Et behagelig mørke

Da Mark Steiner & His Problems slapp albumet Saudade i 2014 havnet han på lista over interessante artister jeg må huske å følge med på. Det har jeg forsåvidt gjort, men den jobben har blitt mye enklere enn jeg håpet på, med tanke på at det gikk ti år å slippe oppfølgeren. Nå så jeg han spille en vakker konsert på Blårock sammen med Hugo Race (Nick Cave & the Bad Seeds, The Wreckery), og har sett han solo et par ganger. I tillegg sang han den usaklig vakre duetten "Six Feet Under" sammen med Line Saus, så på latsiden har han ikke vært.

His Problems, bandet som backer han, er av det rutinerte slaget, og et aldri så lite mini-FN. Trommis er amerikaneren Ted Parsons (bl.a. Killing Joke, Swans og Prong), briten Romek Paluch-Edwards, den italienske bassisten Leon Muraglia (Salvatore, Radio 9) og vår egen Ingunn Holmen på vokal. Så dukker jo Line Saus opp i en duett, tsjekkeren Pavel Cingl spiller fiolin på noen spor, og danske Thomas Borge bidrar med tangenter.

Nå føles ikke Black Hole som et nytt album i den forstand at man setter seg ned med nye låter som skal under huden, i og med at hele fem av de åtte sporene var sluppet som singler og godt kjent for meg fra før. Den eldste, "Insomnia", kom ut helt tilbake i 2018, "Love Hate Love" i 2020, og "The Fuck-Up" i 2022. Men, det tar ikke vekk albumets kvaliteter, for dette føles virkelig som ei helhetlig og komplett skive som henger sammen nøyaktig som det skal.

Tittelsporet ble sluppet i fjor vår rett etter at jeg selv var i starten av en rekonvalesens etter en operasjon. Jeg minnes at jeg spilte "Black Hole (Oblivion Mix)" som singelen het, en rekke ganger på rappen. Spotify virker jo sånn at låten starter på nytt om man ikke avslutter avspilningen, og det så jeg ingen grunn til. Vi snakker om en blanding av industrirock og post-punk, og Mark messer ut det kølsvarte budskapet om at et sort hull tærer på sola som en dyster Nick Cave. I det hele tatt har Mark en stemme av typen som gjør at man bare må lytte til hva han har på hjertet. Jeg ble umiddelbart betatt av kompet, som er av det repeterende slaget, i tillegg til at gitarene serverer masse feedback og snop som går rett hjem, og Ingunn Holmen gjør en kul vokaljobb. Låten er helt klart av typen som bare vokser mer og mer på meg, og nesten et år etter release kan jeg fastslå at den er meget slitesterk.

Well, I'm sleeping
I'm dreaming
Still waking up to you
The clock just keeps on tickin'
I don't know what to do

"Insomnia" gjorde Mark ferdig sommeren 2018, og med Line Saus som vokalpartner endte låten opp som en av de mest spilte for min del den gang. De gjør duetter som få andre, og alle bør unne seg å sjekke ut det de har gjort sammen. Begynn med "Six Feet Under". Melodilinja er av det skakke slaget, en anelse atonal, mens riffet minner om den sorten Frank Zappa var glad i. Utover det får vi nok et herlig og passe tungt komp, en Steiner som ikke framstår veldig lystig, med Line Saus som høres smått hysterisk ut. Det kler låten veldig bra, noe enhver som sliter med å få sove kan skrive under på. Og vi kan allerede nå konstatere at den rutinerte gjengen som er His Problems virkelig kan faget sitt. Dette er tight og kult. Tight og kult får vi óg med "Feels Like Home". Bassist Leon kjører på, og trommis Ted henger seg på og laget et skikkelig groovy komp i det som nesten kunne ha vært en sløy Joy Division-låt. Mark fortsetter med messingen sin, et sted midt mellom sang og prat. 

Rett før Covid-19 brøt ut slapp Mark "Love Hate Love", en komp-drevet låt som minner meg veldig om Mystery Slang, en artist jeg hørte en del på tidlig på 90-tallet. Hvor ble han av? Vel, nok om det. Et passe hysterisk og monotont riff funker aldeles utmerket når den fine grensen mellom kjærlighet og hat beskrives, og komp-kompisene jobber beinhardt for å skape den semi-ville stemningen. "The Fuck-Up" ble sluppet samtidig, og har lenge vært en liten Mark Steiner & His Problems-favoritt her i heimen. Det er mer av det samme - en anmassende bass, gitarer som skaper kaos og frenetiske forhold, og mer av Marks messing. Jeg sendes tilbake til 1980 og det britiske bandet Fisher-Z, om noen husker bandet til John Watts. Når Mark utbasunerer "at the end of the day, well I'm just a fuck-up" tar det helt av. På en god og kul måte. 

See the horizon, lightin' the sky
Cities on fire, end of the night
Everything is over
Everywhere is nowhere

Med "Monster" har Mark Steiner lagd en låt som burde gjøre ham kjent for et langt større publikum enn det han har i dag. Her mikser han det monotone og mørke med det melodiøse og vakre. Jeg tenker at dette kunne vært et samarbeid mellom Leonard Cohen og David Bowie i 1983, og det at Mark gjør hele vokaljobben alene sier mye om hans sangtalent. En skikkelig godbit av en låt hvor det skjer alvorlig mye underveis de drøye tre minuttene det hele varer. "Float" er den siste nye låten, og ble fort en personlig favoritt. Litt i samme gate som "Monster, med Marks fortellerstemme i versene og Bowie-vokal med stilfullt kor i refrengene. En låt til å bli glad i oppi alt det mørke, med lystig gitarføring og et komp som durer på. Hvis denne låten hadde blitt gitt ut av The National så hadde vi snakket om titalls millioner av streaminger. Kruttsterke greier.

I høst kom den siste singelen fra Black Hole, "Hang On! (Twin Flames)". For sikkerhets skyld i to versjoner - den som er på albumet, og en avkortet og redigert utgave for radiokanalene våre. I tillegg lagde Mark en musikkvideo til låten sammen med Jean De Oliveira, en video som er veldig beskrivende og tett på det Mark går gjennom, og med bandmedlemmene i viktige roller. Låten kretser rundt amorøse forhold, her i en vill og søkende drakt. De legger ut på en biltur hvor de kjører på måfå, før de krasjer bilen og havarerer, men fortsetter bare ufortrødent videre. EI historie som er lett overførbar til forholdet mellom to mennesker. I hvert fall de som lever i smått kaotiske og uforutsigbare forhold. Igjen er det puttet inn mye feedback og støy innimellom, noe som skaper denne deilige industrirock-feelingen, og igjen - dette er en låt som burde vært spilt langt oftere på radio.

Skulle du få et intenst behov for å se Mark Steiner & His Problems live, så er du veldig heldig om du befinner deg i Tromsø denne helga. I kveld spiller de nemlig på Bastard, den kuleste og beste rock'n'roll-kjelleren i landet. Jeg vet i hvert fall at jeg ville lagt turen dit om jeg hadde hatt anledning.