Likholmen slapp sitt andre album, "Evigferd" 11.juni, på Stefan Sundströms 60-årsdag. Da må vi på etterskudd av med flosshatter, sende ballonger til værs, og ta fram de mest euforiske glosene våre. Septetten har nok en gang lagd et kunstverk av et album, noe Martin Losvik alltid er en garantist for, og tilbyr en vinylutgave av albumet man kan sitte å glane på i timesvis. Som om ikke det er nok så har de altså inkorporert EP'en "Blindskär" (2016) i herligheten, og gjort dobbeltalbumet uimotståelig.
Sunniva Lundh debuterte i januar 2019 med et album som siktet godt og traff meg rett i hjertet. Nå er hun ute med en oppfølger. En oppfølger som befester mine tanker om at vi har med en strålende og upcoming artist å gjøre her. Der debuten var eksperimentell og vakkert flyktig, er oppfølgeren av det jordnære slaget.
Primus motor Anita Kaasbøll sender vibrasjoner gjennom kropp og sjel med sitt siste verk. Bladed er et band som på mystisk vis tilhører den obskure delen av norsk musikk -og kulturliv, når bandet egentlig burde vært viden kjent for sitt musikalske uttrykk, sine nydelige låter og med folkene bandet består av, men sånn er det ikke. Typisk nok.
Stein Torleif Bjellas femte album, "Øvre-Ål Toneakademi", er over oss. The Wilhelmsens har lyttet til de ti låtene, studert lyrikken, hørt på detaljene servert av de usedvanlig dyktige medmusikantene, og kommet til en erkjennelse: Vi elsker Stein Torleif!
Tor Ærlig & Detektivene slapp sitt lenge etterlengtede debutalbum i fjor høst, et album jeg skulle ha omtalt sånn cirka hver eneste helg siden oktober, men som av ymse grunner har blitt liggende som en godt bevart hemmelighet. Det håper jeg virkelig at det blir slutt på, for denne utgivelsen fortjener å være i mange norske hjem.
Jim Stärk-sjefen leverer en vakker, melodiøs og flott solodebut, ni år etter sin forrige utgivelse. Det er ikke mange forunt å holde formen ved like i bortimot et tiår.
The Wilhelmsens var veldig fornøyd da Erling Ramskjell takket ja til å streame en konsert fra stua hjemme på Hamarøya. Som den første i det som kan bli en liten serie av usedvanlig fine konserter leverte saltdølen en vakker, stemningsfull og djevelsk barsk konsert for noen hundre heldige seere/lyttere. Dette skjedde i kveld, mellom kl.20:00 og 20:45. Og litt om det som skjedde i forkant.
Mitt nye favorittband, Mats Mawa, bydde på streamet konsert i kveld, samme dag som de slapp sitt andre album, "Rock Omelette". Det har jeg sett fram til hele uka, og selv om jeg vel egentlig var sikker på at de er et knakende godt liveband, så var det med en viss spenning jeg logget meg på.
Det Oslo-baserte bandet Mats Wawa slipper i dag albumet "Rock Omelette". Omelett-delen sier ganske så mye om bandet, siden det er umulig å komme opp med en mer treffende matmetafor for å beskrive det de holder på med.
Sugarfoot som trio, livestreamet fra Moskus Scene. Nok en kveld med musikk-snop, med andre ord. Jeg var litt spent på hva en halvering av bandet ville gjøre med låtene, og det gjorde jeg rett i. For dette var spennende, og dritstilig.
Musikeren Roar Dons har med sitt andre album tatt musikalske sjumilssteg, og levert et album det står stor respekt av. Sammen med kona Sif la han turen til New York for å jobbe sammen med noen av de beste i bransjen. Sånt noe blir det resultater av.
Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.