Siste helg i august dette år, så slapp Jakob Nordli & Leirblaa sitt andre album Drømmesky. Musikken er som fersk terrakotta. Den står fortsatt i ovnen og steker, så og si. Figurativt, så befinner ovnen seg på Kunstfest Rotvoll. Det er slippkonsert og jeg er tilstede blant publikum. Musikken er ikke så tilgjengelig, for en som stort sett bruker Spotify. Men heldigvis, så tok Jakob Nordli kontakt på e-post, og gjorde meg oppmerksom på prosjektet, som han kaller det. Et prosjekt som utforsker spennet mellom fortvilelse og håp, fantasi og virkelighet. Nordli kommer fra legendariske ’konsen’. Der potensielt verdens beste musikere dannes. Dette er jo i seg selv nok til å vekke min interesse. Når musikken i tillegg surrer rundt filosofisk tematikk, så blir den nærmest uimotståelig. Altså, dette er allerede en vinner i min verden, men det er ikke alt. For når jeg lytter litt før konsert, så hører jeg både barytonsaksofon og vibrafon. Da blir det nesten for mye for en som elsker bass og perkusjon. Vel, når så mange ønskedrømmer sammenfaller, så må det jo bare bli noen ord.

For det første, så stusset jeg litt over navnet på konstellasjonen. Er det Jakob Nordli & Leirblaa, eller Leirblaa & Jakob Nordli? Eller er det bare Leirblaa? Jeg finner alle tre når jeg søker. Etter litt betenkningstid, så lander jeg på Jakob Nordli & Leirblaa. Litt som Åge Aleksandersen & Sambandet, tenker jeg, litt ergelig over ikke å få akkreditering til siste konsert på Lerkendal. Deretter går jeg løs på begrepet leirblaa. Her er det usedvanlig mye å spille på. Det første som kommer til meg, er myten om mennesket skapt av en klump leire. Av nyere dato, kvikkleire som raser på Levanger. Da blir jeg selvfølgelig minnet på, at jeg selv bor ved en raskant. La meg heller gå videre til å si noe om albumtittelen Drømmesky. Albert Åberg og Skybert kommer først, barnslig nok. Har drømmene fra den gang forsvunnet fra meg, undrer jeg noe sentimentalt, samtidig som jeg husker at Skybert kommer når Albert er ensom eller trist. Hmm, det er vel best å holde sånt hemmelig, slik som Albert gjør. Ja, det er kanskje greit å holde Freuds drømmetydninger hemmelig også, tenker jeg. Jøye meg, nå skal jeg ikke skrive meg rett inn i en eksistensiell krise her.

For ordens skyld:

• Jakob Nordli (vokal, synth, piano, tekster og komposisjoner)
• Jenny Frøysa (barytonsaksofon, elektronikk)
• Amund Storløkken Åse (vibrafon, mellotron)
• August Glännestrand (trommer)

Jeg kan ikke si med sikkerhet, at det har vært litt krise i livet til Jakob Nordli, også. Dog, jeg tenker det er en slags logisk følge, når man vender blikket innover. I hvert fall når man utforsker spennet mellom fortvilelse og håp. Slike kriser kan resultere i rå energi, som igjen på merkeligste vis rettes utover, og med hell blir til svært god musikk. Jeg tror jaggu Nordli har gått i dybden her og funnet innsikten om at alt henger sammen. Ja, man bør vite at uten tvil, så finnes det intet håp. Men det er ikke alltid så enkelt som bare å si det, hvis målet er å komme helberget ut på den andre siden. Kanskje har han gjort som meg, når den mørke natten kommer. Nemlig å lese en god bok man har lest før. En bok man vet vil forme leiren til den vakreste keramikk. Nei, det er ikke Albert Åberg, jeg tenker på. Det er egentlig ikke så viktig hvilken bok man leser. Det som er viktig, er å få tilbake håpet og optimismen. Når jeg tenker meg om, så vet jeg jo at en konsert kan gjøre samme nytten. Å snu tungsinn til sprudlene krumspring.

Sprudlende krumspring får meg til å tenke på Sturle Dagsland. Jeg er litt i tvil om referansen passer, siden det er et sjangermessig sprang mellom Dagsland og Nordli, men jeg synes å se det samme glimtet i øyet og ønsket om å leke. At tematikken er såpass seriøs og aktuell, gjør at leken nærmer seg alvor, slik jeg opplever det. Sikkert mange som er enig i at leken er på sitt beste, når den nærmer seg dette grenselandet. Ikke sant? Vel, det finnes mange grenseland og det finnes alltid et mellomrom. Ja, det er mye mer å si, men jeg tror det holder fra den filosofiske fronten nå. Jeg får spare den estetiske utlegningen om dimensjoner jeg hadde tenkt på, til en annen gang.

Skyen melde sin ankomst heter første låt på albumet Drømmesky. Som en overture ønsker den velkommen inn i Leirblaas verden. Her blir jeg møtt av en nesten komisk vokal. Det komiske ligger i forvrengningen av stemmen til Nordli. Denne modifiseringen lager en slags eventyraktig fortellerstemme som får meg til å smile. Type Aukrust/Caprino. Det komiske draget forsvinner egentlig ganske så raskt, og går over i en følelse som sier; «kom igjen, bli med!». Vokalen lover meg på en måte at dette blir spennende, morsomt og med en overraskelse her og der. Jeg får også følelsen av en ledet meditasjon. Kanskje til og med litt forledet av engleaktig koring. Her er det bare å flyte med strømmen og hvile øynene, tenker jeg, fullstendig oppslukt av musikken allerede etter kun noen takter. Hva bringer neste låt, undrer jeg i mellomrommet til neste låt. Et mellomrom som egentlig er så kort, at man ikke rekker å tenke noe. Forklaringen ligger kanskje i sinnstilstanden jeg befinner meg i, som ikke oppfatter tid på vanlig måte lengre. Eksplisitt, ett sekund er ikke bare ett sekund.

