Neon på lørdag

Katta er i stuss, for aldri før har hun sett meg bruke så lang tid på å komme meg ut på konsert. Skal jeg få huset for meg selv snart eller, tenker nok katteslasken, mens den ser meg endevende garderoben på jakt etter den gamle og festlige lørdagsskjorten fra yngre dager. Sammen med en stråhatt og mørke solbriller, ser jeg sikkert nå ut som en skurk fra en eller annen tegneserie. Er ikke det kult da? Men hvem er det egentlig jeg driver og dresser meg sånn opp for da? Slike spørsmål er det som dukker opp, når underbevisstheten presser seg til overflaten, mens jeg slentrer sorgløst på vei mot andre dag av Neon. Det er som om kroppen vet hva den skal, før jeg rekker å tenke på hva det er jeg skal.

På vei inn mot festivalområdet blir flanøren oppmerksom på at gårsdagens flagg, som vaiet øverst i den gedigne riggen, nå er byttet ut med et annet. Er det et omen om hva som skal skje i kveld, at den svarte lamokatta er byttet ut med et kjedelig bransjenavn, som egentlig bare forteller meg hvilken by jeg bor i. Det må sies at jeg er nærsynt, og ved nærmere ettertanke, så kan flagget være nyttig for den som ikke alltid vet hvorhen man er. Ihvertfall er det slik for noen artister, vet jeg. Så det kan være kjekt med en påminnelse om hvor man er. Vel vel, men det jeg egentlig bør forsøke og formidle, er at denne festivalen har et internasjonalt snitt. Og for ordens skyld, så hadde det smakt mye verre om det var en annen bys navn som ble flagget. Ja, jeg er av den oppfatning og støtter helhjertet, at det er bedre med alt som byen klarer å ordne med selv, være seg mennesker eller maskiner. Det er et veldig stort pluss for byen, at vi nå har en såpass stor scene her. Gratulerer! Til meg selv og alle byens konsertgjengere.

Neon er byens største festmaskin, og når jeg kommer meg forbi den siste sperringen på vei inn, så virrer det et helt sortiment av små tannhjul overalt. Noen større tannhjul ser ut som om de prøver å være på to steder samtidig. Alle er viktige brikker for at maskinen fungerer, men jeg vil igjen påpeke hvor viktig den store scenen er i dette maskineriet. Det er liksom scenen som bestemmer hvor mange hestekrefter det er mulig å oppnå, vil jeg mene. Jeg er litt sent ute som vanlig, men jeg ankommer tidsnok til å få med meg en stolt Ramón som tester girboksen i maskineriet. Han liker å dra ut girene til maks turtall synes det som, når han presser stemmen opp i falsett på rent og pent vis. Vil tippe han behersker mer enn tre oktaver, og det er jo imponerende. Neon har også ei sidevogn eller en reservemotor som brukes vekselvis, mens den store hviler seg og gjør seg klar til bruk igjen. Rosa scene kalles den, og etter at Ramón er ferdig med sitt sett på den store lilla scenen, så entrer Isah den lille rosa. Han trimmer den lille motoren til sitt ytterste, og gjør på en måte den lille scenen til den store for noen øyeblikk.

Så er det endelig klart for å presse den store lilla scenen til sitt ytterste. For neste artist er barnestjernen Zara Larsson, som også har lyktes stort som voksen. Hun har med seg fullt band, med korister og dansere, intet mindre, og fortsatt så er det plass til kamerafolk på den store scenen. Vi får et langt sett ifra henne, som bygger seg opp til et klimaks med hennes symfoni. Jeg står såpass langt unna scenen, at publikum overdøver henne med sin allsang. Ja, nå koker det vitterlig på Neon. Men det er ikke henne jeg har kledd meg ut for i kveld. For det er neste artist på programmet jeg har hatt i sikte hele denne helgen. Hun blir beskrevet av engelsk presse som en moderne musikalsk anomali, og det er nok ene og alene fordi hun synger på svensk, men likevel har over en milliard strømminger på Spotify. Hun er blitt belønnet med alt som er av priser som kan oppdrives hos søta bror. Hun blir beskrevet som en nasjonalskatt. Ja, det er Veronica Maggio jeg snakker om.

Bandet til Maggio entrer scenen i de mest anonyme svarte kjeledressene, og starter med en gang på et slags preludium for å jazze opp stemningen, før Maggio kommer hoppende inn på scenen. På sømløst vis skifter jazzen over til låten Sergels Torg, som mange av oss gjenkjenner umiddelbart etter responsen å bedømme. Det blir faktisk en knallstart der Maggio kaster jakka allerede etter første refreng. Ja, denne popdrottningen fra Rackarberget i Uppsala får meg til å glise aldri så bredt. Men jeg får ikke beholde det bredeste gliset lenge, for de neste låtene hun spiller for oss er ikke fra min spilleliste, eller noen andre sin kan det synes som. For publikum har sluttet å strekke armene i været og synge med. Så blir det nesten slik som hun synger om i Alla Mina Låtar, at den første er alltid gratis. Ja, det skal være sikkert og visst, for nå har jeg engasjert alle de unge damene rundt meg til å finne ut hvilken låt det er Maggio spiller for oss. Jeg vet ikke helt hva dette vil koste meg, men det koster meg iallfall en del oppmerksomhet, som heller burde vært rettet mot scenen. I frykt for prisen som kanskje må betales tilslutt, så spør jeg bare en gang. Men når dialogen er opprettet, kan den ikke avsluttes som om jeg aldri spurte. 

Vi må vente helt til låt nummer ti i rekken, før publikum endelig vekkes ut av sin dvale, med låta Jag kommer. Men i neste låt, som er Satan i gatan, så skjer det et eller annet subtilt, for det er ingenting jeg kan se som fordrer reaksjonen fra Maggio rett i etterkant. Hun springer nemlig tvert av scenen for å bli borte noen minutter, og dermed så mister publikum nesten helt interessen for henne. Det er så godt som ingen som forsøker å klappe henne tilbake på scenen. Er det primadonnanykker jeg er vitne til av den litt aristokratiske Veronica Sandra Karin Maggio, eller er det alvoret som ligger bak teksten til Satan i gatan, som gjør at hun mister fatningen? Kan det være at det ikke er en like «knarkig känsla» å spille for 18000 på Neon i provinsielle Trondheim, som det er å ha spilt for 80000 på Lollapalooza i Stockholm ifjor sommer? Hun sier selv i et intervju at hun er født med trøbbel i blodet, og trøbbel ble det, men etter noen minutter, så kommer Maggio kjærkomment springende tilbake på scenen. Det er jo tross alt nesten en halv time igjen av hennes tilmålte tid i programmet.

Avslutningsvis, så får vi høre to låter til med Maggio. Det har vært stort å få oppleve denne svensk/italienske skjønnheten, men det ble ingen stor konsert etter min bedømmelse. Var det kanskje skyggen fra Zara Larsson på den store scenen rett før som utløste dramatikken, eller kanskje hun trodde at den lilla scenen var den lille scenen? Jeg blir liksom aldri ferdig med å spekulere i hva det var som virkelig skjedde. La meg heller avslutningsvis fremme hennes siste album Och som vanligt händer det något hemskt, som delvis er inspirert av den belgiske tegneserien Yoko Tsuno. Såvidt jeg fikk med meg, så spilte hun fra dette albumet under konserten. Da er det såklart naturlig å tenke at det er et feil valg, å teste nye låter på et provinsielt publikum i utlandet. Uansett, alt i alt, så har det vært ei knall helg hos Neon. Jeg kommer gjerne tilbake neste år også.