Nina Gaarden - Antikvariatet - 6 aug 24

Det var ei vakker nordlandsjente som tok kontakt, og lurte på om jeg hadde lyst til å komme på konsert. Klart det! Det er ikke vanskelig å si ja, til skjønne vokalister. Plutselig kom dagen for konsert. En dag i solas tegn, men jeg er måne. Likevel, en avtale bør holdes, så ut av skyggen må jeg. På tur inn til Antikvariatet møter jeg en av byens drevne musikere. Han er av den typen som får andre i godt humør, så etter en kort passiar kjenner jeg litt lys og varme bre seg. Trollet sprekker og trenger ikke solbriller lengre. Mmm, godt ja!

Etter at humøret er justert et hakk opp av en god kompis, og justert enda et hakk med gleden av Antikvariatets bayer på tapp, så har jeg funnet min stol bakerst i lokalet. I denne særegne bula rett ved Nidelvens bredde. Et yndet sted for byens unge musikere så langt jeg kan se. Jeg har fått god avstand til scenen, og når brillene kommer på nesen, så bekrefter dem forhåndsinntrykket. Ja, hun er skjønn. Off, så overfladisk jeg er, tenker jeg. Med litt mer dybde, så er det lett å se at hun ikke bare er pen å se på. Hun har også en sjarm som fyller rommet over alle bordene, og helt til bakerste stol. Der sitter jeg lett sjarmert av en artist som enkelt kan forklare, hva som er den røde tråden gjennom hennes låtskriving. Så åpen og ærlig hun virker, så ekte og i øyeblikket hun virker. Eureka!

Nina Gaarden har en svært så ren og pen stemme. Det er ikke bare stemmen som er så ren og pen. Jeg får faktisk inntrykk av at hele hennes vesen er slik, innvendig som utvendig. Jeg vil nødig gå inn i en feministisk diskurs, men jeg har likevel lyst til å trekke frem motsetningen hore versus madonna, for å illustrere spennvidden mellom kvinnelige artisters visuelle uttrykk. For det er ingen tvil for meg, om hvor på denne aksen Gaarden ligger. Men er det nødvendigvis en motsetning, undrer jeg. Må disse kvalitetene være gjensidig utelukkende fra hverandre? Eller er det bare meg som vil ha i pose og sekk, kanskje? I den nevnte diskursen brukes Sissel Kyrkjebø som eksempel på den ene siden, mens Madonna (artisten) blir brukt på den andre. Horen (artisten Madonna) beskyldes for å bare ville selge plater. Artisten Madonna får sågar skylden for at «...vi i dag knapt kan snu oss uten å støte borti rumpa til Jennifer Lopez, navlen til Britney Spears, skrittet til Kylie Minogue eller diverse fettsugde ex-Spice-lår.», ifølge en konservativ besserwisser. Fra den liberale siden derimot, så hevdes det at «...hun bryter med den tradisjonelle oppfatningen av kvinnen som offer og tar heller opp i seg elementer fra maskuline maktdiskurser og typisk maskulin estetikk, som for eksempel pornografi.».

Oi oi, for en munnfull dette ble. Jeg driver fortsatt og tygger på det, men skal prøve å spytte ut noen velvalgte ord. For det første, så vil jeg si at denne diskursen er blitt litt gammel. For det andre, så vil jeg ikke sammenligne Nina Gaarden med Sissel, men kanskje heller med Sigrid eller Frida Ånnevik. Det gjør egentlig ikke store forskjellen, for poenget er at begge har solgt en drøss av plater, og jeg vil tro det var meningen. Altså, man trenger ikke å spille på sex for å ville selge plater. Det er til syvende og sist den musikalske kvaliteten som avgjør, vil jeg mene. Selv om det sikkert finnes nok av eksempler på artister som har mistet fokus på musikken, men som likevel selger mange plater. Hvorfor er det slik?, har jeg ikke noe umiddelbart godt svar på. I markedsføringens verden er det grovt sett to måter å selge noe på. Enten så dyttes produktet på deg, eller så må du finne det selv. Å dytte gjør at man raskere kommer til markedet, men det koster ofte mye. Det kan faktisk bli så dyrt, at du ikke kjenner igjen din egen musikk tilslutt. Å satse på at folk finner deg, kan ta veldig lang tid, men er du tro til din egen musikk, så kan du være sikker på at musikken tilslutt finner veien inn i øret til noen.

