Pstereo - Fredag - 2024

Det finnes mange festivaler i Trondheim, men ingen er så fin som Pstereo. Omkranset av Domen og elva på den fineste plena i byen, så er det ingen som kan stille opp med bedre omgivelser. Området kalles marinen på grunn av sin gamle forsvarshistorie. Ja, dette er så lenge siden, at vi må tilbake til den tiden da vi var redde for svenskene. Og det er lenge siden det! I den maritime verden, så finnes det utrolig mange flagg som kan heises, men det er ingen slike flagg her i dag. Derimot, så har noen igjen klatret opp i riggen til Trondheim Lyd og heist sitt flagg. Denne gangen er det ikke svartlamokatta som regjerer der, men Senjahopen. Gudene vet hvorfor. Dog, det er noen i lydbua som smiler lurt, når jeg peker mot flagget og lurer på hva som skjer.

Første band på plakaten er The Impossible Green. En skikkelig favoritt hos oss i thewilhelmsens. For min egen del, så blir dette den tredje konserten med disse gutta i år. Hvis jeg skal rangere disse konsertene, så er dagens opplevelse nesten på høyde med konserten under Trondheim Calling ved Moskus. Slik som konserten ved Verkstedhallen i våres, så har de utvidet besetningen. I tillegg til det faste inventaret, så er det en ekstra trommis, en organist og to korister. I motsetning til konserten ved Verkstedhallen, så er det nå en mye bedre balanse mellom instrumentene. En lang sommerturné har vel gjort sitt til at bandet nå er så ’tait’ at det er en fryd for en musikknerd å høre på. Det er også verdt å nevne, at vi får servert noen nye deilige varianter av soloinnslagene gjennom låtene.

I den lille pausen før neste konsert, så overhører jeg en samtale hvor vedkommende påstår at det aldri har vært så mye folk så tidlig på festivalens åpningskveld noen gang. Jeg har ikke vært her hvert eneste år, som jeg vet at mange har vært, men jeg er forsåvidt enig. Det er utrolig mye folk her i finværet nå. Man kan spekulere på om det er neste konsert med Susanne Sundfør eller tidligere nevnte band som er årsaken. Jeg velger å tro at det er en kombinasjon, at det er flere som meg som synes begge er verdt å få med seg. Sundfør gjør en konsert som minner mye om den jeg opplevde under Olavsfest i fjor. Det store bandet hun har med seg og repertoaret som spilles har vel blitt en vinneroppskrift. Midt på scenen hos Sundfør står det en marimba, et instrument jeg liker veldig godt, men lyden fra det kommer visst gjennom en eller annen slags boks. Æsj, det liker jeg ikke.

Neste post på programmet, som jeg synes det er verdt å si noe om, er Fay Wildhagen. Jeg har hørt henne på radioen, men aldri fått med meg en konsert med henne. Hun har også med seg et stort band, men ikke like stort som Sundførs. Fellesnevneren mellom disse bandene er at de begge bruker saxofon som soloinstrument. Jeg liker saxofon veldig godt, men misforstå meg rett, når jeg sier at jeg er litt lei av at alle skal bruke dette instrumentet. Det finnes da andre blåseinstrumenter å velge mellom. Uten noe godt belegg, så lurer jeg på om dette kan ha noe med at vi i Norge som regel ser vestover, enten mot britene eller amerikanerne. Hvis vi hadde sett litt mer mot sør eller øst, jeg tenker spesielt på Sverige og Frankrike, så hadde kanskje trombonen oftere dukket opp som soloinstrument.

Det er tre scener ved årets festival. Bo Milli, mitt neste trekkplaster, er plassert på den minste scenen. Siden det er litt avstand til denne scenen og de andre, så må jeg tråkle meg gjennom en større folkemengde. I denne mengden, så er det flere jeg må hilse på og slå av en liten prat med, før jeg når frem til den nevnte scenen. Dette medfører at jeg ikke rekker konsertstart og får heller ikke plass under teltet. Kort på strømpelesten som jeg er, så ser jeg ingenting. Lyden er heller ikke så god der jeg står. Litt sur på meg selv, så tar jeg heller en strafferunde rundt hele festivalområdet og innvilger meg kaffe. Blir det mer øl nå, så blir det bare surr, tenker jeg.

Før kveldens hovedattraksjon skal gå på den største scenen, så får jeg med meg litt av Birdy. Det låter bra, og jeg tenker at dette er noe jeg må sjekke ut videre. Mye av tiden før siste konsert begynner, går med til å pleie forskjellige vennskap. Det er jo noen jeg bare treffer her på Pstereo, så det blir flere riktig så hyggelige gjensyn.

I år er det 20 år siden Keane brøt lydmuren med albumet Hopes and Fears. Jeg husker godt når plata kom, og at jeg lot meg sjarmere av denne lyttervennlige piano-pop’en. Men jeg har ikke fått med meg noe fra den kanten siden den gang, så det blir litt spennende å høre om musikken fortsatt står seg. Keane kommer på scenen litt kjedelig antrukket og med et lite band. Det er nesten så jeg mistenker han for å ha dårlig råd. Uansett, det er stilig å høre den slepne britiske tonen når han åpner munnen. I et lite øyeblikk der, så føles Trondheim og Pstereo kosmopolitisk, og det er jo veldig kult. Jeg koser meg midt i klynga foran scenen, men det er andre som koser seg mye mer kan jeg se. Jeg observerer flere kjærestepar som kan tekstene på rams, samtidig som de kikker hverandre dypt inn i øynene. Akkurat sånn det skal være på en god festival, tenker jeg. Takk for i kveld Pstereo!