Eat the Rich – Festival på Svartlamon

Etter å ha forlatt Øyafestivalen i Oslo, så tenkte jeg at nå blir det rolig en stund fremover. Der tok jeg grundig feil, for når jungeltelegrafen fra Svartlamon ringte. Med beskjed om at det blir festival, så fikk jeg noe å tenke på. Betenkningstiden ble kort, fordi festivalen kunne friste med et nytt band jeg har fått øynene opp for. Dette skjedde for ikke så lenge siden i det samme området, nærmere bestemt på Verkstedhallen. Bandet jeg sikter til, minner meg mye om Tigerstate som var på Øyafestivalen. Kanskje det eneste som manglet med den osloturen, var litt mer fra den kanten. Men denne kanten må ikke absolutt være et spesifikt band, men det må være funky. Et kriterie som Nea & the Regulars fyller perfekt. Dette vidunderlige bandet har nettopp sluppet plate. Den har jeg lyttet til i det siste, og kan trygt anbefale den. Cosmic Inconvenience heter plata.

Jeg har noen ord om konsertopplevelsen også, men først vil jeg snakke litt om festivalen og området den ligger på. For det er ikke i hvilket som helst område denne festivalen holder hus. Den holder faktisk til i rivningstruede hus. Historisk, så er det jo ikke første gang området blir truet med å få huset revet. De vant den gangen, og jeg vil tro og håpe de gjør det igjen. Dette området som kalles Svartlamon i Trondheim, blir ofte sammenlignet med en kjent del av København. Særlig av de som står utenfor området, men hvis man spør de som bor der, så er flere uenig i den sammenligningen. Området er på en måte anti-kapitalistisk. Ihvertfall hvis man tar i betraktning, at de ikke har noe markedsføringsbudsjett for sin festival. Jaha, så det er kommunistisk eller kanskje anarkistisk da eller? Nja, det er jo et slags kollektiv og fellesskap, men det er ingen generalsekretær der, som flyr rundt med en atomvåpenkoffert. På utsiden kan det se veldig fritt ut, men jeg vet at det finnes en slags indre selvjustis der. Ja, det er ikke enkelt å beskrive hva som kjennetegner dette området. Støtter man seg til hva de selv skriver på sine nettsider, så er området Norges første byøkologiske forsøksområde. Men hva betyr nå egentlig det da? Nei, det er ikke så enkelt å si, tenker jeg. Jeg koker en stund på disse tankene uten resultat, men så slår det meg at kanskje en slags naturtilstand er den beste beskrivelsen på området.

En slags naturtilstand er jo også rimelig vage greier. Det gir ikke mye mening umiddelbart. Helt presis, så er det den gamle grekeren Aristoteles jeg har i tankene, og hans forståelse av naturtilstanden. I sin klokskap, så har han sagt noe slikt som at: Naturtilstanden er en gjenopprettelse, som karakteriseres av glede og nytelse. Altså, det som er i overensstemmelse med naturen gir glede. Ja, dette synes jeg gir mye mening. For det er slik jeg oppfatter området. Et område preget av glede og nytelse. Det kan sikkert hende at det ikke er slik hele året, men når det er Eat the Rich, så synes jeg denne beskrivelsen passer helt perfekt. Jeg har også stusset litt over festivalnavnet. Forståelsen kompliseres så til de grader, når jeg begynner å stille spørsmål ved hva rik egentlig betyr. Må alt bestanding måles i penger, tenker jeg. Man kan jo være rik på erfaringer også. Eller rik på glede og nytelse for den saks skyld. Den beste forklaringen på navnet ligger kanskje i tradisjonene for motstand og motkultur. Trenger jo ikke å gjøre det vanskeligere enn det er, svarer jeg meg selv.

Nå får det være nok utenomsnakk. La oss komme frem til konsertene og musikken. Dog, jeg velger å ha med med meg Aristoteles gjennom denne omtalen. Han skal få lure litt i bakgrunnen. Så, i opptakten til fredag, første dag av festivalen, ankommer jeg nesten for sent til å få med meg Nea & the Regulars. Jeg hadde sett for meg at de skulle spille mye senere på kvelden. På Nordtveit scene får jeg raskt noe å drikke i hånden, samtidig får jeg med meg siste låt til bandet Klara. Et band som lager blondedukstemning, ifølge Adresseavisens beskrivelse engang før kovid. Jeg har ingen duker hjemme hos meg, så det er vel forsåvidt greit med bare ei låt. Med alderen, så utelukker jeg ikke at det kanskje kommer duk på bordet hjemme hos meg også. Ja, det er visst mange som liker blondedukstemning her. Stemningen er særdeles god i finværet. 

