Charlie Skien - Det gjør ikke vondt

Etter å ha hørt ferdig dagens Stjernepose på p13, så får radionen bare rulle og gå i øret mitt. Det er jo slik innimellom, at man går lei av å være sin egen discjockey. Da er det gull å kunne skru på radioen og overlate jobben til noen andre. Ja, jeg liker å bli servert, og det gjelder ikke bare mat og drikke. Sammen med musikk, så er det å bli servert en fortelling som gjør inntrykk, noe av det beste jeg vet. Det skjedde akkurat denne dagen ved hjelp av radioen. Nærmere bestemt, så var det Kristin Winsents, musikksjefen hos p13, som spilte sin sommermiks med ny musikk til å bli glad i og glad av, som hun selv sier.

Etter at ’jeg vet ikke hva’ hadde blitt spilt ferdig, så kom det en synth med vreng og en funky basslinje som fanget min oppmerksomhet. Før vokalen blandet seg, så rakk jeg å tenke; Kan det være Daniel Kvammen eller Gabrielle som har kommet med noe nytt? Men nei, for da den raffe og dype stemmen hilset med et ’hey’ som første utsagn, så ble jeg tom for svar og måtte umiddelbart sjekke hvem det var som piffet opp hverdagen min sånn. I løpet av første vers, så ble jeg helt satt ut, for jeg kjenner da vitterlig noen som fyller disse beskrivelsene som lyrikken byr på. 

For ordens skyld, så kjenner jeg ikke Charlie Skien som synger låta Du har aldri på p13. Charlie Skien er nemlig artistnavnet til Andreas Høvset. Denne unge fyren fra Skien, nå bosatt i Bergen, er kanskje mer kjent gjennom andre musikalske konstellasjoner. Men ikke for meg. Dette er mitt første møte. I min ignorans, så vil jeg si at dette er elektro-pop, som finner en plass mellom punk og køntri. Og da regner jeg med å bli arrestert av brødrene Wilhelmsen, men det tåler jeg godt. Hvis jeg skal overlate til artisten selv å plassere seg inn i en sjanger, så vil han kanskje si at han spiller gatesmart indie-pop. 

Jeg vet ikke så mye om artisten, men jeg kan støtte meg på både overskrift og ingress fra Bergens Tidene, som har skrevet om han. Resten ligger dessverre bak betalingsmur. Det som er vesentlig her, er at Høvset har vært hjemløs, rusavhengig og nesten lagt karrieren innen musikk på hylla forgodt. Slik er det ikke lengre. Han har på magisk vis klart å gjøre det vonde til noe godt. Det har sikkert vært rimelig terapeutisk å skrive disse tekstene, som gjør så stort inntrykk på meg. Slik er visst kunsten. Man sublimerer det grove og vonde til noe alldeles utsøkt. Det er også et albumomslag som søker tankene mine i en slik retning. For det er noe veldig impresjonistisk ved omslaget, som minner meg mye om Munch. Rett og slett en perfekt innpakning.

Altså, den låta jeg hørte på radioen er en del av en større samling. For i Mai dette år, så kom albumet Det gjør ikke vondt. Albumet er fullt av låter som roterer i det samme universet. Det er et univers som egentlig ikke eksisterer, hvis man betrakter rus som en virkelighetsflukt. Bortsett fra et par låter som handler om kjærlighet, så er det nesten så jeg vil kalle albumet for en ruskavalkade. Ja, jeg tenkte faktisk at hver låt handlet om et spesifikt rusmiddel etter den første gjennomlyttingen, men nå vet jeg ikke helt. Du kan jo lytte selv og sjekke hypotesen min. Man trenger ikke mye erfaring for å forstå, vil jeg si. Lyrikken er ganske så eksplisitt, og noen låter er kanskje for drøye til å spilles på radio? Ja, nå ble du spent nå, eller hva?

I grove trekk, så handler livet bare om rus og sex, ihvertfall hvis du spør Freud. Ja, dette er viktige greier som vi alle har en opplevelse av. Litt av poenget med å si dette, er at vi alle har vår egen erfaring av livet eller rusen, som ikke er lik noen andres. Vi er alle unike. Så hvordan kan vi forstå hverandre da? Ja, dette er et lite pek til den første låta jeg hørte, Du har aldri. Jeg vil ikke si at jeg selv er narkoman, og jeg vil heller ikke dra opp noen grense for når man er det, men jeg vil likevel påstå at jeg kjenner noen som er det. Noe av det mest frustrerende jeg ofte opplever i slike møter, er mantraet om at ingen kan forstå. For en som ønsker å hjelpe, så er dette som å møte veggen i skisporet. Man blir helt tom og fortvilt. Men hjem må man, til sin egen virkelighetsflukt. Da er det godt å sette på litt Charlie Skien, så blir man trygg på at man ikke er alene om disse vanskelige tingene i livet. Det er utrolig godt gjort å sette ord på det, slik som albumet Det gjør ikke vondt gjør. Et album å bli glad i, men kanskje ikke så mye å bli glad av. Kudos til Andreas Høvset og takk til Charlie Skien! Artig navn, forresten.