Å blande musikk med politikk, religion og sånn. Det liker jeg stort sett ikke. Jeg får ofte en snikende mistanke om at det bare er for å selge flere plater. Altså, et sleipt markedsføringstriks. Med et større perspektiv enn bare meg, så kan det jo tenkes at denne blandingen er mer ekskluderende enn inkluderende i det store og hele bildet. Vel, når det gjelder blandingen med politikk, så har jeg lagt merke til, at det har vært inflasjon i låter som omhandler Donald Trump. Det skal sies at jeg er selv en av dem som mener Trump er en tulling. Han burde ha holdt seg til sminketips og dårlige sjekketriks.

Henning Andersen er en av mange artister, som har laget en låt om denne klovnen i det hvite hus. Du finner låten Donald Fatboy Trump på albumet Going Home fra 2022, som er Andersens debutalbum. X Games-sjef Andersen ble som alle oss andre stengt inne av covid, og holdt vekk fra sitt vanlige virke. Hans første album er således et resultat av denne kjipe tiden. Arbeidet med musikk må ha gitt mersmak, for nå er han ute med et nytt album. Siden jeg har valgt å skrive om albumet, Montford Ave, så har jeg følt for å grave litt dypere. Var denne låten om Trump bare en gimmick, undrer jeg? I mine undersøkelser så finner jeg nok substans, for Andersens forhold til USA er lidenskapelig. Han har faktisk vært delaktig i valgkampen der, og laget en musikkdokumentar i den sammenheng. Den har vært en viktig del av forestillingen Håp i Amerika, som har turnert rundt på norske kulturhus.

Jeg har tidligere skrevet om låten Endless Highways, signert Andersen. Den traff meg godt. Lyrikken spesielt. Sånn er det med albumet Montford Ave, også. Dette er musikk å leve seg inn i. Godt hjulpet av fine melodier og fengende rytmer. Så skal det også nevnes at Andersen har omgitt seg med et stjernelag av gode musikere. Når det er sagt, så skal jeg nå ta dere med på en reise gjennom hele albumet. For låtene på Montford Ave henger sammen, som et godt album bør gjøre.

Albumet starter med låten Midnight Driver. Den minner litt om låten Endless Highways, som jeg skrev om for et lite år siden. For meg så fungerer den som en slags opptakt til det nyeste albumet. Låten er som en forlengelse av den veien som allerede var staket ut. En vei mot frihet. Å bryte med normen, og ta et viktig valg og forlate komfortsonen. Å være ærlig med seg selv, og villig til å ta konsekvensen. For dassen brenner i sladrespeilet mens du har klampen i bånn i motsatt retning. På vei mot et nytt liv. I neste låt, Low Tide, så kan du slakke av på gassen og ta det mer med ro. Kjenne litt på valget, før det er opp i tempo igjen i låten I’m not in Control. Forsøket på endre verden og finne helheten har endt i et mageplask. Resignasjonen kommer i låten Hiding in a Lonely Town, men du flyter fortsatt i Head Above the Water. Det er bare å akseptere situasjonen og stole på sannheten som har blitt vist deg. La kjærligheten til livet gjøre deg sterk. Finne mening i det man gjør og stole på at man når sitt endelige mål. Find a Way to Die. Med låten Helene er jeg på vei til hinsiden, og i Don’t Forget så blir jeg presentert min karma og minnet på hva som er viktig i livet. Min gjenfødelse kommer i Sullivan Island.

Dette er magien med Andersens musikk. Den får meg til å sveve høyt og langt ut på vidden. Den setter i gang prosesser som ellers ligger i dvale. Fantasien får fritt spillerom til å lese mellom linjene. Andersens ord og fraser beveger meg. Kanskje er det bare jeg som føler det slik, men jeg tror det er noe universelt med hans lyrikk. Når det gjelder det musikalske uttrykket, så har fire låter fått stor stjerne i margen. Den største av disse er for meg Head Above the Water. Den er ganske rolig og mystisk, med fine harmonier og en vidunderlig melodi. Og sist men ikke minst et fantastisk refreng, som gir fullt utslag på gåsehudskalaen.

Etter å ha lest meg litt opp på hva som kjennetegner sjangeren americana, så kan jeg konkludere med at Andersen fyller kriteriene til punkt og prikke. For sjangeren er uløselig knyttet til å fortelle en historie som skal være autentisk og ektefølt. Når jeg graver videre i sjangerens røtter, så ender letingen med det som kan kalles negro spirituals. Det er ikke bare sjangeren americana som kan spore sine røtter tilbake dit, men også rock, køntri, blues, gospel, bluegrass, folkemusikk og R&B. Tenk det! Dette er altså roten til nesten alt av dagens populærmusikk. Jeg vil også trekke en linje tilbake til starten på omtalen. For negro spirituals er en blanding av politikk og religion med sprengkraft helt frem til vår egen tid. Ergo har jeg fått et litt nytt syn på denne blandingen. For den er faktisk drivkraften til noe av det beste innen musikk. Tilslutt så vil jeg runde av med å fortelle at Sullivan Island er stedet hvor svært mange afrikanske slaver for første gang satte sin fot i USA. Således åpnes en ny dimensjon i mine fabuleringer, når jeg lytter meg gjennom Henning Andersens album Montford Ave.

Alle foto: Hilde Rasch