TREHOLT er ikke død!

Bandet består i dag av Carl Chr Lein Størmer, Tony Gonzales og Timo Silvola fra Barren Womb, samt Yngve Andersen fra Blood Command. Med andre ord snakker vi om et vaskeekte superband, i hvert fall for oss som liker rocken steinhard helt inn til kjerna, som vi sier her oppe. Men TREHOLT: UT AV INGENTING ble i all hovedsak spilt inn i IGH studio i Tromsø, med Lein Størmer bak spakene og på alle instrumenter, før den ble mastret av hans faste våpendrager Jason Livermore.

TREHOL III: UT AV INGENTING er et album som tar lytterne med på en interessant og rimelig fengslende reise. Her snakker vi unektelig om heftige doser energi og en  sedvanlig "CC-kreativitet" som holder meg overraskende fengslet fra start til slutt. Helt fra åpningssporet er det tydelig at han har lagt sitt hjerte og sin sjel i dette prosjektet. Albumet starter med et fett garasjerockaktig riff før bass og trommer ramler inn, og jeg er solgt. Kule beats, barske riff og stilige melodier er ei grei oppskrift for å få meg med på laget. At hver låt smelter sømløst sammen i den neste, og skaper en sammenhengende lytteopplevelse gjør heller ingenting, spesielt når skiva i sin helhet er deilig eklektisk.

Produksjonskvaliteten er som vanlig førsteklasses, med hvert instrument og lyd mikset inn for å skape et rikt og levende lydlandskap. Fra de pulserende basslinjene til de intrikate lagene av synther og perkusjon. TREHOLT III: UT AV INGENTING blander ulike sjangre og påvirkninger, noe som resulterer i et ganske så unikt og fett lydbilde. Åpningslåten "EN STREIFER" er straight alt rock, før det utover i skiva gradvis sklir ut i et mer progressivt landskap. Med løselig inspirasjon i spennet fra 80-talls alt rock til 90-talls post-hardcore til elementer fra indie og støyrock måtte CC bare treffe meg hjemme. At han synger på nordnorsk er et svært, gedigent pluss.

Jeg liker gode tekster i rocken min, og CCs lyriske skills er krydderet her. Tekstene hans er introspektive og tankevekkende, og berører temaer som "selvoppdagelse", personlig vekst og kampen for å navigere gjennom livets usikkerhet. Og litt film, selvsagt. Den emosjonelle og lidenskapelige vokale leveringa legger enda et lag av dybde til de allerede dype tekstene. Hver låt har sin egen distinkte stemning, fra de hymniske og oppløftende sporene til de mer innadvendte og melankolske. Denne dynamikken er med på å holde meg gira til å spille gjennom hele albumet når jeg først setter den på. Dessuten gir albumets mangfoldige instrumentering og finurlige detaljer som dukker opp i stort sett alle låtene et preg av en historieferd i 80- og 90-tallsrocken. TREHOLT inkorporerer enkelt elementer fra ulike musikalske sjangere, og blander uanstrengt elektroniske beats med organisk instrumentering. Denne "fusjonen" skaper et unikt og samtidig variert lydbilde som gjør kategorisering smått komplisert, noe som for meg er litt befriende.

Om jeg skal anbefale en låt eller tre som bør sjekkes ut i full fart, så kommer jeg ikke unna åpningssporet "EN STREIFER", som rett og slett er full pinne rock'n'roll og den umiddelbare favoritten min. "ALTER SUPEREGO" er en tøff-i-trynet-låt med ekstremt mye instrumentering og en 100% påskrudd CC, uten at det føles slitsomt i det hele tatt. Bare tøft. Så må jeg nevne avslutningssporet "VARMT HODE, KALDT HJERTE", som byr på et frenetisk lydbilde i en merkelig "Frank Zappa møter Thin Lizzy"-aktig proglåt som setter nordnorsk rekord i lang intro. Tre låter som viser albumets ulike kvaliteter, tenker jeg.

Så må jeg bare avslutte med å si at jeg virkelig gleder meg til å se TREHOLT live igjen. Bandet CC stiller med på scena er bare så vanvittig kult og barskt at det aldri kan gå galt. Timo Silvola banker så hardt og tøft på trommeskinnene at vi må tilbake til John Bonham for å finne tøffere trommis, mens bandkompis Tony Gonzales virkelig får herje og utfolde seg så mye han vil. Og vise for en fortreffelig gitarist han er. Yngve Andersen som bassist er det bare å nyte, og det har jeg tenkt å prøve å få til på Blårock lørdag 17.februar. Regner med å se mange kjente der.