Øyafestivalen - 2023

Med fornuften fortsatt inntakt etter klubbøya, så klarer jeg å stille presis til første band ut på selveste Øyafestivalen. Gjennom de to dagene jeg har vært her på festival i Tøyenparken, så har jeg rukket å få med meg utrolig mange band og artister. Ikke bare det, jeg har også fått noen gode matbiter å skrive hjem om, og noe åndelig føde av typen «performance». For å starte med det siste først, så vil jeg fremheve at «performancen» har sin årsak i tilknyttingen Munch har til Tøyen. På matsiden vil jeg fremheve både indisk og økologisk, som falt i god smak. Variasjonen i mattilbudet var såpass stor, at det ble vanskelig å velge. Derav vil jeg tro at alle fant noe som de kunne like. Når det kommer til alt jeg har opplevd av musikk, så må jeg gjøre et skjønnsmessig valg av hvem som får plass i denne omtalen. Valget av musikk under hele festivalen gikk stort sett etter innfallsmetoden. Uten å røpe for mye, om hva som kommer, så er det Blur som vil få mest oppmerksomhet.

Etter å ha tatt t-banen et par stopp i østlig retning, så ankommer jeg et regntungt festivalområde. Det er lagt ut diverse matter på bakken, og fylt på med bark som underlag i de store fartsårene. Det hindrer ikke følelsen av, at mitt skovalg er veldig urutinert. For gjørmete skulle det bli. Ja, jeg får også bruk for regntøyet, som jeg var så klok å ta med. Jeg må også si, etter å ha opplevd torsdagen, at onsdagen ikke var den dagen alle ville komme på festival. Sammenlignet med torsdagen, så tør jeg påstå at det var noe glissent. Ihverfall i de tidlige ettermiddagstimene. Dette er jo ikke nødvendigvis så negativt, for den som faktisk er der. Man slipper kø, nestenkollisjoner og andre kjedeligheter, som oppstår når det blir veldig mye folk. Uansett, de som ikke kom tidlig på onsdagen, gikk glipp av mye snacks. 

Det første du eventuelt gikk glipp av var Darling West, som første band ut på festivalen. Jeg liker de godt og har faktisk skrevet om de før. Det er en konsert jeg fortsatt har friskt i minne. Ganske så typisk, så husker jeg best det som irriterte meg. For de manglet en bassgitarist i konstellasjonen, når de gjestet Byscenen i Trondheim. Til min store glede, så kan jeg nå melde at denne irritasjonen ikke lengre er der. Men så dukker det jo opp et annet spørsmål, om hvorfor ikke vedkommende var med til Trondheim? Jeg kan bare spekulere. Jeg tenker at det må være på grunn av sykdom, eller for dyre flybilletter? Eller noe i den moll-duren. Det som er sikkert ihvertfall, er at nå durer Darling West mye bedre med en solid bass på plass. Til de som er nysgjerrige på dette bandet, så vil jeg sterkt anbefale deres siste skive. Der er det gull å finne.

Det var ikke bare Darling West som glitret denne onsdags ettermiddag. Det gjorde også Ola Kvernbergs Steamdome. Nei, det var ikke fordi Ola hadde tatt turen innom pride-standen, som drev og pusset opp trynfjøla til folk med glitter og stas. Vel vel. Gående forbi dette teltet, så ser jeg et kjent fjes fra lenge siden. Det blir en kort og hyggelig passiar med påfølgende tilbud om litt glitter i skjegget, som jeg høflig takker nei til. Tilbake til Steamdome og Kvernbergs sfære, så må det nevnes at det nettopp er blitt bygget en ny etasje i denne domen. Steamdome 3 hadde nemlig urpremiere for kort tid siden ved Olavsfest i Trondheim. Den nye etasjen har fått plass til et helt symfoniorkester. Jeg hadde lyst til å skrive litt om det, men det ble rett og slett for overveldende den kvelden i Borggården. Jeg klarte ikke å finne de riktige ordene, for å kunne gi en god beskrivelse av hva jeg hadde fått overvære den kvelden. Jeg kan kanskje legge skylden på sykdom eller dyre flybilletter igjen, for det var ikke med noen symfoni på konserten ved Øya. Uten symfoni, så er det en slags variasjon over Steamdome 2 som blir servert. Igjen, så kan jeg si at dette har jeg skrevet om før, og vil derfor henvise til den omtalen. Men jeg vil nevne, at de som trosset regnet på Øya var rimelig ekstatiske over opplevelsen. Sånn helt på siden er det artig å nevne, at jeg ble stående ved siden av Are Kalvø og digge de fantastiske rytmene som finnes under denne domen. Hva Kalvø tenkte, vet jeg ingenting om, men jeg kunne se at han gliste bredt under den stygge ponchoen sin. Det er vel naturlig å tenke, at det var musikken som fremkalte smilet. Det var ihvertfall ikke været.

