Honky tonk noir fra Bergen

Embla Karidotter har definitivt forlatt trommiskrakken for godt, og briljerer som frontkvinne og vokalist i bandet sitt, The Karidotters. Og hvilket band er det ikke å briljere foran? Marie Moe (Razika, Slomosa) på bass, gitarist Simen Følstad Nilsen (Aming For Enrike), trommis Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna, Sløtface, The Needs) og Benjamin Rø Haavelsrud (The Broadcasters, Huma Luma) på gitar. Her snakker vi bred kompetanse og et aldri så lite superlag.

Alle ti låtene på Off Leash er skrevet og komponert av Embla, men produksjonsjobben er gjort av Følstad Nilsen, som også har mikset herligheten. Mastringen er utført av Espen Høydalsvik hos OSLO: Fuzz. Det kule og "hjemmesnekra" coveret er designet av Andreas Pilskog fra designstudioet Overhaus i Bergen, mens Linn Heidi Stokkedal har tatt coverfotoet. Kollasjen som pryder baksiden av tekstarket som følger med LPen er satt sammen av Embla selv, og jeg innbiller meg at hun har plukket ut de tattoo-lignende illustrasjonene som følger hver enkelt låt. Her fant jeg personlig et par tegninger jeg kan finne på å feste i blekk på egen hud. Så kule er de.

Debutalbumet Hello, I'm Embla fikk litt spilletid her i heimen, og det er definitivt et flott album som fortjente all oppmerksomhet og skryt som fulgte bandet tilbake i 2022. Embla and the Karidotters fikk Spellemannsprisen i country-klassen, og de fikk et veldig travelt 2023 med spillejobber her hjemme og i utlandet, bl.a. på Stagecoach i Palm Springs, California. 2024 startet med spillejobber under SXSW i Austin, og gjennom sommeren har de spilt på en rekke festivaler her i Norge. Når de nå slipper det vanskelige andrealbumet, og det lett topper debuten, så tenker jeg at the sky is the limit for Embla and the Karidotters. Det blir definitivt spennende å se hvor langt kvintetten kan nå.

They say I'm a bad influence
Just 'cause I don't know how to make amends
If I do something that I regret
I do something even worse to forget

Off Leash åpner med det som lett blir en av årets mest spilte låter her på Senja, den twangy og obsternasige killeren "Bad Influence". Her snakker vi en kølsvart liten epistel om ei heftig dame som er med på det meste, og lett tar på seg all skyld for det som går for langt. Denne dama er slem, muligens en anelse ond, og definitivt festlig å omgås. Melodien som følger med på kjøpet er av sorten Helldorado kunne ha kommet opp med på en god dag, og som sender tankene i retning mester Morricone. Mollstemt og kul, med det fineste krydder i form av en dritstilig steelgitar, et komp som humper avgårde som en jakt på skurker i Ville Vestens dager. Westernskjorte og Stetson-hatt er nesten obligatorisk tilbehør når låten spilles. En brutalt stilig start på skiva.

I løpet av de to første låtene på side A er jeg solgt. Overgangen til "Click Your Heels" er bortimot komisk bra. Andresporet er i hvert fall så bra at jeg ender opp med et stort glis rundt kjeften her jeg sitter, for fra det kølsvarte åpningssporet sendes vi rett over i et melodisk lykkeland. Nå handler låten riktignok om å komme seg videre i livet, vekk fra folk som egentlig ikke vil deg noe godt, men bandet durer på så smidig og kult at det er nesten umulig å ikke havne i godstemning. Igjen må steelgitaren til Følstad Nilsen trekkes frem, for mye av stemningen settes av dette herlige instrumentet. Når det er sagt så spiller hele bandet strålende. Trommekakkingen på kantene er herlig, Marie Moe beviser at hun kan mye mer enn å buldre med bassen, som hun gjør mye av i Slomosa, og Haavelsrud fyller ut Følstad Nilsens steelgitar-bravader på utmerket vis. At vi i Embla har ei dame som behersker sjangeren til fulle, og synger som Loretta Lynn i toppform, gjør liksom heller ingenting. Her må westernskjorta og Stetson-hatten kompletteres med bootsene, og square-dansen er ikke langt unna.

I've never told anyone my darkest secrets
Now I'm in too deep
I've never told anyone 'cause I don't trust them to keep
What's dark, too dark to share
But it's getting dark, too dark in here

Jeg elsker eklektiske album, noe som er vanskelig å gjøre i en sjanger som Embla and the Karidotters opererer i. Men det er akkurat det de lykkes med på Off Leash, og de lykkes så til de grader. Med "I Need Some Light" serverer de en låt som åpner rolig og behagelig, i et slags countryjazz-landskap, med Embla som ei Lisa Germano i OP8, eller ei Hope Sandoval i Mazzy Star om du vil, før de galopperer inn i et countryrock-terreng med twang og fest. Et lite mellomparti finner de óg plass til, perfekt plassert som ei slags løsning på problemene som tas opp. Her snakker vi om ei dame som har gjort noe hun angrer veldig på, noe hun ikke klarer å komme seg over. Full av selvforakt og anger skjønner hun at hun må nulle ut den dårlige samvittigheten og begynne å behandle folk bra. Høres det kjent ut? Vel, countrysjangeren er full av slike fortellinger, og på ei strøken countryskive må selvsagt et slikt innslag være med.

