Teddy & The Rough Riders – Moskus – 24 feb 23

Godt beruset etter å ha drukket litt for mye av den potente og eksklusive ufiltrerte ølen fra det lokale bryggeriet, så drister jeg meg etter konserten til å spørre Ryan Jennings, om han er en slags redneck eller hillbilly. Man kunne sikkert anklage meg for å være en krenkeglad byfis, som slenger disse begrepene ignorant rundt seg, muligens for å mate sitt eget ego og å føle seg litt bedre, men slik er det altså ikke. Til mitt forsvar, så vil jeg si at jeg er en oppriktig nysgjerrig fyr, som liker at det er litt liv i folk. Livet kjennes jo best, når man balanserer på en knivsegg, vil jeg mene. Jeg fikk ingen knyttneve i trynfjøla som svar fra Jennings, men mer om dette og disse begrepene litt senere, for først bør jeg vel presentere kveldens band og konsert. 

Hvis det skulle finnes en klassisk honky-tonk, i ordets rette betydning, så langt øst som Trondheim, så må det vel være kveldens konsertlokale Moskus. Her er det nemlig mulig å få en liten smak av det ville vesten, iallfall i kveld når Teddy & The Rough Riders står på scenen. Dog, jeg har aldri sett noe til de svært lettkledde damene som visstnok skal frekventere slike steder. Muligens er det slik, fordi jeg som oftest finner det for godt å ta turen hjem, før den siste timen kommer. At dette ordet referer til en viss plass, er bare ett av dens betydninger, skal man vite. Den mest kjente referansen til honky-tonk, for meg iallfall, er et piano som har fått tegnestifter plassert på dets filthammere. Men den mest kjente referansen, er nok til en type musikk som befinner seg innen køntrisjangeren.

Ja, det er mulig å karakterisere enkelte låter hos Teddy & The Rough Riders, som honky-tonk. Men, det er ikke definerende for helheten vil jeg si, for de er så mye mer enn bare det. Kanskje kan man litt mer treffsikkert si, at de omfavner hele køntrisjangeren, dette amerikanske bandet fra Nashville, Tennessee. Andre har sagt at de er sjangersprengende, og har sin egen vri på normen. De er ganske ferske som band og relativt unge herrer, men skulle jeg ha lukket øynene, så ville jeg hørt en gjeng veldig dyktig musikere, som jeg ville ha tenkt hadde spilt sammen i mange mange år. Oppvokst i Nashville, så er det kanskje noe med lufta eller vannet, som gjør at de virker så dyktige og autentiske. Fått det inn med morsmelka vil noen kanskje si, men ikke jeg. Det får da være måte på å være vulgær, hehe, blunkesmilefjes.

Teddy & The Rough Riders består først og fremst av Ryan Jennings på vokal og bass, og Jack Quiggins på vokal og gitar. Siden det er de som står for tekst og melodi, vil jeg si at de er den harde kjernen i TRR. På sin månedslange turné i skandinavia for øyeblikket, så har de med seg Will Johnson på pedal-stål og Matt Novotny på trommer. De spiller mye fra deres selvtitulerte album denne kvelden på Moskus, men det er også plass til noen gode svisker. Det er alltid deilig å se artister som har så lave skuldre, og som hviler kroppen på hælen i en litt tilbakelent posisjon. De eier lokalet så til de grader, der de står og veksler blikk, samtidig som de knikser litt med knærne mot hverandre. Quiggins sliter litt med klimaet, som han sier når han stemmer gitaren i mellom låtene. Det er ikke det eneste Quiggins sliter med får vi vite, når han introduserer låten Kentucky Derby. Ja, han er redd hester kan han innrømme, men han rir gitaren fryktløst. Og takk for det! For det lyder nydelig, når han omsider drar i gang ei låt om kjærlighet. En kjærlighet jeg også kan sympatisere med, for det er til hunden Edna.

