Tiana Kashi - Echoes of Earth

Her er jeg igjen. En trekkfugl i sydligere strøk, på jakt etter jeg vet ikke hva. Det er noe som mangler. Jeg er fri, men føler likevel en tomhet. Jeg fyller på med alskens. God mat og drikke. Nye inntrykk. Spennende selskap. Jeg blir liksom aldri helt full, selv med både øl og whiskey. Jeg har til og med begynt å stå opp om morgenen, for å trene kroppen med yoga-asanas. For den uinnvidde, så betyr yoga helhet. Så, hva skal jeg gjøre for å bli kvitt denne gnagende følelsen, da?

En konsert, kanskje? Ja, det pleier å hjelpe. Men først en liten omvei innom filosofien. Neste år er det tjue år siden jeg ble introdusert til yoga. På det samme taket som jeg nå sitter og skriver disse ordene. Derfor har jeg lyst til å dele noen tanker om likheten mellom konserter og yoga. Yoga kan være så mangt. Vi har alle vår helt unike vei til yoga eller helhet. En godt beskrevet vei kalles Bhakti Yoga. Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i dennes ni former. Den første formen, Sravana, handler om å lytte. Når jeg plugger ørene med musikk, så fylles jeg raskt opp og den gnagende følelsen byttes ut med gåsehud. Likevel, jeg er fortsatt ikke helt full. Jeg fyller derfor på med dens andre form, Kirtana, som er å synge og danse med. Her får jeg et øyeblikk av ekstase, men det forsvinner raskt. Jeg forsøker deretter dens tredje form, Smarana, som er å minnes. Å minnes alle de fantastiske konsertene jeg har vært på. De tre første formene kan jeg praktisere her på taket, men jeg er fortsatt ikke full.

Fjerde form, Padasevana, er å være ved hennes føtter. Siden jeg er ganske så stiv i ryggen, og sliter med fremoverbøy, så er det utmerket med en opphøyd scene. Nå er jeg enkelt ved hennes føtter. Vel, jeg måtte lide meg gjennom en klam og slitsom drosjetur for å komme dit. Mer om det senere. Det er ikke nok å bare være ved hennes føtter. Jeg må også tilbe og dyrke denne gudinnen, som jeg også skal komme tilbake til senere. Å idolisere er den femte formen, som kalles Archana. Jeg er ennå ikke helt frem på min vei. Sjette form, Vandana, krever at jeg går i bakken av henrykkelse. Jeg må bli helt absorbert av hel-lig kjærlighet. Uten skam, og hinsides alle som ler og latterliggjør. Den syvende formen, er kanskje den fineste, synes jeg. Dasya-Bhakti handler om å være til hjelp. Jeg har ikke tellingen på antall øl som har kommet min vei på konsert helt uoppfordret, og jeg håper det har kommet like mange den andre veien. Ja, det føles helt naturlig å ta med en øl til kompisen når jeg er på konsert. Du trenger ikke engang å spørre.

Når de to siste formene kommer, så begynner det å bli skikkelig vanskelig. Åttende form, Sakhya, handler om å behandle idioten som står ved din side på konserten og forstyrrer deg noe grusomt, på samme vis som du behandler kompisen din. En transformasjon fra det helt mundane inn til evigheten, for å faktisk parafrasere noe som står i boken. Skulle du være en religionsekspert som leser dette og avdekker alle mine litt for frie tolkninger, så vil jeg minne om første prinsipp som trumfer alle andre. Yoga er ikke-dualistisk, som jo betyr at alt er gudinnen. Idioten, også! Her er det ikke noe himmel eller helvete. Det er bare å gi seg helt over, så har jeg oppsummert den siste formen også, Atma-Nivedana.

Men hvordan kan jeg gi meg helt over, når jeg føler meg helt tom? Hvis du vet det, så må du straks ta kontakt, for det vil jeg gjerne vite. Det er nok mye enklere å ta turen til en konsert for å bli fylt opp. Da er det så mye lettere å gi noe. Litt øyekontakt og et smil er ofte nok, så smiler jeg og kjøper øl til deg.

Jeg synes å huske at jeg skrev noe om denne drosjeturen ut til festivalen Echoes of Earth, da jeg var her ifjor, så jeg hopper raskt over til gudinnen. Tiana Khasi er mitt objekt for tilbedelse i kveld. Ei forrykende dame med røtter her i India, men som er fra Australia. Hun er tredve år ung og har ett album under beltet i tillegg til mange enkeltstående låter. Du finner hennes katalog blant annet hos Spotify, eller hos plateselskapet Soul Has No Tempo. Ja, hun tilhører sjangeren soul, men kan også merkes som jazz eller r&b. Dette er sløye greier, som man sier når rytmen inntar ryggraden og får utslag i en eller annen kroppsdel. Det er flott å stå og se på henne fremføre sine låter, men det er også veldig fint å finne en god stilling i sofaen, når musikken hennes skal nytes. Ta gjerne ei ekstra pute for å legge bak hodet, og la øynene få hvile litt innimellom. La lyden få fylle deg.

Det nevnte albumet, som heter Meghalaya, ble utgitt i 2019. Og da kan det vel være lov å håpe på et nytt om ikke lenge, tenker jeg. Navnet på albumet er forøvrig også navnet på en liten stat ved foten av Himalaya. Jeg vil avslutte denne tankevandringen med å fremheve min favorittlåt, Whole Lotta Shine, som ikke overraskende er ei låt med litt fart i. Inntil neste omtale, Omm shanti, folkens.