Trønderrocken er reddet inn i evigheten

To ride, shoot straight and speak the truth
Go to work in the morning
Straight to the fucking polling booth
Home in the evening
Drink beer, my fountain of youth
Hell or high culture
I listen to punk
I'm a social vulture

Timo brøler ut det første verset i åpningssporet "McLembas", som om det er det siste han skal gjøre på Guds jord. For her er det ei salig blanding av bibelske proporsjoner og Brad Pitt i Fight Club: hva faen har vi å gjøre i hamsterhjulet, når vi vet at vi kun jobber ræva av oss for en elite som karrer til seg alt, uansett faen hvem vi stemmer på hvert fjerde år? Når vi kan drekke, pule og slåss mens vi hører på pønk? Timo brøler etter å ha startet albumet med en frekk trommeintro på tammer og stortromma, og øyeblikkelig er det noe som sier meg at dette er noe nytt fra karene. Nye toner, på et vis. Her har tydeligvis Eirik Øien i Fjøset Lydstudio på Otterøya gjort en usaklig solid jobb med låtene. Sammen med trommis/vokalist Timo Silvola og gitarist/vokalist Tony Gonzalez, vil jeg tro. På tampen av verset brøler Tony med, før de fyrer på alle sylindre og Tony herper de heftigste riff ut av telecasteren sin. Det låter som en illsint gitarkonkurranse mellom Jon Spencer og Tom Morello, bortsett fra at det er Herr Gonzalez som står for alle lydene alene. Det som skjer ellers de drøye tre minuttene låten varer er pur punk- og rock'n'roll-kunst. Her er det en rekke nydelige "stopp og kjør på for fulle mugger"-øyeblikk, og to karer som kjenner hverandre så godt at det er skremmende. Det kan best sammenlignes med det telepatiske samarbeidet Kevin Keegan og John Toshack hadde i Liverpool første halvdel av 70-tallet. Så må det selvsagt nevnes at Øien fyller inn med synther av det brutale slaget her og der, som det lille ekstra krydderet som gjør det hele perfekt. For ei åpning.

Her er det definitivt ikke rom for pauser. Pauseinnslag har de ikke i repertoaret, nesten-tromsøværingene. "Bug Out Bag" åpner som ei krysning av tidlig Rage Against the Machine og Minor Threat på sitt mest melodiøse, før de i refrengene går full grunge type tidlig Alice In Chains. Selv om AiC sjelden hørtes så fett ut som våre menn gjør her. Timo og Tony deler veldig på vokaloppdragene gjennom hele Chemical Tardigrade, og det er ikke alltid like lett å høre hvem som gjør hva. Men her synger Timo mest på versene, med noen tilsvar fra Tony, mens de begge tråkker til i refrengene. Vi får servert en epistel som involverer å brenne elbiler og kredittkort. Midt i byen. Sammen med et bokbål. Det stinker fascisme og pyromani lang vei, så det er ikke rart at de høres alvorlig sinna ut. Forresten, om du tenker at du hører en bass innimellom så har du nesten rett, men det er lydmagiker Øien som har bygd en mikrofon som får fram det feiteste i telecasteren. Litt som med Judah Bauer i Jon Spencer Blues Explosion.

There's an itch in her soul
That she can't quit scratch
Now she's out of control
Cooking up a new batch

Hvor mye dop er dop nok for å holde livet flytende, spør Tony seg, godt akkompagnert av Timo, når de vræler ut meldingene om dama i "Campfire Chemist". Jeg kjenner mange nok av livets slitere til å gjenkjenne en, og denne ubeskrivelige "kløen" som har oppstått av et traume eller en kjip hendelse i livet, er en gjenganger. Hva gjør man med sånt noe? Vel, psykiatri er et alternativ. Eller man kan ta en "breaking bad" å koke noe metamfetamin, fordampe faenskapet og inhalere det. Det funker, i et øyeblikk av livet, men så kommer det med en garanti om at det snart vil gå rett åt skogen. Eller til Helvete, om du vil. Hvordan lager man en melodi til sånt noe? Jo, med sylskarpe riff, elegante og brutale takter, og sint vokal. Det siste lykkes Tony med i versene, mens de sammen løser jobben til laud og vel så det i det som vel kan kalles for refreng. Nå er ikke et Barren Womb-refreng som andre refreng, et som kommer i sin vante rekkefølge etter versene, men mer som et oppsummerende innslag nå og da. De kan minne om Girls Against Boys, et band jeg hørte mye på på tampen av 90-tallet, kanskje iblandet litt Fugazi på sitt iltreste og det festlige bandet Gay For Johnny Depp.

