The Rolling Stones - Sticky Fingers
1971. The Rolling Stones har ennå ikke sluppet noe studioalbum siden the 60s ble til the 70s, og med den ekstremt bedritne avslutningen på 60-tallet så hadde de såpass mye å stri med at det var det naturligste i verden. En av grunnleggerne av bandet, gitarist og låtskriver Brian Jones, døde sommeren '69, og Altamont - den verste dagen i rockens historie - skjedde i desember. I tillegg så følte bandet seg rævkjørt av Allen Klein, manageren som satt med rettighetene til alle bandets låter, fra singelen "Come On" (1963) til albumet Get Yer Ya-Ya's Out! The Rolling Stones In Concert (1970). Klein og hans ABKCO er en studie i hvor sleipe management, plateselskap og distributører i musikkindustrien kan være. Kontrakten med Decca (London Records i USA) ble avsluttet, og bandet var mer enn klare for å gi ut neste album på sin egen, nystiftede label, Rolling Stones.
Veien mot utgivelsen av Sticky Fingers skulle vise seg å bli lang og kronglete. De første innspillingene fant sted i Muscle Shoals Sound Studio i Alabama rett i forkant av den beryktede Alamont-festivalen, og låten de påbegynte i det nylig oppstartede studioet, grunnlagt av FAME-bandet The Swampers (sjekk for all del ut dokumentaren "Muscle Shoals" (2013), som bl.a. ligger på Netflix), var "Sister Morphine". Ellers ble store deler av albumet spilt inn i det mobile studioet til Stones, som sommeren og høsten 1970 stod parkert utenfor sommerhuset til Mick Jagger i Stargroves, Hampshire. Huset, som vel burde være kategorisert som gods, ble senere hyppig brukt av andre musikere, og de mest kjente låtene som fikk liv der er "Won't Get Fooled Again" av The Who og Led Zeppelins "No Quarter". Ja, og så handler selvsagt "Smoke On the Water" om da Deep Purple hadde leid studioet, flyttet det til Montreux i Sveits, og det nesten tok fyr under en Frank Zappa-konsert i casinoet de hadde parkert ved siden av. Selve studioet har blitt brukt til å spille inn en rekke albummastodonter, som Zeppelins III (1970), IV (1971), Houses of the Holy (1973) og Physical Graffiti (1975), videre Machine Head (1972), som nevnte "Smoke On the Water" er på, og Burn (1974)med Deep Purple, og selvsagt Rolling Stones sitt Exile On Main St. (1972).
Coveret er verdt et lite avsnitt i seg selv. Det er opplest og vedtatt at Andy Warhol er mannen bak det, mens det er færre som vet at designet ble presentert av Craig Braun, mens bildet ble tatt av Billy Name. Hvem den mannlige modellen vi ser hoftene til er, er òg et lite mysterium. Noen påstår at det er Warhol sin kjæreste, Jed Johnson, noe han benekter, mens andre igjen sier at det er hans tvillingbror Jay. Yndlingsmodellen til Warhol, Joe Dallesandro, på står på sin side at det er han. Uansett, det mest kjente med coveret er den virkelige glidelåsen som kom med førstepressingen, en glidelås som måtte flyttes fra høyre side av coveret til sentrum, fordi selve vinylen ble skadet under frakt med originalcoveret. Det er dessuten Sticky Fingers som har æren av å være det første albumet den berømte "tongue & lips"-logoen er trykt på. Til slutt må det jo nevnes at karen med det solide utstyret ble for sterk kost i en rekke land, og bl.a. i Spania ble coveret bannlyst og erstattet med det smått famøse "Can of Fingers"-coveret.
Albumet består av åtte originale Jagger/Richards-komposisjoner, samt "Sister Morphine" som er kreditert Jagger/Richards og Marianne Faithfull, som forøvrig spilte inn låten som b-siden til singelen "Something Better" i 1969. Den versjonen er sprek i massevis, noe som ikke er merkelig all den tid Jagger spiller akustisk gitar, Ry Cooder herjer med slidegitar, Jack Nitzsche spiller piano, og takta holdes av Charlie Watts. Som på alle skivene siden "Beggars Banquet" spilte de også nå inn en gammel blueslåt som de var hekta på, og til Sticky Fingers ble trad.låten "You Gotta Move" valgt. De ti årsakene til at dette albumet er en massiv klassiker her hos The Wilhelmsens er følgende:
Keith starter hele sulamitten med et av rockens feteste riff, med , Bill Wyman og Charlie Watts kaster seg på med kirurgisk presisjon, før Mick kommer inn med et lite politisk vers, og påfølgende legendariske refreng.
