Theo Naishtat - Rosendal Kafé - 10 mars 24

Jeg har skrevet en del om jazz i det siste, og tenkte vel egentlig å la den delen av musikken få hvile litt, men etter å ha deltatt i et filosofisk forum denne uken, så ble det umulig å la være. Der sto teori og praksis på plakaten, som er et slags evig spørsmål, som stadig dukker opp i filosofien. Vel, jeg hadde egentlig også tenkt å tone ned all denne filosofien jeg har en hang til å komme trekkende med. Men neida, nå blir det heller dobbel dose. Jazz og filosofi. Slik må det bli, tenker jeg. For nå ser jeg hvor mye filosofien har til felles med jazzmusikken. Disse tankene kan jeg ikke holde for meg selv. Kort forklart, så er det en avmystifisering av improvisasjon jeg skal prøve å formidle på filosofisk vis. Dog, jeg evner neppe å avdekke fenomenet i sin helhet. Det vil fortsatt være mystiske elementer, for ikke å si metafysiske elementer, ved jazz og filosofi, som man fortsatt kan spekulere over etter denne omtalen. Det er jeg helt sikker på.

Det blir ikke bare mystifisering rundt jazz og filosofi i denne teksten. Det blir også en kort omtale av Theo Naishtat og hans kvartett, som spilte konsert ved Rosendal Kafé sist søndag. Man kan kanskje si, at det jeg skriver om denne gangen er et lite forsøk på å få frem i lyset, ikke bare teorien, men også praksisen til en jazzmusiker. Smakebiter fra teorien fikk jeg servert på dette forumet, og i dagene etterpå så har jeg dykket litt dypere inn, med hjelp fra artikler som Bjørn Alterhaug har skrevet om tematikken. Alterhaug er en levende legende i musikkmiljøet her i byen. Med bakgrunn som professor ved ’konsen’, eller musikkonservatoriet i Trondheim, som nå er underlagt NTNU, så tenker jeg at det er riktig å starte med teorien først. Tilslutt, så kommer praksisen representert av kvartetten som spilte sist søndag. Jeg var faktisk så heldig å få samlet alle musikerne rundt et bord etter konserten, for å snakke litt om blant annet improvisasjon.

Altså, jeg vil ty til Alterhaugs teoretiske og akademiske evner i min redegjørelse, heller enn hans praktiske og musikalske evner. For å spenne litt ben på dramaturgien til denne teksten, så vil jeg allerede her påpeke det paradoksale med å dele en mann i to. Men det er slikt man kan tillate seg i filosofien, når man tar turen opp i elfenbenstårnet. Mitt tårn er ikke så høyt. Jeg blir stadig forstyrret av alt som foregår der nede på bakken. Kort sagt, jeg liker å stikke fingeren ned i jorda. Jeg skal ikke dvele så lenge ved denne dualismen, men heller prøve å forene disse to størrelsene på veien mot en slags konklusjon.

Før vi kommer til konklusjonen, så vil jeg som sagt starte med teorien, men allerede her gjør jeg en kraftig bommert. For Alterhaug er tydelig i sin artikkel Kunsten å improvisere. Første gang publisert i Klassekampen, som jeg ikke har tilgang til, men Ballade har heldigvis plukket den opp og republisert den. Der skriver Alterhaug at det blir for mye teori i starten, og at det skaper forvirring hos en ung musikant. Kanskje er det slik for en ung filosof også? Kanskje er det slik for alle som prøver å lære noe nytt? For et ungt menneske, så vil denne teoretiske tilnærmingen ofte hemme utviklingen mot innlevelse og forståelse av musikk. Altså, musikk er noe mer enn reproduksjon av et notebilde, ifølge Alterhaug. Med et tungt teoretisk fokus, så neglisjerer man musikkens grunnleggende byggesteiner, som lyd, melodi, rytme, harmoni og klang. Istedetfor å lære masse om notasjonssystemer, som selvfølgelig øker musikantens evne til prima vista, eller bladspilling som man også kaller det, så tar Alterhaug til orde for at man heller bør bruke øret og etterligne sine forbilder. Å imitere, eller mimesis som det kalles i filosofien, er ikke et mål i seg selv, men et godt grep for å utvikle sin kunnskapsbase, og det vil være til ypperlig inspirasjon for egen skaperkraft.

