MAKTKAMP – Mental Razzia

Endelig dukket det opp voldsomme utslag på ekkoloddet. Fem hissige haier fra Oslo steg opp fra det dype mørket, og fikk lyset til å blinke innmari iltert. Er det på grunn av irritasjonen over de store bokstavene i navnet, undrer jeg, eller er det bare forbauselsen over at de har vært gjemt i skyggen? Mørke er de ihvertfall, konstaterer jeg, når lyrikken til deres neste utgivelse leses. Det er ikke bare lyrikken som får meg til å sperre opp øynene, for låttitlene er også slagkraftige. Eksempelvis, så vil jeg nevne titler som Eksistensiell Krise og Stigma. Det er mye mer av dette slaget, det kan jeg love dere. Jeg bør kanskje skrive navnet på bandet i innledningen også, men det går altså ikke. Å bruke ’caps lock’ uten at krigen venter utenfor døren, det klarer jeg ikke. Mental Razzia heter deres kommende album. Således begynner jeg å ane at krigen ikke er utenfor døren, men inne i meg. Mer om det helt tilslutt.

MAKTKAMP er et hard rock band som spiller energisk og melodisk hardcore, hard rock og punk, hvis man kan stole på Google. I følge bandets egen Facebook-profil, så spiller de «hard rock i god punkeånd». Videre til Instagram, så sier beskrivelsen «All Norwegian smash metal». Jeg er vanligvis lettere sjangerforvirret, men nå krøller det seg for alvor hos de små grå. I et forsøk på å rydde opp, så henger jeg meg fast i beskrivelsen ’smash metal’. Dette sjangerbegrepet sender meg til en musikkvideo på Youtube, som heter Hulk Smash METAL (ft. Jared Dines & Ola Englund). Musikkvideoen er lastet opp av en fyr som kaller seg 66Samus. Såvidt jeg forstår, så har jeg nå kommet til døds- eller svart-metallsjangeren. Det er verdt å nevne at enden på forsøket med å rydde i sjangere, finner sin avslutning i en fascinasjon av bandet Hulk Smash. Kuriøst nok, så har de bare 16 månedlige lyttere hos Spotify. Som den syttende lytter, så finner jeg noen likheter. Men er det riktig å sammenligne de? Det er jeg ikke så sikker på. For alt jeg vet, så vil kanskje MAKTKAMP bli bandet som står igjen som kardinalbeskrivelsen på sjangeren ’smash metal’. De er ihvertfall godt i gang med å skaffe seg et navn folk legger merke til.

Etter å ha fylt på med mer kunnskap om sjanger, så sitter jeg igjen med en følelse av å være dummere. En typisk klassiker det, når man opparbeider seg litt kunnskap. Likevel, noe innsikt har jeg kanskje fått. For en felles beskrivelse av metall og hard rock, er at musikken har mindre synkopering. Den som har lest noen av mine tidligere omtaler, vet helt sikkert hvor godt jeg liker synkopen. Derfor er det litt merkelig at jeg liker metall og hard rock. Ja, her finner jeg et behov for mental razzia. Er det min mørke side som tiltrekkes av den råe og kreative kraften, spør jeg meg selv. Den er jo alltid så tilstedeværende innen metallen og hard rocken har jeg lært. Kan det være et behov for å balansere den lystige siden med den mørke? Hmm, vi har vel alle kjent på et ønske om å tørke bort det falske smilet, og la sinne og frustrasjon få utløp. Tampen brenner nå, tenker jeg. Filosofen i meg innser at lys ikke kan eksistere uten mørke. De er jo tross alt gjensidig avhengig av hverandre. Dikotomiens forbannelse pleier jeg å kalle det, når jeg søker å finne en sånn enighet. Kanskje en treenighet er bedre? Mer om det senere.