Før jeg gikk for å høre Steamdome, så var jeg innom flere andre fremføringer som vekket min nysgjerrighet. Jeg fikk smakebiter fra Fangst, Ayra Starr og Okay Kaya. Det som smakte best av disse var kanskje Okay Kaya, som imponerte med sin silkemyke stemme og noe underlige sceneopptreden. Deretter var det klart for ei dame som kanskje burde avsluttet onsdagen, men som spilte allerede i overgangen mellom ettermiddag og kveld. Usikkert av hvilke grunner. Det kan jo kanskje handle om den lange veien fra Australia, spekulerer jeg. Alle husker sikkert hennes gjennombrudd for ti år siden, hvor hun sang som ei dronning om postkodemisunnelse. Ja, nå skjønner vel alle at det er Lorde jeg snakker om. Tynnkledd har hun hele den store scenen for seg selv, så hun kan vandre frem og tilbake for å holde varmen. Jeg hintet til låten Royals som hennes store gjennombrudd, men den får vi dessverre ikke høre. Derimot, så avslutter hun med en annen stor slager, nemlig Green Light til publikums veivende hender og allsang. Etter dette lille høydepunktet, så er det grønt lys for andre nye opplevelser. På tampen av onsdagen, så velger jeg Marstein og Shygirl. Sulten på mat og mett på rap etter gårsdagen, så blir det bare med et par låter av denne unge og fremadstormende artisten. Jeg avslutter kvelden med Shygirl, som slettes ikke er noe sjenert, hvis man tar hennes bekledning som bevis.

Torsdagen starter med noen nye bekjentskaper. Jeg er først innom High Vis, Tigerstate og Amyl and the Sniffers. Her vil jeg spesielt fremheve det Oslo-baserte bandet Tigerstate. Navnet spiller såklart på kjælenavnet tigerstaden. Dette er skikkelig funky og sjelfulle greier. Jeg forestiller meg at det vil fosskoke, når de skal spille på Øyanatt senere i kveld. Tom for krutt, etter at Blur har avsluttet denne torsdagen, så må jeg dessverre melde pass til nattas festligheter. Gjesp! Nok om hva jeg har lyst til, men ikke klarer. For nå er det klart for ei superstjerne. Ei som klarer å fylle hele gressbakken foran den største scenen her på Øyafestivalen. Susanne Sundfør er åpenbart en av norges fremste artister som lett fyller enhver konsertarena. Beklager hakk i plata, men også her må jeg si, at dette har jeg allerede skrevet om. Håper dere vil lese den og. Alt ligger tilgjengelig her hos theWilhelmsens. Etter Sundfør, er det Sløtface som får min oppmerksomhet. Nei, det er ingen sammenheng her. Dette må leses helt bokstavelig, takk! Men altså, når det kommer til Sløtface, så opplevde jeg bassisten der i en annen konstellasjon denne våren. Da spilte hun for Slomosa ved Verkstedhallen i Trondheim. Jeg merket meg hennes intense innlevelse den gangen, og gjenkjenner den også denne kvelden. Her blir jeg stående en god stund, og varme opp til det jeg har størst forventning til.