Første gang jeg hørte Barren Womb live var på den lille scena inne på Backbeat i Tromsø, byens eneste vinylsjappe. Dette var i 2016, og da hadde de spilt sammen i duoformatet i fem år, og allerede rukket å gi ut et par EPer og tre album. Det de gjør på Chemical Tardigrade er fjernt fra den duoen som stilte med banjo og et trommesett bestående av bass- og skarptromme, samt en cymbal, og spilte et sett som minnet meg veldig om det fin-fine 16 Horsepower hadde drevet på med. Man kan trygt si at de har vært på en humpete musikalsk vei siden den gang, en vei som har sendt dem i ei beinhard retning. Det eksemplifiseres greit på "Bachelor of Puppets". At Tony, som med sitt alter ego Velcro Dog synger så kontrollert og fint, kan mane fram den beint fram skumle vokalen som han leverer her er noe av et mysterium. En slags blanding av growling og fotballsupporterskriking skaper ei så energisk og aggressiv stemning at en kan bli mørkeredd av mindre. Når det synges om å innta frokosten gjennom nesen, drikke seg av føttene, og sammenligner seg selv med et kjemisk bjørnedyr (derav albumets tittel), så må det vel til. Tenker jeg. Du vet ikke hva et bjørnedyr er, sa du? Det visste ikke jeg heller, før jeg leste meg opp på disse ørsmå skapningene. Noe av det fine med å virkelig fordype seg i musikk, er disse artistene som skriver låter som krever sine studier, og som gjør meg litt klokere. Som at jeg nå vet at disse allestedsnærværende organismene er overalt. At det finnes mer enn tusen ulike varianter av dem, de er rovdyr og parasitter, og de eksisterer like greit på toppen av Mount Everest som i Marianegropa. At de tåler temperaturer fra 151 ℃ til -253 ℃. Ja, så kan de ligge i dvale en million år, og overleve i verdensrommet. Steinharde djevler, altså, litt som sliterne som overlever alskens dop og rusmidler. Litt av noen typer. Begge to.

Barren Womb serverer oss elleve låter denne gang, og alle er å regne som favoritter. Det er mange år mellom hver gang jeg opplever å ta av på samme vis som jeg har gjort med Chemical Tardigrade. Forrige gang var nok med Orange av Jon Spencer Blues Explosion, og da må vi pinadø tilbake til 1994. Dette utspiller seg enkelt og greit på det viset at jeg setter på skiva igjen i det øyeblikk den er ferdig, og så spiller jeg den helt til jeg blir sulten. Eller må på jobb. Eller skal legge meg for natta. Sånn har jeg hatt det i noen dager nå, og jeg bare vet at dette kommer til å fortsette ei god stund. Hvor lenge vil tiden vise. Og en av hovedårsakene til det er "Keep It R'lyeh". Det er muligens den mest straighte låten på skiva, rett fram klassisk punkrock. Temposterk som faen, og av sorten som sakte men sikkert smyger seg under huden på meg. Jeg har ved ulike anledninger sagt at Timo Silvola er verden feteste trommis, og en av grunnene til det er at han kan gjøre jobben som det han gjør her. Han holder takta dødsstødig, gjør lite for å imponere med alskens triks og kicks, men ender allikevel opp med å imponere så djevelsk. Jeg elsker låter som dette, og i barrenwombsk drakt blir det bare nydelig. Og i serien "studier for å forstå hva en låt handler om"; "Keep It R'Iyeh" er et ordspill på keep it real, og R'Iyeh er den sunkne byen som holder Chtulhu fengslet i H.P. Lovecraft sine historier. Chutulhu er en kosmisk enhet i en verden uten guder og sånne skapninger, og som oppstod i Lovecrafts hjerne for snart hundre år siden. Da er det på tide at Barren Womb børster støv av det hele sånn at vi kan lese oss opp.

