Henning Andersen – Endless Highways

Faen, nå er jeg så lei av alt som finnes innenfor husets fire vegger. Den jævla katten irriterer, gulvet er iskaldt og kjøkkenet ser ut som en dass. Så med bestemte skritt går jeg til yttergangen, og bare pakker på meg noen klær som ligger fremme. Deretter smeller jeg døren på vei ut. Kvalm og med lettere pusteproblemer, så henger det ei mørk sky over hodet mitt. Heldigvis, så ble både hodetelefoner og avspiller med ut. Etter noen rasende skritt etter veien, så kobles jeg på musikkens verden. Henning Andersens nyeste låt, Endless Highways, passer perfekt inn i dette bildet. Dog, etter x antall skritt og cirka halvspilt låt, så har kvalmen og pusteproblemene gitt slipp. Ja, slik kan livet være en gang i blant. Jeg liker å si, at hjemmet mitt har både høyde under taket og lav dørterskel. Men det er ikke til å legge skjul på, at det kan bli klaustrofobisk der inne likevel. Nei, nå blir det nesten for mye følelser her. La meg heller spore litt av med noen tørre fakta.

Henning Andersen er en relativt ung mann, som skriver og spiller sine egne låter. Det er ikke første gang han gjør det. For dette er første smakebit fra det som blir hans andre albumutgivelse. Han har lagt seg i en såkalt moderne alternativ køntri sjanger, eller bare moderne americana om du vil. Albumet er spilt inn i Snaxville Studios, og har blitt mikset av Wolfgang Zimmerman i Charleston, Sør-Karolina. SpinnWheel Records Inc. er ansvarlig for utgivelsen, som kommer 28 februar dette år. Musikken finnes blant annet hos strømmetjenester. Jeg regner med, at det er mulig med fysiske kopier, når utgivelsen er et faktum.

Tilbake til låten, så starter den veldig rolig og tilbakelent. Med litt gitarklimpring og en nærmest uhørbar synth-akkord i bakgrunnen. Etter noen takter, så kommer vokalen inn. En grom stemme som er litt rufsete i kantene, men som er krystallren når de høye og lange notene kommer. Klang og vibrato kan fort ødelegge hele inntrykket, men ikke hos Andersen. For her er det akkurat nok til å gjøre stemmen, slik den skal være i ei blues-låt, synes jeg. Ja, jeg er sjangerforvirret, men det får bare stå slik. Hvis noen kan hjelpe meg med å rydde i sjangere, så vil jeg bli evig takknemlig. Før jeg beskriver resten av låten, så passer det med et lite lyrisk sveip. 

Heroisk soldat eller simpel tyv, synger Andersen. Vi er alle til syvende og sist bare mennesker på livets vei, tenker jeg. På veien mot noe. Noe endeløst. Tørr jeg si døden? Off, så mørkt det ble, men låten er ikke så mørk, altså. Det er vel bare meg som har lyst til å påpeke, at alt har sin ende selv om ting til tider kan virke så endeløst. Låten handler visstnok også om kjærlighet. Noe jeg ofte har vanskeligheter med å forstå, men jeg skjønner jo at kjærligheten kan anta uendelige former. Faktisk, så er det slik, at det er musikken som ofte viser meg hva kjærlighet er. Jeg kan jo trekke frem katten igjen også, så får jeg balansert inntrykket som ble skapt i innledningen. For jeg er veldig glad i den, selv om den kan irritere meg noe jævlig.

I siste del av låten, så løsner det ikke bare musikalsk, men også oppe i topplokket mitt. Å erkjenne at det faktisk er en ende, virker ofte som en katarsis. Det kom kanskje en liten tåre og et gråtkvalt hikst før erkjennelsen, men etterpå så kommer det et lite lurt smil og en dempet latter. Ja, nå svinger det av låten. Føttene er ikke så tunge lengre. For nå byr bassen på synkoperte åttendedeler, og da blir alt så mye lystigere. Det durer godt i orgelet. Gitaren kjører på med deilige solopartier. Tilslutt, så skrur låta seg av med noe mystisk pling plong fra øverst på gitarhalsen, vil jeg tro. Denne låten har alt, tenker jeg. The end.

Oppdatering: De mystiske lydene fra øverst på gitarhalsen, kommer egentlig fra Magnus Østvangs Fender Rhodes. Avslutningen kom visstnok på sparket under opptak i studio. Forøvrig, så har jeg blitt informert om, at det er et tredje album på gang også.