MUSIKK (Rubber Soul, umulige bokstaver, brorskap, Tom Waits og Tromsø)

Men det er jo ikke sikkert. Ingenting er sikkert. Ikke nå lenger. Ikke for meg. Jeg vet ikke hvorfor, men ting kommer og går. Det ene øyeblikket kommer etter det andre, så det tredje... så alt... så ingenting. Så får man ikke sove. Så vil ikke kroppen samarbeide - eller de små grå. Det er jo noe som forandrer seg hele tiden. Det er sikkert kritikkverdig. Noen vil nok rope, "mangel på disiplin, latskap, ingen karakter". Og de har muligens rett. Kanskje er jeg ødelagt. Kanskje har jeg alltid vært det.

Vent, noe er sikkert. Jeg hører bestandig på musikk. Det vil si hver dag i alle fall. Det er sikkert.

Jeg elsker musikk. Har alltid gjort det. Fra da jeg var 5-6 år. Jeg tror det var Rubber Soul. Det var Rubber Soul. Det husker jeg med sikkerhet. Beatles, vet du. De forandret meg uten at jeg visste det da. I 1971 eller 72. Og etter hvert skjønte jeg det. Etter at jeg forstod prinsippet med det å eksistere. Etter at jeg skjønte, like mye som jeg følte, at jeg hadde meninger om hva som låt bra, og hva som ikke gjorde det - for meg. Etter at det gikk opp for meg at jeg hadde egne meninger om ting og tang, og da særlig musikk. Da forsto jeg at Rubber Soul hadde forandret meg. Gjort meg mottakelig for det jeg siden den gang har ansett for å være den fineste kunstformen blant oss mennesker. Øyeblikket da jeg plutselig visste at jeg var unik i den grad vi alle er det. Da tanken først ramlet ned i hodet mitt. Vi har jo alle vårt eget indre univers.
Dette skjedde selvsagt ikke over natten. Det skjedde gradvis over tid, og så plutselig en dag skjønte jeg at Beatles var en svært viktig og ikke minst avgjørende berikelse. Så fulgte all den andre musikken i dragsuget av The Fab Four og Rubber Soul, som forøvrig ble sluppet 4-5 uker før jeg kom til verden en kald januardag i 1966 - I Tromsø. Så mye musikk, godtfolk.

Det er klart jeg skal skrive om musikk. Skrive plateomtaler sammen med min bror og den andre herlige gjengen her hos The Wilhelmsens. Vi har jo gjort det i 8 år, mer eller mindre sammenhengende. Men, det har vist seg å ikke være så lett en ganske lang periode nå. Mer eller mindre umulig. Ordene gjemmer seg i et virvar av bokstaver og ufullstendige tanker. Forsvinner i løse lufta før jeg får tak i så mye som en "R". Musikken er tydelig, vakker, tøff, utfordrende og vidunderlig som alltid, og jeg forstår den og setter pris på den på min måte. Men det låser seg når jeg skal yte den rettferdighet gjennom ord og personlige meninger. Sånn har det vært. Og jeg liker det dårlig.

Så jeg tenker at om jeg bare setter meg ned å skriver dette som bare faller ut i forbifarten, vil skrivemuskler og tankevirksomhet sørge for at jeg kan komme i gang igjen. Det er verdt et forsøk. Akkurat som det var verdt et forsøk å kjøpe min første kassett en sommerdag i mitt gamle, kjære Tromsø. Året var 1977, og jeg hadde forelsket meg i coveret til Thin Lizzy's Jailbreak. Jeg hadde vært innom favoritt platebaren Swing-in Disco Pub i Grønnegata en rekke ganger og sett på alle de flotte LP-coverne, og jeg hadde altså forelsket meg i den nevnte skiva, og siden jeg/vi ikke hadde platespiller på gutterommet, endte jeg opp med kassett-utgaven. Det var en velsignelse å være eier av min første kassett, og særlig når musikken var så tøff at håret reiste seg på steder der jeg ikke hadde hår engang. Jeg elsker Thin Lizzy. Det er mitt favorittband etter Beatles. Den lille turkise Philips kassettspilleren på gutterommet åpnet en hel verden for meg. Så ble det mange opptakskassetter... En fin liten bunke. Den neste kassetten jeg fikk råd til å kjøpe var Van Halen's debut året etter før jul i 1978. Opptakskassettene i mellom Thin Lizzy og Van Halen bestod av Beatles, Simon & Garfunkel, Elvis, Gasolin' og Johnny Cash, såvidt jeg husker. Det var tider det.

Vi hadde holdt til i blokk og rekkehus fram til vi en vakker vårdag i 1979 da vi flyttet inn i enebolig - ikke langt fra der Bukta-festivalen arrangeres i dag. Dette året virket nesten som en hel levealder på meg. Fra våren til vinteren ble det oppdaget så utrolig mye musikk. 1979 var et skjellsettende år for meg, og kanskje også for min bror. Det var Kiss og Nazareth, så Deep Purple, Ramones, Queen, The Rolling Stones og Van Morrison, for å nevne noen. I 1980 fikk vi platespiller på rommet, og verden ble om mulig enda større. Min bror og jeg var stadig innom de 5-6 platesjappene som eksisterte i Tromsø da, og vi kom i tur og orden hjem med Led Zeppelin, AC/DC, Pink Floyd, Dire Straits, Graham Parker, Ian Hunter og mange mange flere. For min del var livet musikk. Jeg kunne ikke vente med å komme hjem fra skolen for å spille plater eller sykle til byen for å tråle platesjappene. Min bror og jeg sugde til oss all musikken vi fikk i hus. Jeg vet ikke når dette tok slutt, eller om det gjorde det. Nei, det tok aldri slutt. Det fortsetter fortsatt. Så dukket Tom Waits opp. TOM fucking WAITS.

Jeg har dessverre vært i gjennom noen tap de siste årene som har gjort mer med meg enn jeg kunne forestilt meg. I overkant av tre år vil jeg si. Tap av kjærlighet og hund, helse og noen gode venner. Da jeg trodde jeg skulle miste min kjære bror nå nylig, på toppen av alt dette, tenkte jeg at nå... NÅ. Men, den lille enestående røveren lurte døden og jeg er sjeleglad. Direkte heldig.

Dårlig helse, superanstrengt økonomi, 4 år mutters alene (med alt det medfører), noen tunge tanker, ekstremt lite søvn og faen vet, har nok gjort sitt til at ord og bokstaver har vært vanskelig å få has på. Inspirasjonen ligger alltid i all musikken jeg stadig lytter til om det er rock, metall, viser eller jazz, det er bare så helvetes vanskelig å omsette den i skrivekunst. Ja, jeg sier skrivekunst. Det å skrive bra er en kunstform, og jeg vil aller helst være en slags kunstner. Det ligger i sjelen min enten du tror det eller ei. Hvis jeg ikke er en kunstnersjel, er jeg ingenting.
Jeg skriver ikke dette i selvmedlidenhet eller for å klage, jeg bare prøver å forklare noen av årsakene til at det ikke er lett å skrive noe så konkret og skal vi si - utdypende som en plateomtale bør være. Det finnes dessuten folk som har det mye verre enn meg, så sånn er det. Det går jo også mot lysere tider.

Nå håper jeg bare på at jeg skal skrive en anstendig plateomtale snart. Jeg må bare sove litt først. Innbiller meg at det kan være lurt. Satser på at jeg sovner.