Don't Gimme Shelter
Give med Helter Skelter
A bonafide
Fucking face melter
An initial spark
A high water mark
Who are The Stones
But an obsolete blues harp?

D-Beatles
i'd rather listen to
D-Beatles

B-siden åpner med "D-Beatles", og her beveger karene seg ut i utrygt farvann. De gjenåpner det historiske debatten om hvem som var best av Stones og Beatles. Er du en blodfan av Stones og synes at Beatles er oppskrytt, så vil du nok slite litt med denne lynkjappe "duetten". Det er vanskelig å spille så mye kjappere enn dette, noe som seg hør og bør når man skal hylle The Fab Four. For hva skulle vi ha gjort uten dem? Vi hadde ikke hatt noe Black Sabbath, og hvor fattige hadde ikke våre liv vært da, liksom? Så putter de inn seige, Fu Manchu-aktige partier der det passer seg, sånn bare for å gjøre det hele noen hakk stiligere. Og akkurat det, gjøre musikken stilig, er Barren Womb utrolig dyktige til. Som Mick Jagger var en mester til, med sine "yeahs" og "awrights", er Timo og Tony mestere til å legge inn et "uh!" eller "ssshhh!" der det passer seg. 

Robert Dyrnes og Kari Westergaard driver plateselskapene Westergaard Records, Fucking North Pole Records og Blues For the Red Sun, og det er de to siste som står for denne utgivelsen. De må nevnes fordi de har jobbet utrettelig med å gi ut den fineste norske musikken i tiår nå, og de er på en utrettelig jakt etter nye, kule band som de ønsker å eksponere folk for. Ildsjeler som har en utrolig nese for hva som er kult og bra. Og det beste med dem? De jobber kun med fine folk, noe som er befriende og ikke minst viktig i en bransje som består av nok figurer som er vel høye på seg selv. Så tenker du kanskje at det ikke er så mye fint med å synge om analfabeter i "Illiterati"? Kanskje ikke, men når man skraper litt i det lyriske så tenker i hvert fall jeg at en analfabet er en som ikke nødvendigvis defineres ut fra om hen kan lese, men mer leseferdighetene og evnen til å tolke det man leser. Til et sånt tema må det lures fram heftig feedback, det må trampes med stortrommepedalen, og låten skal mates inn i oss med stakkato rytmer og ditto riff. Tony henter stemmen nederst i magen i versene, mens begge brøler heftig gjennom refrengene.

Always find a speck of light
A drinking buddy in the night
Hella way to live a life

Noe av det fine med å bli voksen og ha et levd liv bak seg er at man risikerer å bli smartere og klokere, og får et distansert syn på blant annet livets sykluser. En av disse syklusene er ungdomstid og tiden man bruker til å studere og finne sin plass i samfunnet. I denne perioden har man ofte tid til kompiser og festligheter, og ikke så rent sjelden ender det opp som det gjør i "Blackout Yoga". Her drikkes det, det røykes annet enn tobakk, og det er mye som tyder på at en hjerne som jobber kontinuerlig har blitt tilført noen ulovlige substanser. Og så jaktes det på en drikkekompis. En slags trommevirvel som ikke læres i det lokale musikk-korpset åpner opp for telecaster-bassisering, og så mater de bare på med godsaker. En fryktelig enkel og grei oppskrift, spesielt om man har energien til åtte vindmølleparker.