Neste band ut på Nordtveit scene er Nea & the Regulars. Som sagt, så spiller de funky greier, men det er også mye sjel her. Spesielt vokalisten har noe ved seg, som kanskje best kan beskrives som sjelfullt. Ja, det er en vidunderlig stemme hun har. Beklageligvis, så er det mye teknisk krøll under denne konserten. Det smeller i en sprengt høyttaler, mikrofoner som ikke fungerer som de skal, og mere til. Likevel, det synes ikke som at noen bryr seg nevneverdig om det. Duren går og stemningen stiger. Ja, selv de som står på scenen ser ikke ut til å ta dette så tungt. Jeg synes det er litt synd at vokalen ikke kommer bedre frem i lydbildet, men saksofonen derimot rager høyt og krystallklart. Dæh, som hun spiller! Ja, dette var imponerende. Saksofonisten manglet ved den forrige konserten jeg var på, men da hadde de med seg en trombonist. I dag er det trombonisten som mangler. Uansett, jeg koser meg veldig med det jeg får servert, men det lurer en tanke litt lengre bak. Jeg må komme meg på neste konsert, tenker jeg, så får jeg kanskje både sax og trombone sammen.

Rimelig ferdig med de dårlige lydforholdene på Nordtveit scene, så beveger jeg meg videre til neste scene. Ja, det er ikke bare én scene ved denne festivalen. Det er hele åtte forskjellige scener. Det er så mange scener at det er vanskelig å ha oversikten. Alt kan jo liksom bli til en scene her på Svartlamon. Det som er sikkert, er at jeg nå har forflyttet meg til det som kalles Gregus scene. Der er det klart for litt knallhard pønk med Faensmakt. Her synges det om makt og ære, blod og spy, som også er tittelen til ei låt og et album fra dette bandet. Sinte greier vil jeg si, og hvis man spør Aristoteles, så kan han fortelle oss at det er glede og nytelse i å være sint også. Du tror det kanskje ikke, men da vil jeg bare trumfe med Homer sine ord; om at vreden er søtere enn honning. Honning leder meg derimot til neste artist på programmet. Nå står jeg ved den scenen som kalles Domen eller Mellomrom, og får servert noe merkelige greier fra Beelocation. Er det musikk lurer jeg på, men lander på at det ligger i et grenseland som kalles «performance». I et merkelig kostyme står det et menneske og veiver med begge armene i retning av instrumentet Theremin, som ikke enkelt lar seg forklare. Jeg blir ikke stående her så lenge, men jeg fascineres nok til at tankene sprudler litt. Jeg tenker at kanskje er det slik det høres ut inne i et humlebol.

Med summetone i begge ørene, så beveger jeg meg noe ustø tilbake til Gregus scene. Der skal jeg avslutte kvelden med Twin Serpent. Bare navnet på dette bandet er nok til å fange min interesse. Ja, det er mange mytiske tanker som kommer til meg, men enda nærmere er det at jeg er født i slangens år og faktisk har en tvillingbror. Køntripunk er ikke den eneste beskrivelsen på dette bandet som jeg merker meg. Musikken ligger også i kategorien norsk svartgress. Det er vel fort gjort å sette en slik merkelapp, da de har en smilende banjotype helt fremst. Ifjor ga de ut et album som heter Feels Like Heaven, North Of Hell. Og mens jeg sitter her og skriver dette, så går faktisk lyden av dette albumet inn i mitt øre. Jeg skal lytte mer til dette albumet, tenker jeg. På slutten av konserten med Twin Serpent, så kommer det en litt snedig fyr og river meg i skjorta. Han insisterer på at jeg må ta turen tilbake til Nordtveit scene før kvelden er omme. For der spiller nemlig det legendariske bandet Bøyen Beng fra Oslo. Denne kjenningen er en litt alternativ type, så jeg tenker kanskje han har vært på Blitz og hørt de før. Ja, dette bandet har visstnok sine røtter der blir jeg fortalt. Nysgjerrig som jeg er, så blir det en kort tur innom for å få en liten smak. Jeg blir møtt av en herre i silkeslåbrokk som fronter bandet med sin stemme, og ei spesiell dame som sitter på en krakk og spiller fele. Jeg vet ikke helt om jeg liker dette så godt, men god stemning er det uansett.