Ja, forventningene til Blur har bygd seg opp de siste ukene. Jeg har lyttet intenst til det siste albumet, som ble sluppet nå i sommer. The Ballad of Darren er nye toner ifra denne kanten. De har på en måte forlatt sjangeren som ble kalt britpop, eller tesco disco som det synges om i låta St. Charles Square. Her skal jeg med en gang innrømme, at jeg ikke var den som hørte mye på Blur gjennom denne perioden. Likevel, så kjenner jeg til veldig mange låter fra denne perioden, hvor kanskje feiden med Oasis tok mest plass. Jeg har egentlig lyst til å skrive en fyldig og kronologisk gjennomgang av nevnte album, men skal heller prøve å formidle noe mer kort og konsist. Grovt sett, så tenker jeg plata handler om selvrefleksjon. Dette er vokalisten Damon Albarn sin fortelling om kjærlighet og dop. Om å bli gammel og å føle at ensomheten sniker seg inn i livet. Ja, det er mange låter på dette albumet som jeg vil kalle sentimentale og nostalgiske. Men det er også en liten politisk pisk mot Londongrad, og en generell uro over tiden vi lever i. Min første favoritt på plata er The Everglades (for Leonard). Den er rett og slett gråtvakker. Her er det gåsehud allerede fra første strofe, og det blir bare bedre og bedre. Ja, dette er som en filmscene fra Tolkiens univers. Kanskje alvene som går ombord og seiler vestover mot tryggheten. Eller enda mer grandiost, så forestiller jeg meg en slags nåde for oss alle, når roen endelig får senket seg. Min neste favoritt, Goodbye Albert, ligger litt i det samme landskapet. Altså, det sentimentale og nostalgiske. Jeg tror jeg liker denne veldig godt, fordi den minner meg mye om David Bowie. Ja, den river kanskje litt opp i savnet. Min siste favoritt, Avalon, bringer på banen de rike mytene rundt Kong Arthur. Men for en gangs skyld, så skal jeg spare dere for en lang reise til denne mytiske øya. Jeg skal heller si, at jeg liker refrenget veldig godt. Rett og slett mesterlig.

Jeg har også lyst å skrive mye om Damon Albarn. For dette er en litt rar og interessant type. Hva er det for eksempel med denne stjernen som har sju kanter? Den er tatovert på hånden hans og figurerer prominent på fronten av pianoet under konserten. Det kan jo bety så mye, tenker jeg. Han er også en morsom type, når han plutselig har en tekjele og kopp etter halvspilt konsert. Snakk om erkebritisk. Han er også selvreflekterende, når han kaller sine egne låter fra det nye albumet for «mellow». Deretter kaster han jakka og setter i gang slagerparaden. Ja, sånn skal det gjøres. Blur er ikke bare Albarn. Det er tre andre i dette bandet som også har tydelige karakterer. Det vises godt når bassisten tar med seg en stol inn på scenen, som han demonstrativt bruker når det blir for «mellow». Han har også tid til å røyke en sigg mens han spiller. Såvidt jeg vet, så har alle i bandet hatt en finger med i spillet når siste plate ble laget. Og for å prøve og være helt korrekt, så er det enda en kis på scenen, som ofte er med og spiller sammen med de. Han sitter gjemt bak et stort orgel i det ene hjørnet. Konserten følger den kjente oppskriften med en del nytt i starten, for deretter å ta frem det mer kjente på slutten. Det er en sikker vinner, som ihvertfall vant meg i kveld. Jeg koser meg noe voldsomt gjennom hele konserten. Det er ikke kjedelig ett sekund engang. Det eneste jeg kan klage på, er at jeg ble noe forstyrret under konserten. For den søte dama som sto rett i nærheten spurte plutselig om vi ikke kunne stå tett sammen, og det var en brite som måtte brøyte seg vei frem, bare for å fortelle at jeg har et episk skjegg. Men sånt kan man jo ikke klage på. Nei, det er heller slikt som gjør en slik kveld komplett. Takk, Øya!

This is the way!

Oppdatering: En av mine lesere har gjort meg oppmerksom på, at jeg må ha vært på toalettet når Lorde spilte Royals. Takk, det stoler jeg på!