Timo og Tony er en viktig del av et av prosjektene til multimennesket Carl Christian Lein Størmer. TREHOLT er i disse dager aktuelle med sitt tredje album, titulert TREHOLT III: Ut Av Ingenting. Sammen med CC og Yngve Andersen fra Blood Command spiller de høyenergisk rock som bør sjekkes ut. Samme CC lager også film, og når han finner ut at han skal lage musikkvideoer så blir de alltid alvorlig bra. Selvsagt måtte han gjøre en video med Barren Womb, og valget falt da på "Squat Walker". Du forventer kanskje en treningsvideo med alskens knebøy, med ei ung Jane Fonda i en av hovedrollene, men da blir du skuffet. Her er vi i Trondheim, nærmere bestemt Svartlamoen, og CC bedriver en visuell studie av vanlige folk. I motsetning til de Tony synger om - folk som vil fjerne områder som Svartlamoen, i "framgangens" navn. Intensiteten og energien er definitivt til stede også her, men så gjør de noen "poppa" grep underveis som virkelig gjør seg og runder det hale noe av i kantene. Jeg elsker koringen til Timo her, med en stemme som ligger så langt bak i lydbildet at man nesten må konsentrere seg for å høre den. Låten hadde passet som hånd i hanske på Refused sitt legendariske album The Shape of Punk to Come, og vært en killer på den skiva.

Just a washed-out shadow of a man
Die by my hand
Make these bastards understand
You're my Vietnam

"Ild" går igjen i mange av tekstene på Chemival Tardigrade, noe som ofte ses på som en allegori for lidenskap og kjærlighet. Og jeg føler mye kjærlighet til rock og blir dessuten lidenskapelig av å høre på låtene, samtidig som jeg får heftig påfyll av energi. En runde med skiva er som å fylle tanken, samtidig som hybridbilen har fulladete batterier. I tillegg er et gjennomgående tema rus, lefling med dop, og kunsten å overleve det. "High Fructose Napalm Syrup" er en sånn låt, full av paranoia, frykt og håpløshet. Det er ikke rent få knarkere som vandrer rundt på planeten som skall av seg selv, på jakt etter neste skudd, noe som får bli dagens formanende ord. Et monotont riff, ei tung metallisk takt, kule varianter som avstand til vokalmikken og taktskifter, gjør låten til en fest. Jeg ser for meg at dette en noe jeg kan finne på å mate gjestene mine med på neste vorspiel. Skulle noen sitte å surke da så blir de jagd rett på dør, med beskjed om å finne seg en ny gjeng.

Albumet avrundes med "Dung Lung", og igjen merker jeg meg at Eirik Øien bidrar med ymse elektroniske tiltak som skaper dybde i lydbildet. Her er de i Rage Against the Machine-modus, og har lagd en låt som definitivt burde få massiv spilletid i forskjellige radioprogrammer. Jeg tenker at såpass må norske radiolyttere tåle, for her er musikalske temaer som minner om såpass forskjellige band som The Clash og Fugazi, og det får man jo servert på FM og ymse digitale radiokanaler. Så er det bare å vente på en strøm av klager for at de synger om "dicks" og "bitches". Igjen er dop sentralt, nå fra langerperspektivet, riffene til Tony er nydelige, og hamringen til Timo sementerer han som en av de tøffeste trommisen som vandrer rundt på jorda. Så tenker jeg punkerne i London og Antwerpen klør seg litt i hodet når de runder av med meldingen: "You always wanted a song. Well, now you've got one. At din far ble ganna, ka faen tror du d kommer av?". Haha! Er det rart jeg elsker disse nesten-tromsøværingene?

Chemical Tardigrades kommer med min varmeste anbefaling. Liker du rocken din hard og brutal så kan jeg garantere at dette blir noe av det beste du hører i 2024. Jeg har vanskelig for å se at noe kan toppe dette, og nyter alle de 37 minutter og 31 sekunder de elleve låtene varer. Og husk: sjekk dem for all del ut om de spiller på et konsertsted nær deg. Det vil du ikke angre på. Selv skal jeg se dem på Blårock i Tromsø 9.mai. Jeg har allerede satt verdens største kryss i kalenderen på den datoen.

Finn skiva i din foretrukne streamingtjeneste, eller enda bedre - kjøp skiva i fysisk format.