Sondre Ferstad - Pieces of Wood

Som en farlig rotvelt, pent liggende i sofaen, rykkes jeg fra horisontal til vertikal stilling med et knekk. Det er ikke tid til å skifte arbeidsklærne, for jeg skal ikke bare rett ned i gata, men ut av asfaltjungelen og sette retningen mot Gokk. Av stemninger som skapes ved konserter, så regner jeg også med turen til og fra, eller forventning og fordøyelse. Altså, jeg vektlegger ikke bare det som skjer mellom første og siste tone, som jo egentlig bare er sentralperspektivet i en større opplevelse. Uansett, det som kommer før, påvirker det som kommer siden. Så, på turen ut fra urbane strøk, minnes jeg ei bok jeg leste for lenge siden. ’Og bakom synger skogene’ er tittelen på denne mer eller mindre kjente norske romanen. Den handler blant annet om en mannevond bjørn, som herjer i nærheten av ei bygd engang på slutten av 1700-tallet. Det er vel tittelen til musikkstykket jeg snart skal oppleve, og veien mot målet, som sender tankene til en slik svunnen tid. Det er vel også noe gammelmodig over munnspillet og fela, som spiller inn i forhåndsinntrykket som dannes. Ja, og gammelmodig er vel treskjærerkunsten også. Men jeg skal ikke se skogen for bare trær, filosoferer jeg bak rattet på vei mot konserten.

Pieces of Wood er et bestillingsverk som ble urfremført denne våren på Jazzfest her i byen. Jeg glimret med mitt fravær, og er derfor veldig takknemlig for denne nye muligheten, selv om veien er lang og bratt. Jazzfest presenterer verket som et audiovisuelt treverks-univers, der musikk og trearbeid møtes på scenen. Organisk og melodisk sies det, men også høyst rytmisk, vil jeg mene. Mer om det litt senere. Musikerne får god plass til å sette sitt personlige preg – med lange linjer, formlek og nøye sammenflettede elementer, står det videre i presentasjonen. Fra den orginale besetningen, så savnes Selma French på vokal og fiolin denne kvelden. Komponist Sondre Ferstad legger derfor tidvis fra seg munnspillet, kanskje for å dekke opp denne mangelen gjennom konserten. Uten munnspillet, så bruker han sin vokal, men også trekkspill og fele. Resten er som urfremføringen, bortsett fra videofremvisning, vil jeg tro. Hva disse endringene gjør med opplevelsen, kan jeg bare spekulere på. La meg heller presentere resten av bandet som faktisk var der. På tangenter spilte Vegard Lien Bjerkan, på perkusjon Helge Andreas Norbakken, og på fele Håkon Aase. Alle svært dyktige musikere skulle det vise seg.

Det er ingen mannevonde bjørner å se, når jeg svinger inn på tunet til et lite fjøs, som har blitt til trekunstner Tore Reisch sitt verksted/atelier. Det er mye byfolk her, men ingen med arbeidsklær, ser jeg. En bygdetulling han der, tenker kanskje de pent kledde, mens jeg fascinert undersøker en av de store maskinene. Etterhvert får kaffeduften i verkstedet prioritet i sanseapperatet. Sammen med en surdeigs-biscotti tar jeg med meg kaffen frem mot scenen. På veien mot scenen, så er det mye kunst å beundre, men også store mengder med emner stablet der det er plass. Foran scenen er det ryddet, og noen av disse emnene tjener nå som benkerader. De er heldigvis høvlet, så de fine fruene ikke skal få flis i rompa, antar jeg. Etter at flesteparten har funnet en plass å sitte, og etter en kort introduksjon fra arrangør Trondheim Jazzforum, så er det klart for konsert.

Første låt heter Angular Peculiar. Altså, en litt snedig og spesiell vinkel, slik jeg forstår det. Jeg har stusset litt på denne tittelen i ettertid, og kommet frem til at disse snedige vinklene er i desidert flertall. Jeg vil faktisk påstå at det er svært få vinkler som rett og slett er helt ordinære og mye brukt. Således er de ganske så kjedelige og helt sikkert ikke vinkler som en jazzmusiker ville like å bruke, tenker jeg. Dette ble jo veldig abstrakt og svevende, som vanlig. Helt konkret, så vil jeg heller si at jeg sliter litt med synsvinkelen min. Musikantene sitter i en slags halvsirkel rundt trekunstneren som har ryggen vendt mot oss i publikum. Tretavlen som får gjennomgå av redskapen, er dessverre vridd litt ut av min synsvinkel, slik at jeg ikke får sett hvordan treverket formes. Det som er enda mer presserende, er den lave sittestillingen jeg har, som gjør at jeg heller ikke klarer å følge helt med på hva trommisen driver med. Det er mulig at noen tenker, at nå har det klikket helt for bygdetullingen. For nå har han startet med en slags ferist-lek, som består i å løfte rompa hver gang man kjører over en ferist. Typisk tidsfordriv på landsbygda, tenker du kanskje? Ikke vet jeg, byfis som jeg er. Vel vel, poenget jeg prøver å få frem, er at nå koker det noe jævlig i trommegryta. Jeg må bare se hvordan trommisen gjør det.