I mine undersøkelser før konserten, så får jeg raskt ferten av hvor bandet har hentet navnet sitt fra. For Rough Riders er kallenavnet til USAs første frivillige kavalleribrigade, som ble opprettet i forbindelse med den spansk-amerikanske krigen i 1898. Nestkommanderende i denne brigaden er ingen ringere enn den fremtidige president Theodore Roosevelt, som overraskende nok bærer kjælenavnet Teddy. Det hører med til historien at mye av stjernestatusen og berømmelsen knyttet til Roosevelt, ble spunnet ut av Buffalo Bills ville vest show på den tiden. Noen vil sågar si at det var her cowboy-kulten ble skapt. Nå ble det mye utenomsnakk igjen, men jeg vil nevne ett siste artig faktum som tangerer dette universet. For det som blir kalt en Springfield Model 1892-99, kommer opprinnelig fra den norske våpenfabrikken som lagde Krag-Jørgensen rifler.

Jeg liker å komme med noen filosofiske betraktninger når jeg skriver om musikk, og jeg kan ikke unngå å si noen ord i den retningen denne gangen heller. For det jeg har bitt meg merke i mine undersøkelser, er at TRR skal ha benyttet seg av Neil Young sin innspillingsfilosofi, når de spilte inn sin siste skive på kun tre dager. Med mer enn 50 års erfaring og kjent som en perfeksjonist i studio, så er det ikke så underlig at mange lytter til hva denne mannen mener, vil jeg tro. Han minner meg litt om filosofen Immanuel Kant, spesielt når Young fremhever viktigheten av at det skal være rått og enkelt. Dette får meg til å tenke på det Kant sa om at det ikke må være noen pirring, eller krydder i maten så og si, for dette ødelegger for den ’rene’ smaken. Et annet viktig poeng jeg merker meg ved Young, er innstillingen man skal ha til det å gå i studio for å spille inn. Det skal være litt som et eventyr, for på veien til en ferdig plate, så finner man ofte noe magisk på veien, hvis man har den rette innstillingen. Det tekniske er ikke så viktig. Det er utøvelsen som må være i fokus. Forøvrig, så synes ikke Young at det gjør så mye om det kommer en falsk note. Opptaksknappen bør egentlig lyse hele tiden, når du går inn i et studio. Å øve kan du gjøre hjemme. Musikken må være slik at vi gjenkjenner den i vår sjel, gjennom sjelens vindu, nemlig øret.

Avslutningsvis, så lovte jeg å komme tilbake til de uttrykkene jeg startet denne omtalen med. Men å finne ut hva som virkelig ligger i disse begrepene, synes som en umulig oppgave innenfor dette formatet. Dette er nok en oppgave for en doktor i språk eller noe i den duren. Det jeg derimot kan gjøre, er å fullføre hva som skjedde i diskursen med Jennings. For Jennings bekrefter kanskje noe motvillig, at han ser ut som en hillbilly, men han er ingen hillbilly, i ordets rette forstand, hvis jeg forstår han riktig. Muligens er dette svaret en respons på, at jeg opp av hatten drar frem et eksempel på en hillbilly fra filmen Deliverance (1972), eller Picnic med døden, som den ble hetende på norsk. Jeg noterer stille i mitt eget indre, at slike spørsmål kanskje passer seg best i mer edru tilstand, men hadde jeg våget å spørre da? I et kort øyeblikk av egeninnsikt innser jeg, at det nå er best å begynne på turen hjemover. På tur ut døren blir jeg fanget av Will Johnson, som har lyst på en passiar, mens han tar seg en røyk. Jeg er ikke vond å be, selv om det er lenge siden jeg sluttet å røyke sigaretter. Han lurer litt på hva jeg synes om kvelden, og praten hopper raskt til hva det er jeg liker. Når jeg forteller hva jeg liker, så møter han det med et stort glis, og sender meg på vei hjem med noen velvalgte tips til hva jeg kan høre på. Kan det bli en bedre avrunding på kvelden? Nei, det tror jeg ikke!