Gold Coast slave ship bound for cotton fields
Sold in the market down in New Orleans
Skydog slaver knows he's doin' all right
Hear him whip the women just around midnightBrown sugar, how come you taste so good
Brown sugar, just how a black girl should
Her byr de på kule blåsere (Bobby Keys!), en korinnsats som er deilig, og som sagt, en kryptisk og noe spesiell tekst. Keith har senere sagt at "Brown Sugar" er et mexikansk slanguttrykk for heroin, og det er godt mulig det. Men i 2016 hadde de neppe kommet unna med den forklaringen. Brian Jones har som nevnt dratt til de evige jaktmarker, og han ble erstattet av Mick Taylor. Den godeste Taylor presenterer seg fra første akkord her, og fyller ut Keef på fetest mulig vis. Her snakker vi altså om en undervurdert kar, og samtidig en som var instrumental for bandet i forbindelse med albumrekka Get Yer Ya-Ya's Out, Sticky Fingers, Exile On Main St., Goats Head Soup og It's Only Rock'N'Roll. Det er liksom en helt grei cv.
"Sway" regnes av "alle" for å være et av skivas lavpunkt, noe jeg egentlig aldri har skjønt. De kommer ramlende inn i låta på cooleste vis, og havner på forunderlig vis i ei swampy og funky takt som for meg er så rollingstonesk som en takt kan være. Når Mick i tillegg synger om at de har havnet i djevelens klør, og de slipper en referanse til Brian Jones sin død, så er låten i seg selv verdt en million dollar i rock'n'roll-historisk sammenheng. Taylor herjer vilt her, Ian Stewart gjør noen Jerry Lee Lewis-tricks på pianoet, og Charlie Watts gjør saker her som for alltid gjør at han er på min Topp 5-liste over trommiser.
Så tar det helt av, med en av bandets virkelig store låter, "Wild Horses". Egentlig en ren countryballade, men Stones putter inn så mange rockepoeng her at det endelige resultatet blir rent rockegull. Keef var allerede på denne tiden på godfot med Gram Parsons, og at han ble tungt påvirket av countryrockeren og adelssønnen som jo egentlig het Cecil Ingram Connor, har Richards selv poengtert ved en rekke anledninger. Richards og Taylor plukker på strengene på fineste vis, kompet kjører låten stødig og ufortrødent framover, og Mick synger som en jævla helt, godt hjulpet av koringen til Keefern. Et artig lite poeng: The Flying Burrito Brothers, Parsons band da Sticky Fingers ble sluppet, spilte inn låten før Stones.
"Can't You Hear Me Knocking" er Mick Taylor opp og i mente, med blodfet slidegitarsnadder på menyen. I tillegg knaller han til med en solo som Eric Clapton nok skulle ønske at det var han som dro. En skitten og skakk bluesmelodi, med Richards på heftig riffing og strøken koring, og Jagger som jager gjennom låten, passe frenetisk. En typisk Jagger/Richards-komposisjon av typen de jobbet fram rundt midten av 60-tallet. Av den grunn trekkes den ofte ikke fram av de som mener mye om musikk. Men, med den jobben tiden har gjort for oss, så føles låten veldig tidløs og frisk. Bobby Keys blåser for harde livet, Charlie henter fram gamle jazzferdigheter, og Ian Stewart koser seg med tangentene. Halvveis inn i "Can't You Hear Me Knocking" så føles det som om vi er med på en jam i øvingslokalet, eller at gutta har vært mye sammen med Grateful Dead, men etterhvert blir det så funky at jeg mistenker dem for å ha frekventert de samme festene som Sly & the Family Stone. Og det gir mening.
