Mitt nye favorittband, Mats Mawa, bydde på streamet konsert i kveld, samme dag som de slapp sitt andre album, "Rock Omelette". Det har jeg sett fram til hele uka, og selv om jeg vel egentlig var sikker på at de er et knakende godt liveband, så var det med en viss spenning jeg logget meg på.
Det Oslo-baserte bandet Mats Wawa slipper i dag albumet "Rock Omelette". Omelett-delen sier ganske så mye om bandet, siden det er umulig å komme opp med en mer treffende matmetafor for å beskrive det de holder på med.
Sugarfoot som trio, livestreamet fra Moskus Scene. Nok en kveld med musikk-snop, med andre ord. Jeg var litt spent på hva en halvering av bandet ville gjøre med låtene, og det gjorde jeg rett i. For dette var spennende, og dritstilig.
Musikeren Roar Dons har med sitt andre album tatt musikalske sjumilssteg, og levert et album det står stor respekt av. Sammen med kona Sif la han turen til New York for å jobbe sammen med noen av de beste i bransjen. Sånt noe blir det resultater av.
Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.
I denne serien tar vi for oss alle studioalbumene til band vi elsker. Vi rangerer de fra bra til helt fantastisk, og først ut er en trio undertegnede har lært seg å elske mer og mer opp gjennom årene. Jeg kom litt sent i gang med Rush, i alle fall sammenlignet med andre band i denne sjangeren som fant meg da gutterommet fortsatt var mitt hi.
Ketil Hansen & The Tendertones debuterer med et elegant og nydelig album, "Home Free". Musikk som passer The Wilhelmsens som hånd i hanske, og vel så det.
Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.
Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.
Eric Palmqwist er en svensk musiker som har vært der ute i mer enn tjue år, uten at jeg har fanget ham opp. Men, nå er han oppdaget, og nå kan jeg storkose meg med musikken hans. Nylig slapp han singelen "Ljusterö", en låt du rett og slett bør lytte til. Når det er unnagjort er det bare å gå løs på resten av diskografien hans.
Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.