The Impossible Green – Verkstedhallen – 12 april 24

«Synda er komen til Jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.» sa Einar Førde i en replikk til motstanderne av fargefjernsyn fra talerstolen i Stortinget. Tenk det, engang så fantes det folk som var imot farger. Vel, på en måte finnes de fortsatt i en mer abstrakt forstand. Det er jo ikke så lenge siden massemorderen på Utøya uttalte at sangen Barn av regnbuen er hjernevask og kulturmarxistisk indoktrinering av norske elever. Nå skal ikke denne omtalen handle om hverken Pete Seeger eller Lillebjørn Nilsen, og ihvertfall ikke om tusseladden i Ringerike fengsel. Den skal derimot handle om bandet som har valgt den fabelaktige fargen grønn. Jeg har hørt noen nevne at bandnavnet er en inspirasjon fra låta Impossible Green av Daniel Romano. Ei flott låt med en lyrikk som jeg fortsatt strever med å forstå. Hvorfor er grønn umulig spør jeg meg selv. Er det ikke bare å blande gul og blå, eller sol med hav? Ild og vann. Hmm, nei dette var visst ikke så enkelt likevel.

«In Technicolor» er et amerikansk varemerke, nærmere bestemt en fargefilmpatent, men det er også navnet på den siste skiva til The Impossible Green. Store norske leksikon beskriver oppfinnelsen som klare og sterke farger, men ikke særlig realistiske. Litt som den umulige grønnfargen kanskje? Jeg blir jaggu aldri ferdig med undringen over bandnavnet. Jeg synes det er et usedvanlig godt navn. Det får meg til å tenke på smaragder og små grønne menn. Grønt lys, grønt skift og grønne øyne. Det er liksom ingen ende på klaviaturet av tangenter til grønn. Nok om grønn nå. Det umulige kommer jeg ingen vei med. For å komme videre vil jeg vri om til carte blanche, som er kveldens konsertarena Verkstedhallen. For her er alt åpent, fritt og mulig. Før konserten, så har jeg som vanlig lyttet mye til den nyeste skiva.

Albumet åpner med låta My Heart Says Mary Jane. De første strofene høres veldig kjent ut, og opptakten til første vers smaker av skikkelig stor 70-talls rock. Herlige greier! Teksten skjønner jeg ikke så mye av dessverre. Ellers, så synes jeg gitarsoloen virker litt fjern.. Neste låt, Ruby Red Roses, er trumfen i stokken av låter. Ei alldeles praktfull låt med et mellomspill før siste refreng, som kvalifiserer til royal straight flush. Her er det to sammenvevde solopartier på gitar, som alltid røper hvilke kort jeg har for hånden. Det er smil fra øre til øre når jeg tramper takten til det utrolige drivet som kompet utløser. Tredje låt, Green Pastures, er roligere greier, som det er mange av på dette albumet. Av alle de rolige, så er nok dette favoritten. Det er en ballade om kjærlighet, hvor jeg får høre; at jeg er hverken hjerterkonge eller ruterknekt. Jeg får også beskjed om; at jeg må spille med de kortene jeg har fått utlevert, og gjøre det beste ut av situasjonen. 

Jaha, dette var jo kloke ord, men hvem i all verden er hjerterkongen eller ruterknekten? Såvidt jeg vet, så er hjerterkongen nådens far. En sympatisk og hjelpsom type, som er sensitiv og emosjonelt sårbar. Ruterknekten derimot, er den rolige og stødige bondesønnen, som er nevenyttig og hardtarbeidende. En sta og målrettet type. Ut fra lyrikken på låta, så tenker jeg at det er disse to typene som er favoritter i kortstokken over mannlige stereotypier. Er det virkelig slike typer damer trakter etter, spekulerer jeg. Enda en umulig oppgave konkluderer jeg raskt, men jeg kan jo prøve å snu det på hodet, og tenke på hvilken type dame jeg foretrekker. Det skal jeg selvfølgelig ikke skrive noe om, men jeg merker meg at i låta, så er det spar dame som er den foretrukne. Dette er ei uavhengig og selv-realiserende dame, som er smart og kalkulerende. Hun er stolt og av høy rang. Tradisjonelt, så har denne typen vært av det onde slaget. For hun har jo kvaliteter som kan stille enhver mann i skyggen og true patriarkatet. Etter at spar dame har blitt spilt ut, så har jeg bare ett kort igjen som må avdekkes. Jeg lurer fortsatt på hvem jeg er, hvis jeg ikke er hjerterkongen eller ruterknekten. Kan det være spar knekt, som er problemsønnen, eller kløver knekt, den arrogante globetrotteren som er spontan og impulsiv?

Fjerde låt på albumet «In Technicolor» er Do You Wrong. Dette er ei eventyrlig god låt om ei slags prinsesse på erten som aldri blir helt fornøyd. Den er ekstremt godt egnet for allsang, og fungerer derfor helt overlegent på konsert. Denne ble spilt på den legendariske konserten hos Moskus under Trondheim Calling, og er såklart siste ekstranummer hos Verkstedhallen. I et utsolgt lokale, så ble det kok igjen i livets gryte. Halvveis i albumet kommer låta Never Get Off My Mind, som er en søt sviske. Veldig rolig og nedpå, fint krydret med litt banjo og pedal-steel, og vakkert avrundet med tostemt vokal. Neste låt, Be The One, handler som forrige låt om kjærlighet. Her er det litt mer fart, som jeg liker godt. Godt pianospill er det også. Scarlet, sjuende låt i rekken, er enda ei rolig låt om enda mer kjærlighet. I neste låt blir jeg kastet inn i kjøttetende armer, eller Carnivorous Arms som den heter. Den også om kjærlighet. Når det så absolutt må handle om kjærlighet, så vil jeg si at min kjærlighet fester seg her til de fete akkordene på hammond-orgelet. Albumet avsluttes med den fremtidspessimistiske låta Great Divide. Som dere sikkert skjønner, så kom favorittene på rekke og rad i første halvdel av albumet for meg, men det er heller ikke vanskelig å være med helt til siste låt. Alt i alt, så tror jeg vi snakker om et gjennombrudd med dette albumet.

Jeg vil runde av slik som jeg startet med noen tanker om farger. For jeg synes en verden i farger er bedre enn en i svart/hvitt, både som idé og virkelighet, og grønn må såklart være med, selv om den er umulig. For selv om ting virker umulig, så må vi likevel prøve.

Alle foto: Esben Kamstrup