Jøye meg, for et stykke tre, denne trommisen. For ikke å si hel ved. En trommis som har det jeg vil kalle en konemishandler-bart. Igjen, ikke spør meg om hvorfor, for det har jeg ingen anelse om. Derimot, det som fortsatt opptar tankene mine, er denne mannevonde bjørnen. Og da ble ikke veien lang til å tenke på en kvinnevond bjørn. Men de har jeg aldri hørt noe om. Hmm, jeg tror jeg må presisere, at det ikke er barten som gjør at jeg stadig må løfte på rompa. For seriøst, så er årsaken det litt merkelige slagverket, som synes rigget som ei perkusjonsgrind. Skal jeg si slagverker eller perkusjonist?, undrer jeg. Jeg avgjør raskt at det må bero på om man står eller sitter. Som slagverker, så er ofte krimskramset som henger overalt bare til pynt. Staffasje rett og slett, men slik er det ikke i kveld. Alt som er rigget opp spilles det på, og det som ikke har fått plass i grinda, fiskes til stadighet ut fra de merkeligste steder. Ja, rompa er mye brukt som lagringsplass, ser jeg. Det som ikke fikk plass der, ligger i hulter til bulter bak ryggen. Her er det verdt å nevne to resonanskasser som stadig er i bruk. De lydene som skapes er utsøkt. Verdt å løfte rompa for, med andre ord. Hmm, nå føler jeg for å si perkusjonist. Nei, det må bli trommis, som dekker begge.

På tross av sinnsykt mye utstyr, så er logistikken upåklagelig av trommisen. Jeg blir ikke mindre imponert av, at heller ikke notestativet bare er til pynt. Jeg mener å se at noter leses og at takter telles. Noe som er svært uvanlig i denne posisjonen. Ja, dette har han gjort mange ganger før. Jeg har også lyst til å nevne den inderlige innlevelsen han fremviser, og jeg glemmer heller ikke ’beatboxingen’ mens hender og føtter var opptatt med alt mulig annet. Det beste er vel bare å si at hele kroppen er i sving. Animert og engasjert, som bare en trommis kan være. Med en serie ansiktsuttrykk som kvalifiserer til å bruke begrepet gummifjes. Det kan fort bli for mye av slikt, synes jeg, men ikke når jeg opplever det som ektefølt. Da er det akkurat sånn det skal være. Når alt dette er sagt, så vil jeg si at jeg sannsynligvis aldri ville sittet igjen med det samme inntrykket uten eminent lydteknikk. Den som leverer best teknikk i byen, eller kanskje i hele landet, er Tor Breivik. Her er det bare å bøye seg i hatten, som en eller annen sa engang.

Jeg hadde egentlig forberedt meg på å si en del om munnspillet. Om Sigmund Groven og Stevie Wonder. Om tater og cowboy. Kanskje litt om Flåklypa og den stemning jeg settes i, når jeg hører munnspillet der, men nå har jeg brukt nesten all plass til trommisen. Sånn får det bare bli. Det er ikke alltid at hovedpersonen blir hovedpersonen, merkelig nok. Jeg har kanskje også feilet i å se skogen for bare trær, med mitt sterke fokus på trommisen og mannevonde bjørner. For å bøte litt på det, så vil jeg dele en forestilling jeg hadde av trekunstner Tore Reisch som livets tre. For når et tre har etablert seg godt, så dannes det ofte sopp som vokser i en ring rundt stammen. Et symbiotisk forhold, altså. Rundt stammen til livets tre, så jeg for meg Sondre Ferstad som en kantarell, som skogens gull. Jeg klarte ikke å finne ut hva slags sopp de andre musikantene var, men konkluderte med at de måtte være god matsopp de og. Ja, jeg var forberedt på en deilig soppstuing under livets tre langt ute i Gokk, men det viste seg at en av soppene var mer enn bare mat. Jeg tenkte først at det måtte være en fleinsopp, men ved nærmere ettertanke, så er det fluesoppen som kommer til meg. Winter is coming!