Årsaken til at Alterhaug dukket opp ved dette forumet er nok hans siste artikkel, som har fått plass i antologien Knowing Our Ways About in the World. Denne ligger fritt tilgjengelig for de som evner å finne frem i den digitale jungelen. Kort forklart, så handler det om et skifte i læringsfilosofi. Fra et trykk på å akkumulere fakta, til en mer eksperimentell prosess for å gjøre nye oppdagelser. Fra en jazzmusikers perspektiv før konsert, så betyr dette at man ikke forbereder noen detaljerte planer, eller tar noen beslutninger for seg selv eller andre før improvisasjonen. Men det er ikke helt planløst heller. Man må jo bli enige om ei slags ramme eller struktur, slik som tonearten man vil spille i eksempelvis. Altså, improvisasjon inneholder en ubestemmelig blanding av vane og kreativitet, eller norm og frihet. Forholdene som spontant oppstår under improvisasjonen skal vise veien videre. Musikerens spesielle sinnstilstand og økte oppmerksomhet som oppstår i slike situasjoner, kaller Alterhaug for estetisk tilstedeværen. En slags mindfullness, tenker jeg. 

Estetisk tilstedeværen er en tilstand hvor man er åpen for at alt kan skje. Man omfavner det uventede. Fri fra forventninger og fordommer. En betingelsesløs hengivelse til øyeblikket hvor man transcenderer sin teknikk og evne. Blottstilt, men likevel med et slags fundament for å kunne komponere i farta, der man blir tvunget til å respondere instinktivt. Altså, estetisk tilstedeværelse er en slags transcendent øvelse der følelsene får lede den kreative utviklingen. Dette i motsetning til når tankene eller fornuften får lov å styre. Tankene rekker jo ikke å henge med i improvisasjon, rett og slett. Det er ingen tid til å reflektere over om man skal spille kvinten eller kvarten som neste tone. At tankene ikke rekker å henge med, betyr ikke at all kunnskap er utilgjengelig. Det finnes noe som kalles taus kunnskap, som kan hjelpe til med å forklare hva som skjer, men det kan jeg ikke forklare med ord. 

Som dere sikkert skjønner, så er det vanskelig og utfordrende å beskrive hvordan samhandling i sanntid skjer under improvisasjon. Ja, hvordan skal man fange noe som unndrar seg en forklaring? Jeg synes Alterhaug er godt på vei når han formidler sin forståelse av begrepet estetisk tilstedeværelse. Jeg vil derfor bruke enda flere ord på å beskrive dette fenomenet, som om det ikke ble nok ord i forrige avsnitt. Ja, slik er filosofien ofte. Man finner noe som tilsynelatende ser enkelt og greit ut, men etter litt refleksjon, så baller det på seg med ulike komplekser. Filosofen er en slags mester i å gjøre det enkle vanskelig. 

Altså, estetisk tilstedeværelse er det Alterhaug beskriver som et ’rom’, hvor man kan åpne opp og bli sensitiv til hva som foregår utenfor en selv. Et rom der man får med seg hva resten av bandet driver med. Et rom hvor blikket vender utover og ikke er så opptatt med seg selv. Man kunne kanskje kalle dette rommet for ’flytsonen’, som er en tilstand hvor man er helt oppslukt i aktiviteten og glemmer tid og sted. For dette er et rom hvor intuisjonen og det ubevisste kan regjere. Et rom hvor du oppdager ting du ikke hadde noen anelse om at eksisterte. Et rom hvor du transcenderer dine egne evner og teknikk. Aiai, for et rom da dere! Er det noen som har en nøkkel å låne meg? Kan noen vise meg veien dit eller?

