Kalandra – Havet – 25 okt 24

Siden jeg fortsatt henger fast i kroken, som fetter Esben kastet ut, så er han snar med å ta turen ned bakken for å feste på mer agn. Agnet består denne gangen av en musikkvideo han tilfeldigvis har kommet over. Esben har nemlig blitt veldig nysgjerrig på Kalandra, og insisterer på at jeg må bli med på konsert i morgen. Før videoen er ferdig, så har Esben rukket å skru opp lyden flere ganger. Vi prater ikke lengre, men nikker anerkjennende til hverandre. Det holder med den ene sangen. Agnet er slukt!

Før konserten på Havet starter, så diskuterer vi referanser. Vi er begge opptatt av ting fra fjernsynet, så Esben slenger raskt ut en referanse til Ringenes Herre. Jeg følger enkelt opp med flere vikingserier. Litt umodent og barnslig kanskje, så liker vi begge to å trekke paralleller mellom slike ulike univers. På gitar har vi Florian Döderlein Winter som Aragorn og Jogeir Daae Maeland som Radagast, sier Esben, mens jeg holder en knapp på Harald Sigurdsson og Leif Eriksson, fra serien Vikings: Valhalla. Esben er slett ikke uenig, selv om han argumenterer for at vokalist Katrine Stenbekk som står i midten har noe alvisk over seg, men hun må da være Freydis Eriksdotter, tenker jeg. Men så ser jeg korset som henger rundt halsen hennes og jeg må revurdere. Kanskje Emma av Normandie passer bedre.

Denne leken med referanser sender oss etter hvert inn i en mer akademisk diskurs vedrørende det norrøne, og spesielt kvinnens rolle i dette samfunnet. Som vi alle vet, så er dette en brytningstid på det religiøse planet. En overgang fra paganisme til en eneveldig og maskulin gud. Ifølge usikre kilder, så kan det synes som om vanatroen er tuftet på et matriarki. Her synes vi det er viktig å trekke frem Frøya som en representant for denne troen, før den tas helt opp i åsatroen. Hun var den som ledet ritualer og ofringer. Hun var den som eide ord og jord. Etter Frøya, så er det mannen (Odin eller Tor) som tar over.

Dette er såklart en lengre diskurs som vi ikke kan gjengi i sin helhet her, men vi synes det er passende å gjengi såpass, fordi vi forestiller oss vokalisten som ei slags yppersteprestinne. Hun står sentralt og dirigerer alt som skjer. Vi lar oss forføre og trollbindes raskt av denne kvinnen. Ja, vi er ikke spesielt redde for matriarkiet, enes vi om. Litt flåsete oppsummert, så er vi med på leken, så lenge det er en fruktbarhetskult som dyrker fallosen. Så det så, og det er jo ikke slik at denne småpraten er uten relevans for Kalandras musikalske uttrykk heller.

Uten sang og musikk, intet rituale. Disse rytmene. Rekkefølgen på tonene. Det er det som setter yppersteprestinnen i transe, slik at hun kan utføre sin magi og sette mirakler til verden. Nok tåkeprat nå, sier min indre stemme. Tilbake til konserten ved Havet, så står vi nå inne i det som kalles langhuset, passende nok. Lokalet fylles raskt opp til kapasiteten på 350, og køen til den eneste baren inntar proporsjoner midgardsormen verdig. Kan det ha vært to billetter til prisen av en på denne konserten, undrer vi? Det er i hvert fall mange par her i kveld. På rolige sanger smyger de seg inntil hverandre, og tar en rolig dans. På de mer rocka, så strekker de hendene i været så inderlig og henrykt. Det er også mye skjegg å se, når enkelte bøyer hodet litt bakover eller fremover i nytelse. Til sist har vi de som er uniformert med t-skjorte fra et metallband. Når vi først har beskrevet publikum såpass grundig, så vil vi også legge til at dette er noe av det mest lydhøre publikum vi har vært sammen med på lang tid. Det er knapt en mobiltelefon å se. Det veksles knapt et ord. Det eneste som forstyrrer, er et svakt hysj.

Åpenbart, så er det også mange som liker dette bandet. Den nevnte videoen innledningsvis, har i dette øyeblikk over seks millioner avspillinger på Youtube. Sjangermessig, så funderer Esben på om dette er en nordisk art-folk-pop-rock med elektroniske innslag. Esben putter på «nordisk» foran der, fordi han føler de passer supert inn i hans prosjekt. Et prosjekt der han utforsker band og musikk som henter inspirasjon fra folkemusikken på ulike vis. Fra andre kilder, så blir de plassert som alternativ folkrock. Og det er vel noenlunde det samme som Esbens plassering. Alternativ kan jo inneholde alt mulig, tenker jeg.

I bagasjen turnerer Kalandra nå med ny plate, «A Frame Of Mind», som kom tidligere i år. Esben har hatt den litt i øret den siste tiden, og kan fortelle at den er til tider intenst fengende. Den kan være storslagen og mektig, men også naken og sår. Alle disse inntrykkene kan jeg også bekrefte, etterhvert som konserten skrider frem. Ja, dette var en konsert full av høydepunkter, sier Esben. Det er pop. Det er rock og metal, men også folketoner og bukkehorn. Vi skal ikke gå i dybden når det gjelder lyrikken, men det er lett å se at tekstene betyr noe for Katrine Stenbekk, spesielt kommer dette til syne på «The State of the World».

Det er ingen nervøsitet å spore på scenen, men heller ingen nonchalanse, som jo lett kan oppstå, når et band er på slutten av en lang turné. Etter 35 konserter siden juli, så er de nå i toppform, slik jeg ser det. De er fortsatt konsentrert om oppgaven, men kan nå også kose seg litt, med å sende noen smil til hverandre og oss i langhuset. Som siste låt, før ekstranummerene, så får vi Kalandras versjon av «Helvegen». En Wardruna-låt som de på mange måter har gjort til sin egen. Andre ekstranummer, eller finalen, er «Are You Ready?». I denne låta får Kalandra vist frem sin eklektiske stil med stor sjangerspredning i en og samme låt.

Viril og potent etter opplevelsen, så fortsetter vi festen i en annen avdeling av Havet. Kalandra har gjort inntrykk. Nå må vi inn i dybden av opplevelsen. Dele tanker om det vi har opplevd sammen. Men vi får ikke være i fred der vi sitter, og nyter drikke i fra langt nord. For som lyn fra tors hammer, så avdekkes det plutselig for meg, hvem som skjulte seg bak disse pleksiglassene på stativ foran cymbalene. For det er Oskar Johnsen Rydh, trommisen i Kalandra, som har satt seg ned ved vårt bord. Så i stedet for å fortsette den barnslige leken vår, så får vi heller en smakebit av hvordan det virkelig er. Ja, hvordan det er å være et band på full fart mot toppen. Vi kan ikke forstå annet, etter en sånn kveld.

Takk!

Alle foto: Esben Kamstrup Krogstad