Frida Ånnevik – Dokkhuset – 13 okt 23

Klarinett. Vi må snakke om klarinett. Nei, det må vi ikke. Derimot, så vil jeg snakke om artisten Frida Ånnevik, som fylte Dokkhuset til randen på selveste fredag den trettende. Åja, fredag den trettende. Her er det mye å snakke om. Men, nei! Vi skal heller ikke snakke om tempelriddere og alle mytene rundt denne dagen. Dog, det er andre myter som er mer relevante i sammenheng med denne artisten. Eksempelvis Lilith, som trer frem fra albumet Flyge Fra. Men før vi kommer frem til dette albumet fra 2017, så har jeg noen ord om artisten og sjangeren. Tanker om konserten kommer tilslutt, men også litt innimellom, hvis du skulle lure.

Før konsertkvelden, så har jeg lyttet gjennom hennes katalog som er tilgjengelig på Spotify. Seks hele album og ei lang rekke singler. Som jordbær tredd på et strå. Ja, det er mye søtt her, men også en solid dose surt. Jeg snakker ikke om dårlig stemte gitarer, men om dur og moll. Det er vel slik det bør være i visesang. Denne sjangeren byr også på lyrikk, som det ligger mange tanker bak. Det aner meg at det må ha vært en del sene kvelder, og kanskje noen våkenetter roterende rundt hvilke ord man skal velge. Det er ikke enkelt å uttrykke seg presist og unngå misforståelser, men samtidig skal det jo også være rom for egne tolkninger. Jeg sitter ofte igjen med en følelse av at lyrikken til Frida Ånnevik, er refleksjoner over et levd liv. Lyrikken inviterer til filosofering. Om evige spørsmål, slik som hva et godt liv er og hva vi bør gjøre med det. På godt og vondt. Ja, slik er kjærligheten. For det handler mye om kjærlighet. Mellom deg og meg. Uten unntak.

Artisten Frida Ånnevik er utdannet ved musikkonservatoriet i Kristiansand. Hun er Spellemannsprisgrossist og generelt prisbelønt for sine sine sanger som hun skriver selv. Sjangermessig, så beveger hun seg mellom jazz, visesang og pop. Noen referanser hører også med i beskrivelser av artister. Så i denne sammenheng, tenker jeg, at stemmen minner litt om Anne Grete Preus. Jeg tenker også, at Tuva Syvertsen muligens har vært til inspirasjon. Etter å ha dykket inn i Frida Ånneviks tekster, så vil jeg si hun er fantasifull, nysgjerrig, oppmerksom og uavhengig. Hun har et godt blikk, og evner å se de små og store mønstrene som former våre liv. Det er faktisk slik, at jeg tror hun har mye mer å by på. Jeg mistenker at hun ofte holder litt igjen. Ja, det er vel slikt man kan kalle et uforløst potensiale. Her er det bare å følge med, tenker jeg, så kommer det nok en overraskelse snart. Kanskje har hun spart det beste tilslutt?

Hennes debutalbum, Synlige Hjerteslag, ble utgitt i 2010. En umiddelbar suksess. Kritikerrost i øst og vest. Visesang er ofte litt for sparsomt arrangert etter min smak, men slik er det ikke hos Frida Ånnevik. For når andre låt på dette albumet snurres rundt i min spiller, så ramler jeg av stolen. Treffende nok, så har hun kalt denne låta Snubletråd. Etter en fin start, så skjer det noe i andre vers. Er det klarinett jeg hører? Ørene spisses og jeg lytter intenst. Når tredje vers kommer, så er jeg sikker. Det er klarinett! Etter enda flere takter med ørene hvilende inntil høytaleren, så kommer det jaggu ei rekke med blåsere inn, og smelter hjertet mitt i et vakkert mellomspill. Dette er ikke den eneste låten som blir akkompagnert av klarinett. Jeg hører den også på Du og Hjertet Hans. Ja, det er mange fine låter på dette albumet, og en personlig favoritt er låta Gjennomtrekk. Den har litt mer tempo og spilles i en toneart som jeg synes står godt til vokalen. Spesielt i refrenget. Jeg skal heller ikke underslå at lyrikken beveger meg.

Tre år etter debutalbumet, så kommer det vanskelige andrealbumet, Ville Ord i 2013. At det er vanskelig, er noe hun selv forteller oss under konserten ved Dokkhuset. Det er litt vanskelig å tro på det, når man besitter slike evner som Frida Ånnevik har. Men alt er jo relativt, skal man vite, så jeg får velge å tro på henne. Fra dette albumet, så vil jeg fremheve låtene Brå Sving og Fuglen, som jeg liker godt. Skogenes sang fra 2014 er et album jeg velger å ikke kommentere. Jeg må rett og slett lytte mer før jeg kan si noe annet, enn at jeg har tenkt å lytte mer. De to neste albumene, som jeg tenker på som grønn og blå, eller som jord og vann, hører på en måte sammen. De nærer hverandre så og si, mens gul blir igjen. Forstå det som du selv vil, for symbolikken er jo aldri helt entydig. Er det slik Frida Ånnevik også leker seg med ordene i sine tanker, mon tro? Hun fremstår ihvertfall som leken på Dokkhuset sin scene i kveld. Hvis disse to platene er grønn og blå, så er kanskje neste album gul som sola? Uansett hvilken farge man forestiller seg at musikken har, så treffer det blåe albumet en nerve. Jeg kan bare ane hvilke anstrengelser det må ha vært å ferdigstille noe slikt. Å blottlegge en nerve, så vi alle kan se. Da må det føles skikkelig godt å ikke feige ut. Å slippe og trøste seg, med sin Skybert i den mørke kroken. La lyset få lov til å skinne på deg! Frida Ånnevik. Du kler det godt. 

