Formative år

Jeg tror kanskje dette innlegget skal handle om mine formative år, og en slags forlengelse av disse. Hvorfor, tenker du kanskje...
Jo, det er fordi jeg føler at enhver musikkelsker bør besøke musikkminnene som strekker seg tilbake til tiden da alt ble til virkelighet, da musikken tok tak og ble en del av personligheta - en viktig del av hvem du var og hvem du skulle vokse opp til å bli. Hvis du synes dette høres kjedelig ut, noe jeg tviler på, kan du like godt slutte å lese her og nå.
Fint. Fint at du fortsetter å lese. Etter at Beatles var oppdaget gjorde Elvis inntrykk, husker jeg. Og Simon & Garfunkel. Også Lillebjørn Nilsen. Alle disse og flere til har fulgt meg trofast i 50 år og vel så det - selv om jeg stadig har utforsket ny musikk. Det er viktig og helt naturlig for sånne som oss. I forlengelsen av de jeg allerede har nevnt dukket Thin Lizzy opp på radaren. Mest på grunn av en platesjappe i Tromsø som het Swing-In Disco Pub. Der hadde de sånne selvlysende stoffplakater på veggene. Blant disse var en eller muligens to av Thin Lizzy med Phil Lynott i spiss. Siden mannen bak platebardisken var så kul som han var, fikk jeg lytte til plater uten at jeg skulle kjøpe dem. Dette førte til at min aller første kassett ble Jailbreak. Snakk om å ha flaks.

OK, det er nok ikke bare snakk om flaks. Si heller tiltrekningskraft. Thin Lizzy virket rett og slett på den meget unge utgaven av meg. Først visuelt, så musikalsk. Hele uttrykket var uimotståelig. Jeg var 10 år og fullstendig forsvarsløs. Heldigvis. Lizzy virker fortsatt sånn på meg nå. To uker før jeg ble 20, døde Phil. Jeg savner han fortsatt, selv om han er der inni meg et sted. Jeg undrer rett som det er på hva han ville gjort videre om han ikke hadde havnet i heroinens klør...

I 1978 dukket Van Halen opp. Første gangen den gjengen skremte vettet av meg var i skolegården. På den tiden brukte et utvalg av de eldste eleven å spille plater i langefri. Da You Really Got Me dukket opp over høyttalerne var jeg solgt samtidig som jeg var full av ærefrykt. Det var noe skummelt over gitarlyden til Eddie husker jeg. Det var det jeg følte. Samme året dukket også Queen opp over skolens PA-anlegg. Bicycle Race. Det gjorde også inntrykk. Jeg er fortsatt fan av både Van Halen og Queen. VH med David Lee Roth, og Queen fra 1973 til og med 1980.

Jeg tenker ikke å ramse opp alle band og artister som formet meg musikalsk og image-messig, jeg tenker bare å kjenne litt på det at musikken som traff meg i begynnelsen fortsatt har en effekt. Uansett hva jeg oppdager, eller hva jeg har oppdaget gjennom årene, så finnes det elementer av de gamle "dinosaurene" i det nye. Og dette er vel naturlig. Musikalske idéer går som regel i arv og de videreutvikles. Tar en ny form eller settes inn i en helt annen sammenheng. Det er dette som gjør musikken så utrolig interessant. Den slutter aldri, og jeg tror jaggu heller ikke at den begynte et sted. Den har alltid vært der. Først kanskje bare en rytme - så en tone som går over i den neste. Hva vet jeg. Det er uansett en tanke jeg liker.

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet når det kommer til et av mine favorittalbum. På platesjappa til han kule fyren sto kassettstativet ulåst like ved utgangsdøra (som også var åpen) en sommerdag. Jeg var 12-13 år og jævlig blakk da jeg fikk øye på kassetten jeg akkurat hadde fått høre på LP, bare sto der og ropte på meg. Og uten å tenke - eller snu meg, strakk jeg ut en hånd og la Road to Ruin rett i lomma. Jeg gikk så fort jeg klarte bortetter det støvete fortauet langs Grønnegata. Livredd og forvirra. Da jeg kom til busstoppet skjønte jeg at ingen hadde fulgt etter meg. Vel hjemme var kassetten så tøff og deilig at jeg glemte all frykt. Men, det gikk et par ekstra uker før jeg turte å sette min fot innom Swing-In Disco Pub igjen. Nervøs som jeg var, skjedde det ingenting. Det var uansett dårlig gjort av meg, men likefullt et viktig øyeblikk på min musikalske ferd. Det hører med til historien at jeg kjøpte resten av mine Ramones-kassetter der på platesjappa som var så utrolig kul. Det er en liten trøst, kjenner jeg.

GABBA GABBA HEY! Gabba gabba nå må du faen meg skjerpe deg.

Jeg lever med musikken, og musikken lever med meg. For meg finnes det ingen grenser når det kommer til hva jeg liker, ja bortsett fra den grensa som finnes mellom det jeg liker og det jeg ikke liker. Jeg liker noe i alle sjangere, stort sett. Det finnes unntak uten at jeg orker å tenke noe på det. Jeg har et prinsipp om å ikke bruke energi på musikk jeg ikke liker. Det er andre som liker den, vet jeg. Og det er fint.

Det er en fortsatt en fantastisk følelse å oppdage ny musikk. Ting som tar meg i uventede retninger, men som likevel har noen kjente elementer i seg. Elementer fra musikken jeg først oppdaget, kanskje. Jeg skal innrømme at det kan gå lenge mellom hver gang nå for tiden, men det skjer rett som det er. Musikken tar som sagt aldri slutt.

Hvis du har et ledig øyeblikk en dag, og det er lenge siden du har lyttet til musikken som en gang var med på å forme deg, foreslår jeg at du setter deg ned med en gammel favoritt. Du kommer garantert til å ha en nydelig stund. Det er jeg sikker på. Du vet jeg har rett.

Se opp for nye plateomtaler herpå. Både fra undertegnede og resten av The Wilhelmsens-gjengen.