Albumet Mental Razzia slippes på selveste Valentinsdagen. Det gjør at jeg stusser litt på om det er helt tilfeldig, eller om det kanskje er en okkult sammenheng her. For hvis man dypdykker ned i historien om Valentinsdagen, så er det den greske guden Pan som sannsynligvis er opprinnelsen. Altså, den hedenske guden Pan ble kidnappet av katolikkene en gang for lenge siden, og har siden blitt forvrengt til kjærlighetens skytsengel St. Valentin. En stygg uvane som kirken lenge har hatt, vil jeg mene, uten å trekke frem andre mer kjente eksempler. Det er kanskje naturlig å tro at jeg nå er på ville veier, siden dette er en albumomtale og ikke en pseudo-vitenskapelig avhandling om kristne høytider. Så jeg skal ikke kverulere lengre, men heller avsløre at grunnen til å løfte frem Pan, beror på kunsten til Kine Kjær som pryder albumomslaget. For er det et portrett av Pan jeg kikker på, undrer jeg? I alle tilfeller, så passer det veldig godt. Særlig med tanke på låttitler som Djevelhorn eller Demon Amok. Håndverket er mesterlig utført, må jeg si. Ja, her kan blikket dvele lenge, kjenner jeg.

Når det kommer til det rent musikalske, så vil jeg fremheve dynamikken. Helt konkret, så er det blant annet spenningen mellom melodi og rytmebasert riff. En annen faktor som underbygger kontrasten er oppbyggingen av låtene. De starter som regel med full fres, før det midtveis roes ned, og avsluttes med høytrykk igjen. Det er generelt mye å si om det musikalske. Etter mange gjennomlyttinger, fra første takt til siste tone, så har jeg notert nitidig. Flerfoldige sider ble det, men jeg har ikke tenkt å gi en full gjennomgang her. Derimot, så vil jeg komme med noen høydepunkter. Når det er sagt, så vil jeg påpeke en annen faktor som mange av låtene bærer preg av. En faktor som også er av betydning, sett i forhold til den nevnte dynamikken, nemlig ansatser og kunstpauser. Disse er mesterlig utført, synes jeg, og jeg aner at det må ligge uendelig mange øvingstimer sammen for å mestre dette. Jeg vil også nevne den generelle miksen som klassisk nok har vokal og gitar i front, men som ikke går nevneverdig på bekostning av bass og trommer. De får så absolutt skinne, når arrangementene tillater det. Ja, bass og trommer er særs godt representert, vil jeg si. Det er mange kule overganger i trommene, og bassen får sågar tidvis gå solo. Vokalen er slik sjangeren krever. Vrengt, sprengt, sprøstekt og fresende. Her er det igjen en deilig kontrast til den sporadiske koringen som er silkemyk. Jeg burde si noe om gitarene også, men jeg vil heller bruke plassen til å hylle hvordan hele albumet er oppbygd. Spesielt vil jeg fremheve hvor smart det er å legge inn en låt midtveis, som fungerer som et hvileskjær frem mot neste låt. Permafrost heter den. En av tre favoritter fra albumet, som har fått stjerne i margen. Min andre favoritt, kanskje den beste av de tre, er Traumejunkie. Den inneholder de fleste dynamiske faktorer som allerede er listet opp. Min siste favoritt er Dødsmestring. Den har så absolutt gåsehudfaktor. Jeg får lyst til å avslutte med en klisjé som tilhører metall-sjangeren. For dette albumet er både rått og kraftfull. Og ja, jeg ønsker meg en konsert med MAKTKAMP i løpet av året. Uten briller fortrinnsvis.

Epilog

Krigen inne i meg. Kampen mellom fornuft og følelse. Hvorfor må den være et slags nullsumspill? Der én alltid vinner, og den andre taper. Der kroppen er dens slagmark. Der hode og hjerte blir revet fra hverandre. Det er så vondt. Livet er visstnok bare smerte og lidelse. Det er ingen trøst å finne. Men ingen regel uten unntak. For mellom fornuften og følelsen, kan musikken stå. En plass der harmonier skapes. Dette er musikkens magi. Unus trinitas.