Alterhaug spekulerer litt på om dette rommet, som estetisk tilstedeværelse utgjør, også er en eksistensiell tilstand som er allmenngyldig. Det er forsåvidt hyggelig å bli inkludert, men som gammel utøvende musiker, så har jeg forsøkt å komme inn i dette rommet mange ganger, men liksom aldri klart å komme helt inn. Terskelen ble kanskje for høy. Mine forsøk på å improvisere er ihvertfall ikke noe jeg tenker tilbake på som en suksess. Var det for lite teori eller praksis som gjorde terskelen så høy? Eller kanskje det var en psykologisk faktor som stoppet meg. Litt for nervøs eller sjenert kanskje. Jeg tror helt ærlig etter å ha lest Alterhaug, at den viktigste faktoren som han påpeker, var der det skortet for meg. For det er forberedelse som er den viktigste faktoren for om man lykkes med improvisasjon. Jeg forberedte meg aldri, for min forståelse av improvisasjon den gangen, var jo at det bare var noe man gjorde helt på sparket. Jeg manglet altså selve grunnlaget, som kunne frigjøre meg til å skape og samhandle med andre musikere. Og her ligger myten om improvisasjon. Det er ikke bare å gjøre det. Man må faktisk øve på det. Pussig nok, så er det slik at forberedelse bereder grunnen for fri og spontan improvisasjon.

Noe av det fine med Alterhaugs teoretiseringer er alle de rike beskrivelsene av hans erfaringer som utøvende jazzmusiker. Mange av disse erfaringene har han sammen med John Pål Inderberg. Saksofonisten Inderberg er også en av disse levende legendene fra ’konsen’. Tilbake til dette forumet jeg snakket om i min innledning, så må jeg nevne at Inderberg også dukket opp rett før start. Jeg følte på en viss tyngde med Alterhaug i forumet, men med Inderberg i tillegg, så må jeg finne et mer potent begrep. Det kom en følelse av gravitas, vil jeg si. I sitt akademiske arbeide, så trekker Alterhaug veksler på gullkorn fra Inderbergs virke. Slik som hans uttalelse: «Vi øver timesvis hver eneste dag – øve og øve – sånn at vi ikke spiller det vi har øvd på.» Vi som er på forumet får også servert noe lignende fra Inderberg i diskusjonen. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, men jeg husker at det traff meg rett i hjertet. For han snakket om musikanter som spiller feil, men som ikke evner å høre det selv.

Jaja, nå ble det litt mye om meg selv igjen. La meg heller fortelle dere litt om Theo Naishtat, som jeg møtte første gang i forbindelse med en Motorpsychokonsert sist høst. For å være helt presis, så møttes vi først på et lite vorspiel, for vi har en felles venn som gjorde at våre veier krysset. Den kvelden ble en meget hyggelig affære, slik det ofte blir med Motorpsycho på scenen. Vi fant tonen, stemningen var bra, og siden den kvelden, så har jeg ønsket meg på konsert med Theo. Theo har vært i Trondheim på et halvt års utveksling med jazzlinja på ’konsen’. Dette halvåret har vært en ubetinget suksess for Theo. Det har faktisk vært så bra, at Theo ønsker å bruke mye mer tid her. Flaks for meg, siden min reisevirksomhet stjal muligheten for en konsert sist høst.

Theo Naishtat er en ung mann fra Buenos Aires i Argentina. Han fremstår som meget høflig og ydmyk. En rolig og avslappet type som er åpen for nye muligheter. Som alle andre argentiske gutter, så skulle Theo egentlig bli fotballspiller, men takket være en mor som ikke liker å satse alt på ett kort, så måtte han også lære seg å spille gitar. Og takk for det! I dag er vel begge skjønt enige om at det var et smart trekk. På tross av sin unge alder, så har Theo allerede rukket å gi ut to fulle studioalbum med egenkomponert gitarjazz. Den første platen, Refugio (2021), som trio med bass og trommer, og den andre platen, Afinidades (2023), som kvartett med bass, trommer og piano. I tillegg, så har han også gitt ut et live-album,My Ideal (2023). Hvis noen lurte på hvem idealet er, så kan jeg fortelle at det er den svenske gitaristen Lage Lund. 

