe som garanterer for at lydbildet er nøyaktig som det skal være. Grekeren tok som kjent med seg karene til Polen for å drikke øl og spille inn forrige album, har ei metalltilnærming når han sitter i produsentstolen, og dette kler BSG glimrende. Vinylutgaven er av det lekre slaget, med kule bilder tatt av Trine Sirnes, og et lekkert design i regi av Deformat, ikke veldig ulikt Beggars Banquet av TheRolling Stones, som BSG åpenbart har vært inspirert av i alle år. At vi snakker om gatefold-format, og blir orientert om at "there is absolutely nü keyboards on this album" er som det skal være. Ja, så oppfordres vi selvsagt til å spille skiva høyt, noe som er en nødvendighet. Backstreet Girls skal spilles høyt. I etterkant av innspillingen har Våler-trommisen Jonas Kjærnsrød aka Jonas Amazonas (De Press, Norsk Råkk, Freedumb) blitt nytt, fast medlem av BSG, så punk- og rockalibiet er definitivt på plass.

Med snart førti år på ræva skulle man tro at Petter og Bjørn begynner å bli slitne og kanskje litt mett av å leve rockelivet, men faktum er at det er det motsatte som har skjedd. Backstreet Girls har aldri spilt så mange konserter som de gjør for tiden, og har toppet line-uper på en rekke festivaler de siste årene. I tillegg reiser de land og strand rundt og gjør pub-konserter, stort sett i utsolgte lokaler. De har blitt et band folk reiser langt for å se, og er for meg Norges Ramones. Et heftigere superlativ sliter jeg med å gi et rockeband. 

Petter åpner showet med et fett, lite riff, før trommene kommer inn taktfast og stødig, mens bassist Vaag leker seg i gang. Når alt er på plass er man rett og slett i rock'n'roll-himmelen, og alt er bare deilig. Boogierock er pinadø mat for mons når det gjøres riktig, og med Baarli vet man at det blir sylfet slidegitar, lekre riff og soloer som er akkurat så lange som jeg liker dem. Og Müller er rock inn til margen når han messer sine kvasimeldinger, morsomheter og lyriske varianter som alltid handler om at rock skal være gøy. "Beef Shop Suicide" er en perfekt låt til å åpne ballet.

På samme vis er "Waste Side Story" en nydelig andrelåt. En ting er at våre menn har låttitler som ingen andre, noe annet at BSG er uoffiselle verdensmestre til å lage låter som føles som om de alltid har vært der, men som er flunke nye i drakt og fremføring. Her kan de minne om The Hellacopters på sitt mest poppa, mye pga Müllers vokal, men vel så mye fordi Baarli spiller småfunky på en av gitarene som kommer ut av høyttalerne, og kanskje aller mest pga kompkompisene Vaag og Langset. De karene vet pinadø hva de holder på med. Ja, så lirer Baarli av seg en gitarsolo som er elsk. Jeg digger låten, og den har allerede havnet på spillelista over låter jeg vet blir blant årets beste.

"Boogie Woman" er klassisk BSG. Temposterk og intens, med minst tre gitarer, lag på lag med riff og slide, og vokal som mer og mer minner om salige Lemmy. Når de ikke kjører Müller gjennom vrengbokser, da. Låten ble sluppet som albumets andre singel tidligere i år, noe som gjør at jeg har rukket å bli skikkelig god kompis med den. Jeg har til og med rukket å ta noe som, om du legger godviljen til, kan minne om dansesteg, når jeg har vært alene i treningsstudioet. Vi snakker om den type låt.

Den første singelen fra skiva kom ut allerede i fjor. "Too Cool For You" har godgjort seg hos bandets fans i bortimot et år nå, og blitt spilt på en rekke konserter og festivaler i vår og sommer. Ei litt seigere takt, Müller i Alice Cooper-form, og med Baarli som spiller ei vakker (!) melodilinje Keefern nok nikker anerkjennende til, over et sylskarpt slideriff. Vi snakker her om en skikkelig godbit som bandet har fått lagd en festlig musikkvideo til. Jeg satser tungt på å få sett dem i løpet av høsten/vinteren, hvis jeg ikke går på en smell. Så, Nord-Norge i 2024, please.

Side A avsluttes med "Sister Satan", en småseig rakker med Müller-messing, semi-tander gitarplukking av Baarli, og et tungt komp som maler på. BSG kan alle triksene i rock'n'roll-manualen, og tar steget fra Lucifers søster til "Norma Jean" på halvspretten. Fra seigt og mørkt til lett og sprelsk i løpet av et par, tre tomme riller. Boogiefest og små, spretne gitarsoloer, bassvandring som kan lure noen og enhver utpå dansegulvet. Til og med Müller låter munter, og da mener BSG alvor.

Den siste singelen som ble sluppet var "Smoke", en passe stakkato låt som tidvis minner meg om Status Quo, for så å sende meg i retning noe The Fabulous Thunderbirds kunne kommet opp med. Tradisjonell rock, ispedd rikelige boogiedoser og rockabilly-tendenser i versene. Og, som for å vise oss fans av BSG at de kan bevege seg komfortabelt i alle rockens irrganger, så klasker Baarli til med funky riff i "Rocky Lee", mens Müller henter fram Udo Dirkschneider-stemmen sin. Full 80s metall-stemning, med andre ord.

BSG har i alle år vært et band med klare nikk i retning den australske hardrock- og boogiescena, og et album uten låter som for oss i AC/DC-stemning ville bare vært feil. Med "Not Sorry At All" byr Baarli på Angus Young-riff og -soloer, mens komp-kompisene humper avgårde med største selvfølge - dette har de stålkontroll på - etterhvert som det øses på med gitarer. Rock er bare herlig når det gjøres på BSG-vis.

37:44 tar det å kose seg gjennom In Lust We Trust, og de siste 5:16 er viet "Doomday Hell". Igjen er det et av Baarlis fete AC/DC-aktige riff som bærer låten, og om man skulle ha behov for en sonisk definisjon på hvordan man skal åpne en tung boogierock-låt så er det bare å starte sistesporet, vri opp volum og nyte. En låt som får æren av å avslutte et album av Backstreet Girls må være kul, sett i lys av at Baarli/Müller skriver hundrevis av låter i året og har en grei katalog å velge fra. Gitarøset fra rundt tre minutter og ut er balsam for alle oss som elsker gitarer. Så overlever vi at det hele rundes av med et lite halvminutt korpsmusikk (!). Takk, BSG.

Med sitt sekstende studioalbum bør Backstreet Girls ha sementert det faktum at de er et av landets viktigste rockeband noensinne. Jeg har selv stemt på dem til Rockheim Hall of Fame i år, og om de ikke blir innlemmet der nå så skjønner jeg lite av hva rock'n'roll er. De har som sagt alltid vært et norsk Ramones for meg, fordi de er rock'n'roll personifisert. Samtidig er det lett å trekke paralleller til The Rolling Stones som i disse dager er ute med ny musikk, i en alder av sånn bortimot 80 år. Jeg blir ikke sjokkert om vi i 2040 sitter med et nytt BSG-album i nevene, og tenker "faen, for et vanvittig bra rockeband Backstreet Girls fortsatt er!".