Witch Club Satan - Rosendal - 08.03 2023

Denne kvelden skulle jeg altså på en feministisk svartmetall-forestilling i fire akter, som hadde urpremiere under festspillene i Nord-Norge i 2022. Opphavet kommer fra et scenekunst-prosjekt som igjen springer ut fra teaterkompaniet Lost and Found Productions på Andøya. Lost And Found Productions omtaler selv kveldens happening slik:

Witch Club Satan er en konsert, en teaterforestilling, en høymesse og et klimatoppmøte. Du kommer ikke hit for å lene deg tilbake, men stol på at heksa vil deg og verden vel, og at den tiden vi har sammen blir høytid.

Her er det altså noe for enhver smak skulle en tro, fire show for prisen av ett er generøst. Jeg gleder meg, er spent og undrende på hva Nikoline Spjelkavik (gitar), Victoria Røising (bass) og Johanna Holt Kleive (trommer) skal stelle i stand.

Med tanke på en levetid på knappe to år, så synes det som medieomtalen er rikholdig, og til dels sprikende. Jeg kan jo prøve å dra ut noe av essensen slik at det blir lettere å forstå bakteppet for prosjektet. Til Ballade sier bandet at svartmetall er et gubbevelde, med et uforløst potensiale når det kommer til feminine kvaliteter. Løsningen som Witch Club Satan tilbyr er å dyrke teatraliteten i svartmetallen, og strekke det tradisjonelle svartmetall-uttrykket i en ny feministisk retning. Witch Club Satan er derfor også et feministisk prosjekt, med tekster som blant annet omhandler kvinnekamp og forskjell mellom kjønnene. Svart-metall som sjanger er preget av lite optimisme, mens Witch Club Satan kommer med håp som budskap.

Det er noen elefanter i rommet, eller skal vi si paradokser, som jeg er spent på. Den mest åpenbare er selvsagt at Witch Club Satan ble finansielt støttet av Kulturrådet for å sette i gang dette teaterprosjektet. Går man tilbake til røttene så skulle svartmetall være ekstrem og i opposisjon til kommersialismen, borgerskapet og finkulturen. I dokumentaren Helvete – historien om norsk black metal sier Manheim, en av Mayhems grunnleggere, at deres utgangspunkt var aggresjon mot samfunnet og autoritetene. Tidene har selvsagt endret seg siden den gang. Erna Solberg kan nå sitte på Lindmo å hylle norsk black metal som eksportartikkel, Keep of kalessin kan delta i Melodi Grand Prix og Satyricon kan spille med KORK og i Operahuset.

Jeg er også spent på hvordan en symbiose av konsert og teaterforestilling fungerer, jeg er jo ikke spesielt glad i musikaler. Samtidig så opplever jeg at mange svartmetall-konserter er som performances å regne, og for eksempel Immortal var jo tydelige på at deres sceneshow skulle betraktes som en teaterforestilling. Witch Club Satan har muligens også utviklet seg, og står nå med en fot i begge leire. Denne torsdagen på Rosendal Teater, til sommeren spiller de på Tons of Rock.

Første akt innledes lik en inngangsprosesjon i et liturgisk rituale. Kan denne mørkkledde skikkelsen som beveger seg sakte rundt på scenen med et røkelseskar være døden selv? Fra gammelt av skulle ritualet etterfølges av fromme bønner og at alt det vonde skulle forsvinne, både åndelig og legemlig. Dette starter litt som forventet, masse røyk i kaldt blått lys. Erfaringer fra tidligere konserter gjør at jeg lar kamera henge på skulderen, dette lar seg ikke fange. Tre sortkledde hekser med hette og slør gjør entre, og etter noen rituelle ulyder, så eksploderer det i et blodrødt lys. Kapper og slør forsvinner, mens heksehyl og en vegg av lyd treffer meg hardt. Musikk, scenografi, kostymer og video fanger meg, jeg velger å bli med i illusjonen. Videoene varierer mellom det abstrakte og okkulte til det konkrete. Forråtnelse, mark og og geiter (som du kan lese mer om her). Jeg finner forestillingen dynamisk, der den vandrer fra old school black metal, til tung og seig goth, og til det jeg nesten assosierer med gregoriansk munkekorsang. Korsangen skaper en fantastisk stemning, samtidig som det hele tiden skapes en atmosfære av ubehag.

Den tredje akten må regnes som toppen på spenningskurven i denne dramaturgien. Vi skimter tre kropper bak et forheng med blod og gørr. Nå har resten av kostymet også forsvunnet, og tilbake står nakne hekser. Akten er et inferno som skifter mellom rødt og blått, varmt og kaldt.

Den fjerde akten er en heksesabbat. Heksene er kledt i hvitt, og det er vel dette som er tiden for de fromme bønnene. Neppe. Men det blir heller ikke en vill orgie med sex og menneskeofring, disse heksenes budskap er tross alt håp. Den rituelle akten avsluttes med at heksene tar en heksedans inn blant publikum, og healer de som fortsatt ikke er overbevist med håndspåleggelse.

Denne teksten er som et førsteutkast og regne, og hvilken retning den kan ta etter dette blir summen av mange kompromisser. På samme måte så opplever jeg at forestillingen med Witch Club Satan også er et førsteutkast og et resultat av kompromisser. Jeg velger å ikke være så veldig kritisk, eller komme med så mange forslag til hva som kunne vært gjort annerledes. Til det har de en mentor i Jørn Stubberud / Necrobutcher / Mayhem. I så måte vil jeg tro de er i trygge hender. Hvis jeg likevel skal driste meg til å sette fingeren på en ting, så må det være formidlingen av budskapet deres. Jeg vet jo at de har så mye på hjertet, og hva de ønsker å formidle. Vokalen til Witch Club Satan, eller skal vi si de infernalske hylene, er en viktig del av pakken. Men, den er ikke spesielt egnet til tekstformidling. Forestillingen er teksttung, det er mye tekst som skal formidles. Dessverre så evner ikke jeg å få med meg så mye av den, noe som gjør at tolkningsrommet jeg sitter igjen med blir i overkant stort. Jeg håper jeg får en mulighet til oppleve Witch Club Satan igjen, og da håper jeg at de forhekser meg enda mer.

​​​​​​​Foto: Esben Kamstrup