Når man er i studio, så synes Alterhaug at det beste kommer allerede i første forsøk, men Theo er ikke helt der ennå. Men han er ikke langt unna, for Theo synes andre opptak er best. Det er visst noe med å først bli vant til lukten av studioet. Når det gjelder konserten ved Rosendal Kafé, så får jeg vite at kvartetten bare har hatt en øvelse før konserten, og når ønsket om et ekstranummer kommer, så er de alle ’helt uten forberedelse’. Etter en kort konferanse om hva de skal spille, så setter de bare i gang, som om de ikke skulle ha gjort noe annet i livet. Låten sitter som et skudd på første forsøk, såvidt jeg kan bedømme. Ja, nå hadde de sikkert blitt vant til lukten av Rosendal og han litt rare fyren som sitter helt der fremme.

Det er fullt hus på Rosendal Kafé denne søndagskvelden. Det er faktisk så mange publikummere, at noen blir nødt til å stå, fordi alle plassene rundt bordene er opptatt. Med så mye folk, så blir det litt å gjøre for den ensomme rytter bak bardisken også. Når tredje låt for kvelden settes i gang, som er Joe Hendersons Punjab, så har noen bestilt en drink som må ristes. Uten rytme på ristingen så blir det nesten litt kleint, når bartenderen rister så hardt at han skaper den høyeste lyden i lokalet. Jaja, det er vel sånt man må tåle av en bartender med Judas Priest t-skjorte. Jeg blir noe forstyrret, men kvartetten lar seg ikke påvirke nevneverdig. De er vel kommet inn i flytsonen og bare opptatt med hverandre.

Etter at konserten er ferdig, så samles musikerne og jeg rundt et bord for en uformel samtale, om både konserten og fenomenet improvisasjon. De respektive musikerne denne kvelden i tillegg til Theo var:

Hogne Kleiberg – piano 

Julian Haugland – kontrabass

Steinar Heide Bo – trommer

Alle med tilknytting til jazzlinja på ’konsen’, som for meg er ensbetydende med svært høy kvalitet. Som meg, så liker de Theo veldig godt. Andre studenter på utveksling har en tendens til å velge ensomheten på sitt eget rom. Theo derimot har valgt å sosialisere seg med sine medstudenter, og derfor er han svært godt likt av de norske studentene. Det er nok ikke bare hans skjønne vesen som har gjort han så populær. Jeg vil tro at mange også blir tiltrukket av hans eminente evner med gitaren. 

Jeg mestret ikke å improvisere til jazz, men det betyr ikke at jeg ikke kan improvisere, for det finnes jo andre områder i livet der man kan improvisere. Slik som på kjøkkenet eller i senga, eksempelvis. Jeg er forsåvidt enig med Alterhaug, når han plasserer estetisk tilstedeværelse i et filosofisk og ontologisk landskap. Estetisk tilstedeværelse er både nødvendig og universelt for eksistensen. Jeg liker veldig godt beskrivelsen av dette fenomenet som et rom. Et rom der teori møter praksis, der tanken møter følelsen, der objekt møter subjekt. Det mystiske er hvordan disse størrelsene blander seg sammen, eller tvinnes og veves som en kjent filosof en gang postulerte. Dette rommet, som kanskje bedre kan beskrives som et mellomrom, fremstår for meg som et område der man evner å koble seg på en felles verden. En plass der jeg kan kjenne følelsen av intersubjektivitet. En følelse av at alt henger sammen på mystisk vis. En helhet som er større enn sine deler. Så moralen er at bare én del gir ingen suksess. Man må ha både teori og praksis, også må man øve på å føye de sammen. Det er nøkkelen for å slippe inn.