Musikken til Nina Gaarden fant veien til mitt øre med enkle grep. Det er ikke verre enn å sende en e-post. Jeg har lyttet litt til det som ligger tilgjengelig på Spotify, og herfra vil jeg fremheve EP’en Bær det på min rygg fra kovidske 2020. Jeg har skrevet om visesang før og tydelig heist flagget for hva jeg synes om sjangeren. Det er også tindrende klart at jeg foretrekker et fullt komp, så da er det ikke overraskende at jeg liker best de tre låtene mellom start og slutt fra denne EP’en. Andre låt på denne, Vi skulle vært stjerne, er veldig flott arrangert og produsert. Den følger standardskjemaet til punkt og prikke. Det første jeg henger meg fast i er refrenget, som er veldig fengende. Ikke bare musikalsk, men også lyrisk. Hvem vil vel ikke være ei stjerne? Jeg synes også det er smått genialt å legge de store spørsmålene og tvilen til det mørke mellomspillet, mens det som tilsynelatende er ubestridelige faktum i livet blir postulert i versene. Tilbake til det fengende refrenget, så synes jeg det er lyst og fremtidsoptimistisk med sine ønsketenkninger. Dette er smart og gjennomtenkt, for ikke å si intellektuelt. Filosofisk sett, så tar hun opp en problematikk som er blitt best kjent gjennom Matrix-filmene. Jeg skal ikke si noe om den film-triologien, men anbefaler den sterkt hvis du ikke har sett den.

Tredje låt på EP’en Bær det på min rygg er tittelsporet Bær det på min rygg. Denne serveres også på konserten ved Antikvariatet. Det blir såklart et stort savn etter banjoen som er på innspillingen, for Nina Gaarden har bare seg selv å støtte seg på denne kvelden. Men hun har spart på sine lange negler, så hun plukker strenger på kassegitaren som om den skulle vært en banjo. Ja, i mangel av et band å støtte seg til, så er hun en slags multikunstner eller et enkvinnesorkester i kveld. I mangel av både det ene og andre, så plystrer hun soloene og klapper takten på gitarkroppen. Konserten blir også krydret av det utskjelte instrumentet kazoo, men den kostet bare 49 kroner, som hun selv sier fra scenen før den skal brukes. Med ettertanke, så må jeg korrigere påstanden om at hun er helt alene, for hun har jo oss i publikum med seg. Halvveis i konserten, når jernteppet faller over Nina Gaarden, så viser det seg ei mor blant publikum. Hun bærer ikke sin datter på ryggen, men i hjertet. Det er vel sånt som kalles søtt. 

Fjerde låt på EP’en Bær det på min rygg er På vei mot stupet. Lyrikken på denne tolker jeg som ei kjærlighetslåt om mellommenneskelige forviklinger, men den kan vel også tolkes litt annerledes med dette viruset, pesten, i bakhodet. Det beste er vel om du lytter selv. Gjør det! For denne er en skikkelig favoritt. Det som gjør at jeg digger denne låta så mye, er nok den fete piano-pop’en som avslutter låta. Siden jeg skal på Pstereo-festivalen til helga, så kommer Keane som en umiddelbar referanse. Mye av årsaken til gleden, sånn forsøksvis rent musikk-teknisk beskrevet, vil jeg si er akselerasjonen i rytmen, og crescendoet som ender i et manisk støyparti. Dette passer godt sammen med lyrikken også, synes jeg. Mesterlig gjort, for ikke å si intellektuelt igjen.

Ja, denne dama har alt. Jeg håper hun lykkes og fortsetter å skape nydelig musikk, både på engelsk og norsk. Og fremfor alt, så håper jeg hun får seg et band hun kan spille fast sammen med og ikke minst spille konserter med. Hva som er den røde tråden gjennom hennes komposisjoner og lyrikk kan du få spekulere på. Hvis du ikke liker å spekulere, så får du finne en konsert, så blir kanskje du også opplyst.