"Bluebird" er låten som får opp stemningen igjen. Honky tonk i Willie Nelsons ånd, med gode råd om du føler deg ensom. Det er håp for alle hvis du bare vet hvor du skal se etter håpet, noe som ofte kan være komplisert når man er langt nede. Men, som Embla antyder; når man har vært langt nede skjønner man når oppturen starter. Og det er ofte i de små hendelsene. En veldig flott ballade avrunder side A, "Put Me First". Her serveres vi en dose selvforakt, og hvor komplisert det er å kombinere slike følelser med et forhold. Hvordan kan man elske noen om man misliker seg selv? Embla skriver filosofiske og sterke tekster rundt mellommenneskelige temaer, og får tankespinneriet i gang. Bandet briljerer stort når de er helt nedpå, og er med på å styrke påstanden om at less is more. Kompet er av det svært så behagelige slaget, og når steelgitaren koser med ørekanalene så blir dette en låt som kler høststormen som raser utenfor vinduene perfekt.

Side B åpner jazzy og lystig med "Impending Doom", og det er lite som minner om en nær forestående undergang. Melodien kunne lett ha vært å finne i Pokey LaFarge sin låtmappe, med sin evne til å få dansefoten til å røre seg. Da jeg så Pokey på End of the Road Festival for en liten mannsalder siden tok jeg meg i å bevege meg i noe som minnet om en dans. Det er egentlig en godt bevart hemmelighet, og jeg lover at det aldri har skjedd i ettertid. Skal det skje må det i såfall være for at jeg ender opp på en konsert med Embla and the Karidotters, og at de drar i gang denne rakkeren. De herlige solopartiene til gitaristene Haavelsrud og Følstad Nilsen, bassist Moe og trommis Nilsen gjør låten til en av mine personlige favoritter.

I don't think about you
At least I try not to
I don't care about you
At least I don't want to, want to

"Couldn't Care Less" byr på sarkasme, ironi og en solid dose dobbeltkommunikasjon. Selvbedraget oser gjennom hele låten, med ei dame som ikke bryr seg om at eksen har fått en ny kjæreste, ei kjæreste eksen gjerne må tatovere navnet til ved siden av hennes eget, at han presenterer henne for foreldrene sine, og at han flirer mer av vitsene til den nye dama. Realiteten er selvsagt at fyren var så kul at hun ikke har kommet over ham, og hun håper innerst inne at han ikke har kommet over henne. Tempoet er skrudd opp, banet er tight som fy, og inn fra høyre kommer selveste Bendik Brænne med saksofon og skaper et storbandtrykk som kler låten utmerket. Alle låter har godt av et Brænne-avtrykk. 

Så blir det litt pop-country med "Resting Bitch Face", en låt jeg lett kjenner meg igjen i. Nå er jeg ikke ei dame, og ikke er jeg pen, men bortsett fra det så har jeg og protagonisten fellestrekket som er tema her - vi går ikke rundt og smiler i tide og utide. Jeg har fått samme spørsmål som dama i låten mange ganger: hvorfor smiler du ikke? Svaret som gis skal jeg begynne å bruke når jeg blir plagd på samme vis: "This is just how my face looks relaxed". Men, jeg vil gi svaret i norsk utgave. Låten er nært beslektet med det Stine Andreassen og hennes The Northern Belle driver på med, noe som i seg selv er et kvalitetstegn.

I woke up one morning and I din't get myself a beer
To start drinking every day is my biggest fear
So, I wait until the late afternoon
Can I start drinking yet, is it nighttime soon?

Mer honky tonk, mer noir i monitor, og mer selvforakt får vi med "(I'll Never Love you) Like I Should". Igjen er Embla nedpå når hun synger, noe hun behersker meget bra. Det er virkelig et internasjonalt snitt over vokalprestasjonene hennes, og tekstene er av det tankevekkende, om enn semi-morbide, slaget. "I would leave myself if I could", synger hun, sannsynligvis når hun starter drikkinga hun har ventet på hele dagen, med et ønske om at typen hennes kal forlate henne. For at han skal få et bedre liv. En moderlig, om enn stakkarslig tanke. Følstad Nilsen tryller med steelgitaren, Haavelsrud fyller inn, og Moe/Nilsen er det perfekte kompet. Snakk om stødig duo!

Så rundes album av med "Affirmations", og jeg får bekreftet at dette er det countryalbumet jeg virkelig anbefaler alle våre lesere som trives i countrylandskapet. Jeg leste et sted at Embla & co har latt seg inspirere av David Lynch og hans filmer, og jeg måtte vente helt til siste låt for å skjønne den linken. En drømmeaktig og lekker melodi som har festet seg til hjernebarken min, noe som alltid er et kvalitetstegn for meg, særlig når det er låten som avslutter albumet. Da kommer suget etter å sette på skiva umiddelbart. Her snur dessuten det tematiske 180 grader, og protagonisten ender opp som den sterke hjelperen, hun som virkelig har de gode rådene. Noen lekre lyriske grep blir tatt, av sorten jeg elsker. Fyren som sier til seg selv at han er "too needy" og "too wry" får til svar at han "are needed" og "unique". Det er romantisk, det.

Jeg har rett og slett blitt helfrelst etter å ha levd med Off Leash i et par uker, og må bare innse at jeg har blitt en "Karidotter" jeg óg. Hvis ikke bandet får en ny Spellemann i 2025 så må jeg ha gått glipp av et absurd bra album i år.