Andre låt, Skrinet, fremstår som en slags ode til entropien. Det er så mye som skjer musikalsk, og spesielt lyrisk, at jeg nesten ikke klarer å henge med. Her antar jeg at Nordli har vært inspirert av Trond Wiger. Ja, dette er knakende god lyrikk. Ord med mye mening og følelse bak. Med evne til å lese mellom linjene, så øker nytelsen betydelig. Men det krever en viss vilje og ofte mye tid. Jeg har mye av begge. Neste låt, Huske du?, er en kort liten snutt som har ingenting med Odd Grythe å gjøre. Bruk aldri absolutter, sier jeg til meg selv og feiler igjen. ’Bruk aldri absolutter’ er jo en felle i seg selv. Absurde greier. Altså, i denne låten har Nordli til felles med Grythe, at de vender blikket bakover. Jeg liker det ikke. Å vende blikket bakover, altså. 

I motsetning til Grythe som underholdte med musikk fra gamle dager, så er Nordlis musikk som avant garde å regne, vil jeg mene. At det er slik, bekrefter publikum med sin unge snittalder denne ettermiddagen på Rotvoll. Siden omstendighetene ved konserten ble et punkt, så har jeg lyst til å tilføye at værgudene kjente sin besøkelsestid. Utekonserten har et tak av skyer i full fart når første tone settes an. Jeg måtte bare nevne det, fordi solen skinte både før og etter konsert. At skyene sprakk opp på siste tone, er jo bare helt utrolig. Er Nordli en manifestasjon av en værgud, undrer jeg. Apropos værgudene. Det er interessant at Nordli beskriver sitt eget verk som et fremkomstmiddel. Det minner meg på noe jeg har stusset over lenge. For jeg har bitt meg merke i at veldig mange av de gamle guder og gudinner ofte er knyttet til et fremkomstmiddel. Eksempelvis Odins hest Sleipner eller den indiske elefantguden Ganesh sin mus. Her er det også en fin tangent til de antikke grekere som forsto at enhver vogn må ha en dirigent. Overført til mennesket, så er det fornuften som styrer og kroppen som er vognen. Overført til Nordli kan du tenke på selv.

Fjerde låt, Herr Skyboer, bringer tilbake tematikken fra innledningen. Jeg hopper derfor over filosoferingen, og går rett til melodien. En melodi som fester seg. Jeg får lyst til å nynne med. Følge med på fraseringene og gynge med. Er det valsetakt, undrer jeg. Denne låten har fått stjerne i mine notater. Det er ikke bare en deilig melodi og friske takter som utgjør denne juvelen. Jeg vil også fremheve Nordlis kompanjonger som leverer fantastiske prestasjoner på sine instrumenter her. Soloen på vibrafon treffer meg rett i hjertet. Det er også herlig å høre barytonsaksen når den frigjør seg fra de mer rytmiske bevegelsene og heller svarer vokalen. 

Femte låt, Gjentakelse, fremstår for meg som en slags grov analyse av hverdag og verden på overflaten. Under overflaten ligger valgets kvaler, tenker jeg, med sine store og små spørsmål. Vokalen som bærer hele låten utvikler seg. Den blir raskere og mer innstendig etterhvert. Klokken tikker. Valget trenger seg på. Jeg kan ikke utsette det lengre. Jeg kan ikke gå rundt å gjøre det samme lengre. Etter gjennomlesing av min egen tekst, så ser jeg at dette ble høyst personlig. Jeg lar det stå, siden jeg tror alle kan bli tankefulle av denne låten, når man vet at bakteppet er konflikten i Gaza.

Sjette låt, Elvetid, åpner med vibrafon og lyden av rennende vann før vokalen kommer nynnende inn. Etter ett minutt kommer slagverket og en elektronisk boks med lyder og lager kul rytme. Etterhvert melder barytonsaksen seg på med første startnummer på brystet. Endelig får jeg høre det dype registeret som jeg liker så godt. Og da kommer gåsehudsfølelsen kan jeg melde. Kjennetegnet på nydelig musikk som treffer sjelen. Sjuende låt, Oss og verden, smaker av sopp og kjærlighet. Litt mer nøktern sagt av dagdrøm. På denne låten er det slagverket sin tur til å briljere. Intenst og spennende, nesten som eksploderende plastikk. Åttende låt, Ut i dagen, kan minne om en intro til en dystopisk serie. Jeg vil med en gang si, at denne også har fått stjerne i margen. Jeg tror dette er favoritten over favorittene. Låten har en herlig kontrast mellom melodi og rytme. Spesielt rytmen som jeg synes er smart og finurlig. På vokalsiden får Nordli vist frem hvor god han er. Klangen er himmelsk.

Siste låt, Forankring, har også fått stjerne i margen. Den er rett og slett vakker. Jeg sier ikke mer om det. Lytt selv er min anbefaling. Sjekk det ut.