Casiokids (feat. Bendik) – Skyt ham ikkje vent til eg kommer

Det går mot slutten av mitt opphold i India for denne gang. Da er det ikke fritt for, at det melder seg en viss hjemlengsel. Jeg drømmer om katten min, som venter på meg der hjemme. Jeg skulle såklart ønsket at det var ’bikkjen’, men det er det altså ikke. Nok om mine drømmer, for jeg våknet til en e-post fra Jansen Records, med ny musikk fra Casiokids i lag med Bendik. Jeg laster ned innholdet umiddelbart og trykker 'press play'. Da kommer hjemlengselen i full styrke, og renner gjennom hele kroppen min. Ei skikkelig gåsehudlåt er det jeg får servert på morgenkvisten, som skyller bort all desi-pop’en som har skvulpet i mine ører den siste tiden. Jeg formelig kjenner smaken av brunost og lukten av tyttebær, når Bendiks vakre stemme synger duett med fenomenet fra Bergen. Der trøndersk ville gitt konnotasjoner av noe harry, så er vestlandsk rene nasjonalromantikken.

Jeg har lenge hatt et lite øre til Bendik, men hun har aldri liksom helt sluppet inn. Casiokids har lenge vært innenfor, og gleden ble stor når de endelig etter 13 år kom med ny musikk. Nå har de også åpnet døren for meg inn til Bendiks musikalske univers. Snakk om lykke og takknemlighet, for nå skal jeg kose meg med å gå gjennom hele Bendiks katalog av låter. Kanskje jeg kan finne en konsert med henne også, når jeg kommer hjem. Men for denne omtalen, så vil jeg forholde meg utelukkende til singelen Skyt ham ikkje vent til eg kommer. Det første som slår meg, er mangelen av et komma. For dette er jo kardinaleksempelet til enhver norsklærer, som vil fremheve viktigheten av hvor komma settes. Når jeg lytter til låta, så er det tydelig at komma kanskje burde vært satt mellom ham og skyt. Merkelige greier, tenker jeg. Hva er det som menes, egentlig? 'Syntax Error'? Her er det et filosofisk snitt, som får meg til å undre lenge. Hvordan passer denne setningen inn med resten av lyrikken?

La meg først si noen ord om det rent musikalske, før jeg begir meg inn i en slags filosofisk analyse av teksten. Vokalen til Bendik får selskap av Casiokids, men det er Bendiks som ligger øverst på en veldig fin måte. For det er ingen overdøving av hverandre her. Jeg vil si at de står veldig godt til hverandre. Begge litt vare og forsiktige. Valget av toneart er perfekt til stemmene og låta i sin helhet. Rett og slett bittersøtt, er det. Det instrumentale er på sedvanlig Casiokids vis med fiffige rytmer, dunkende basstromme og pumpende synthbass. På toppen av dette ligger rolige og svevende synth-akkorder, som innimellom får selskap av drømmende koring. Det er også en bærende og fundamental gitarklimpring, og sparsom tromming gjennom hele låten. Det hele er svært så vakkert, og veldig smart arrangert. Ei låt mange vil ønske seg på radio, ei mørk natt på vei hjem i bil fra det høye fjellet, vil jeg tro.

Sett bort fra tittelen og refrenget i låta, som er det samme, så sendes mine tanker til den klassiske elve-metaforen. Om vannet som alltid er i bevegelse, men som likevel synes å stå stille. Et bilde på opplevelsen av tid, men også på menneskets forgjengelighet. For reisen ender alltid ut i det store havet. På reisen, så dukker det også opp noen krappe stryk og farlige fossefall. Litt som mellomspillet i låta, som bryter opp den duse strømmen av vellyd, før de vakre stemmene er tilbake igjen. Lyrisk, så er det en stadig gjentagelse av absoluttene alt og alltid, som gir en mystisk følelse av trygghet og sikkerhet. Alt blir bedre nå, synges det. Etter å ha lyttet til denne vidunderlige låta et utall ganger, så begynner refrenget å trenge seg inn i forståelsen av versene. Men å sette ord på det, kan jeg ikke. Kanskje noen nobelprisvinnende ord i litteratur kan hjelpe?

«Siddharta listened. He was now listening intently, completely absorbed, quite empty, taking in everything. He felt that he had now completely learned the art of listening. He had often heard all this before, all these numerous voices in the river, but today they sounded different. He could no longer distinguish the different voices – the merry voice from the weeping voice, the childish voice from the manly voice. They all belonged to each other: the lament of those who yearn, the laughter of the wise, the cry of indignation and the groan of the dying. They were all interwoven and interlocked, entwined in a thousand ways. And all the voices, all the goals, all the yearnings, all the sorrows, all the pleasures, all the good and evil, all of them together was the world. All of them together was the stream of events, the music of life.» (Herman Hesse, Siddharta)

Glem ordene. Bruk følelsen! La deg flyte med... Godt nytt musikkår, folkens.