Side B rundes av med coverlåten, "You Gotta Move", en sylskarp bluesmelodi som Stones gjør tett opp mot versjonen Mississippi Fred McDowell gjorde. Keef spiller fuingerspillet i introen, men så er det Mick Taylor som kjører på. Fyren var Guds gave til rock'n'roll, og det er vanskelig å skrive om dette albumet uten å trekke fram mannen som stod for så mye av godsakene. I tillegg elsker jeg den minimale trommingen til Watts. Den fyren hadde en fingerspissfølelse med takter som få andre var i nærheten av.
Vinylen snus, og åpningssporet på side B, "Bitch", må sies å være en av mine absolutte Stones-favoritter. Igjen byr Keef på et riff fra riffehimmelen, og kompet kommer smygende inn fra første akkord. "Bitch" er Rolling Stones, og ikke minst Mick jagger, på sitt mest funky og coole. Blåserrekka er som bestilt fra Motown, og typer som Tony Joe White ble heftig inspirert og imponert av det Jagger/Richards gjorde her. I tillegg har jeg alltid følt at akkurat denne låten bar bud om hva som skulle komme året etter, med et av mine all time-favorittalbum, Exile On Main St..
"I Got the Blues" er en klassisk rockeballade, av typen som i ettertid er forsøkt etterapet og lagd over samme lest av tusenvis av band, men som stort sett ender med ei buklanding som fjerner alt understell. Jagger berger mye her, mens Billy Preston herjer veldig på orgelet. Jeg får litt Badfinger-vibber av låten, samtidig som Stax-linken er tydelig. Og så funker låten utmerket som en slags overgang til "Sister Morphine". Stones gjør den tett opp mot nevnte Faithfull sin versjon. Den store forskjellen er at Ry Cooder er byttet ut med Mick Taylor, og med all respekt å melde; det gjør ikke fryktelig mye i mine ører. Teksten er skrevet av Faithfull, og er en kruttsterk sak om et narkovrak som bare venter på neste skudd. Som fort kan bli det siste. Det er et usaklig driv i låten, og partiet som starter rundt 2:30, er nok et høydepunkt i Stones sin karriere. Watts er en helt med basstromma, og slidegitaren til Taylor er deiligere enn snus.
Selveste Townes Van Zandt gjorde honnør på Rolling Stones da han covret "Dead Flowers", noe som sier det aller meste. Verden beste låtskriver spilte ikke inn hva som helst, og det var svært sjelden at han valgte å gjøre andre artisters låter. Jeg innbiller meg at han ikke klarte å la den spretne countryrockern ligge, mest av alt pga lyrikken. Den Bakersfield-infiserte melodien er tett opp mot det Eagles skulle starte opp med, samt en tydelig Gram Parsons-inspirert låt. Townes tente garantert da han hørte Jaggers intense hat mot ex-en, og kjente nok igjen de følelsene han formidlet. Steelgitaren gir "Dead Flowers" det honky tonk-preget som gjør at annenhver amerikaner elsker låten, og var med på å sementere bandets høye status i USA.
And you can send me dead flowers every morning
Send me dead flowers by the mail
Send me dead flowers to my wedding
And I won't forget to put roses on your grave
Så avrundes herligheten med "Moonlight Mile", en fantastisk sak som i ettertid har blitt kjent som en av få låter uten spor av Keef. Det var Richards som skrev de stilige riffene, og komponerte fingerspillet som Jagger spiller strøkent i introen. Men resten gitarene som er lagt på det endelige resultatet er det Mick Taylor som står for, og det er pinadø kraftkost. Mannen spilte med en innlevelse som er få forunt, og det er kriminelt lite kred som er sendt hans vei. Sånn er rocken. Låten får ekstra liv gjennom orkesteret til Paul Buckmaster, som byr på fioliner og celloer som stryker låten medhårs på fineste vis, og skaper en himmelsk stemning. Jagger har skrevet inn de sedvanlige knarkreferansene, men i tillegg slipper han oss innpå sitt private vesen, og mer enn antyder at det er mer ved ham og bandet enn sex, drugs og rock'n'roll. Uten å framstå som sutrete på noe som helst vis.
Sticky Fingers, ass. For et mesterverk!