Festivalen fortsetter på lørdag med en stor overraskelse. For første band ut på Gregus scene er nemlig Motorpsycho. Aristoteles er med meg i dag også. Godt er det. For da kan han kanskje hjelpe meg med å forstå den uheldige situasjonen på slutten av konserten. Som sagt, så er naturtilstanden kjennetegnet av glede og nytelse. En logisk følge blir da at motsatsen er smerte og klage. Altså, det som skjer under konserten, er at det kommer en kis gående frem mot scenekanten. Alt han bringer til torgs, er det jeg forstår som syting og klaging. Det er forsåvidt greit å ha meninger som går på tvers av alle, men i en konsert preget av glede og nytelse, så passer det veldig dårlig. For meg iallfall. Slik jeg ser det, så er Motorpsycho ofte tilgjengelige for en prat etter konsert. Derfor så tenker jeg at den sure kisen kunne ha levert møkka etterpå istedefor. Ja, det er nesten så jeg mistenker at den eneste intensjonen var å lage kvalm. Jeg skal ikke dvele mer ved dette, men jeg må si at opptrinnet på en måte la lista for kvelden.

Ja, nå har det sneket seg inn noe aggressivitet i blodet mitt. Da passer det godt å ta turen til Domen scene, og få med seg ungdommen i Mørbank. I et kort øyeblikk faller jeg nesten for fristelsen til å delta, sammen med resten av publikum som står og hopper inn i hverandre foran scenekanten. Jeg husker denne dansen fra ungdomsskolen. Vi pleide å kalle den noe sånt som «å kvesse/kveste hoftekulene». Nå om dagen er det termen «moshpit» som benevner dette fenomenet. Andre termer som har blitt brukt om denne dansens variasjoner, er eksempelvis «skank» eller «pogo». Er det bare meg kanskje, som opplever at det har blitt et veldig oppsving i denne danseformen? Jeg vet ikke helt om det er sånn, for jeg er egentlig av den typen som liker å stå et stykke bak under konsert. Men slik er det ikke i kveld. Nå vil jeg stå helt der fremme, merkelig nok. Selv om jeg ikke deltar i dansen, så blir jeg påvirket av den og får frigjort litt av spenningen, som satt i kroppen etter den første konserten. Med litt mer senkede skuldre, så tar jeg deretter turen helt til den andre enden av festivalområdet. På Villspor scene står Black Layman og spiller noe mer tilbakelent enn ungdommen ved Domen. Kan det være alderen som gjør sitt til den rolige stemningen, spekulerer jeg.

Nei, her kan jeg ikke stå. Det er fortsatt for mye uro i kroppen til å stå helt stille, og trampe takten til de dyktige musikerene i Black Layman. Jeg vender derfor nesen mot Gregus scene igjen, for å få med meg Run Dry. Jada, her blir det kvessing av hoftekuler. Det høye energinivået smitter fra scenen til publikum. Dette ble virkelig dagen for å åpne alle de harde pakkene. Det er visst ingen myke pakker som frister. Jeg blir således bare stående ved Gregus scene resten av denne kvelden. Ja, her er det lydtekniske også av veldig godt merke. Neste harde pakke på programmet er Anti Social Rejects, og kvessingen bare fortsetter med enda mer intensitet. Klimaks i kvessingen kommer med siste konsert for kvelden. Barren Womb har definitivt nok energi til å løfte dansingen et siste knepp. Nå begynner det derimot å bli litt for store og sterke karer der fremme, så det føles ikke helt trygt å stå så nærme. Jeg søker derfor ly bak den største ryggen jeg kan finne, men han må også gi tapt for det store trykket med jevne mellomrom. Lykken treffer meg i form av en smilende svenske, som har inntatt den gode plassen opp den ene trappen. Når jeg møter blikket hans, så er jeg snar til å invitere meg selv. Således står jeg trygt og godt til siste harde slag på skarptrommen er satt. Takk til hele Svartlamon! Gleder meg allerede til neste år. Blir «earlybird» nå, haha, blunkesmilefjes.