Nå ble det forrige avsnittet så svevende, at jeg føler for å ta det ned litt mot jorden. For ordens skyld, så er det Her bor og Flyge fra, som er de to albumene som hører sammen i min verden. Her bor, som ble utgitt i 2016, åpner med låta De Dagene Jeg Mister Ting. Dæven, her er jo klarinetten igjen. Og ikke bare klarinett, men bass-klarinett! Fra å ha en rolle som eksotisk krydder i debutalbumet, så er klarinetten blitt som salt i maten. Eller som bass i musikken, rettere sagt. Litt eksentrisk, men herlig. En favoritt fra denne plata må bli Den Siste. Funky greier. Spesielt modulasjonen. Det er vel noe med lyrikken her også. Flyge Fra åpner med tittelsporet Flyge Fra. Følsomt, for ikke å si blått. Og slik fortsetter det. Jeg drukner nesten i fossen av følelser, men jeg kommer meg gjennom den. Favoritten her må bli Ved Sida Av Deg. Mye pågrunn av den basslinja som etterhvert kommer inn. Det er noe med hvordan låta er bygd opp på, som også tiltaler meg veldig. Teksten resonnerer godt. Likevel, så må jeg si at jeg liker grønn bedre enn blå. Det må det være lov å si. Jeg burde avslutningsvis si noe om det siste albumet i rekken, Andre sanger, men jeg har ikke tenkt å begi meg ut på noen sammenligninger med de originale artistene. Det jeg kan si, er at Det jeg vil ha (fra deg) og Søtten år, falt i god smak hos min konsertvenninne. For min egen del, så er det kanskje hennes versjon av Bjørk sin Unravel (Ny tråd), som treffer best fra denne plata under konserten.

Ja, nå er det på tide å runde av med konsertopplevelsen, og la alle albumene få hvile. Konserten med Frida Ånnevik åpner sakralt med låta Lyset i duett med den eminente pianisten. Hun fortsetter med låta Gustav, og forteller i den sammenheng, at Knutsen og Ludvigsen har vært en viktig inspirasjonskilde. Og da skjønner vi alle hvem hun sikter på og nikker anerkjennende. Tredje låt er helt ny. Hjertesteil heter den, hvis jeg oppfattet det riktig. Det ryktes at det kommer ei ny plate på nyåret. Kanskje blir den med der? Fjerde låt er De Dagene Jeg Mister Ting. Den viser meg hvor godt samkjørt hun er med bandet sitt. For alle har fått utdelt en mikrofon til å kore med, og det gjør de med stor innlevelse. Vakkert. Hun fortsetter med Hu Som Han Vil Ha og Alt Hu Treng. I mellom disse låtene blir det en del snakk om mor og datter. Jeg klarer ikke helt å følge henne her, for jeg tenker på far og sønn. Helt presis, så er det Steinway & Sons jeg tenker på. Et flygel hvor hver tone har sin egen fargepalett, hvis man skal tro reklamen. Andreas Vold som sitter ved denne juvelen av et instrument, vet hvordan han skal få frem alle dets nyanser. Pedalbruken er uovertruffen. Jeg nyter det enormt mye. Når Ny tråd spilles som syvende låt, så har Frida Ånnevik kastet jakka, og nå kan vi formelig se hennes hjerteslag. Nesten halvveis i konserten, så skrus lyden opp ett par hakk. Litt bekymret for mine ører, så begynner jeg å lete etter øreproppene som jeg glemte hjemme. Det går sånn akkurat. Jeg slipper øresus dagen derpå. Så takk til lydteknikeren, som kan sine saker. 

Konserten er litt som utviklingen gjennom albumene. Fra tilkneppet til åpen skjorte. Ja, når åttende låt for kvelden spilles, så er Frida Ånnevik naken på scenen. Nei, hun har ikke kledd helt av seg, men hun har sendt bandet sitt av scenen, for å synge sin mest spilte låt på Spotify alene. Hvis verden, synges originalt sammen med Chris Holsten, men den fungerer godt i denne konsertversjonen også. Deretter får vi høre Gutt, Søtten år og Det jeg vil ha (fra deg). Etter disse låtene kommer Så Hardt Så Hardt Så Hardt Så. Litt snedig rekkefølge, men, men, sier ikke mer jeg. Ikledd noen svære platåsko, så er det med spenning hver gang det skal trykkes på, en av de mange boksene som ligger på gulvet foran. Men jeg venter heldigvis forgjeves, på et knas som aldri kommer. Trettende låt for kvelden er Danse og grine. En singel som kom i år. Før hun setter i gang denne låta, så advarer hun oss: «Det kommer ikke noen saksofonist sprettende ut på scenen, for å gjøre soloen.» Oi, kommer det klarinett, tenker jeg umiddelbart. Men nei, det gjør det altså ikke. Jeg kan ikke si, at jeg savner klarinett så mye. Det er andre ting som kanskje savnes mer. Eksempelvis, så kunne jeg tenkt meg noen visper som dasker en skarptromme rytmisk. Ja, det er vel egentlig det eneste jeg har å utsette. Nest siste låt for kvelden starter med klangfull nynning, og bassisten har igjen funnet frem buen, for å stryke frem de smektende tonene. Nå har publikum blitt så varme, at det hagler spontan jubel før siste låt. Frida Ånnevik kjenner nok varmen, for nå er hun modig nok til å invitere Dokkhusets blandakor med på scenen. Godt i siget, så får vi faktisk to ekstranummer. Og da gjenstår det vel bare å fremheve gitarist Haldor Røyne og bassist Jo Berger Myhre. Takk for en fantastisk aften!