Uansett hvilken retning du kommer fra, er landskapet og utsikten på turen til Nordfjordeid fantastisk. For min del så ble det Trøndelagen, Nord-Møre, Romsdalen, Sunnmøre og nedover Vestland, helt til en kommer til en «stad i Stad». Det er ingen grunn til å ha det travelt, og det lar seg heller ikke gjøre å forsere campingvogner, bobiler, tungtransport eller syklister i særlig grad. På bilstereoen regjerer Sugarfoot, mens på veien regjerer jeg. Tungtransportsjåfører blinker med lysene til hverandre, motorsyklister vinker med hånden, mens jeg nikker forsiktig til andre som kjører Ford Focus 2007-modell, dog uten særlig respons. Jeg cruiser over fjelloverganger, gjennom daler, over tinder og topper, og spiser svele på ferger. På menyen denne helgen venter også gjensyn med Band of Horses, The Hellacopters, September When og The Impossible Green. Litt spent på Eagles of Death Metal, skal Astrid S synge nasjonalsangen, og vil det ellers åpne seg nye bekjentskaper med spennende band og artister?

Jeg marsjerte inn på Malkoffestivalen, som ligger på den gamle ekserserplassen til Fjordane forsvarsdistrikt, til en deilig jazzete fanfare fra Andreas Rotevatn med band fra Amfi-scenen. Det var ikke en fanfare selvsagt, det bare passet litt inn i den militære sjargongen. Dette var det perfekte lydsporet til å sette i gang festivalfølelsen. Jeg setter meg ned og koser meg litt, før primærbehovene melder seg etter kjøreturen. Jeg var både sulten og tørst, og fant ut at jeg må sjekke opp festivalområdet litt. Festivalen utspiller seg på et relativt lite geografisk område, fra midtpunktet er alt tilgjengelig innenfor en radius på 30 sekunder. De har også på en finurlig måte klart å todele hele festivalområdet, bestående av tre scener, slik at det er et høyst fungerende område tilgjengelig for de under 18. Jeg synes dette er en genial løsning, men jeg forstår etterhvert at det er delte meninger om dette blant festivalgjengerne. Jeg satte meg ned med pizza og sider mens Rotevatn bevegde seg fra sløy sommerjazz til et mer krevende utvalg fra katalogen hans. 

Neste artist ut var Astrid S på den store Malakoff-scenen, og fra campen vis-á-vis strømmet feststemt ungdom inn portene. Det var tydelig at de kunne sin Astrid S, de bidro med allsang og jubel mellom sangene, og festivalenområdet ble ganske tettpakket allerede klokken 16:30. «Det regner i Oslo» sang Astrid, på Malakoff var det hetebølge, og det «Hurts So Good». 

På Amfi-scenen fulgte The Impossible Green opp, det ble min åttende på de siste 18 månedene, så jeg hadde jo en viss ide om hva som ville komme. Når det er sagt, så hadde jeg fortsatt ikke sett dem utenfor den Trondhjemske bygrensen, så akkurat det ble nytt da. Gutta myste mot oss i motsol, og hvis de i det hele tatt så noe som helst, så skimtet de vel raskt at gjennomsnittsalderen var noe annerledes enn på Astrid S. Det gjorde ingenting, de krummet nakken, og satte i gang på sedvanlig energisk vis. Publikum på vestlandet er nok noe mer reservert enn hjemme, gradestokken viser kokvarmt, og dette var perfekt musikk å nyte en pils til i skyggen. For min del traff de bulls eye med «Julietta» og «Ruby Red Roses», så da ble jo begge platene deres representert. 

Vi hadde de fire store innenfor norsk rock, mens The September When samtidig var et av Norges soleklart beste pop-band. Sjanger kan selvsagt diskuteres, fra «sofistikert akustisk pop» utviklet de seg mer og mer rockete etterhvert, og i 1991 ble de nominert til Spellemann for albumet Mother I’ve Been Kissed i rocke-kategorien. Jeg hadde sansen for The September When da, jeg gledet meg skikkelig til et gjenhør, og for en fantastisk konsert dette ble. Morten Abel turnet kattemykt på scenen, sjeldent har jeg sett han såpass ekstrovert i møte med publikum, og vokalmessig kunne jeg ikke høre at han har mistet noe som helst. 

I et festivalsett som ligger tett opp mot live-platen Huggermugger Live 2024, var det balladen «Cries Like a Baby» som inviterte til allsang. Det har jo blitt slik når en er på festival, at det er vel så viktig å bli sett, som å se. På Malakoff kan det virke som det er vel så viktig å bli hørt, som å høre. En nasal vestlending ruset på hjemlengsel og gjensynsglede fant at dette var riktig anledning til å gi en detaljert gjengivelse av absolutt alt han har gjort siden han flyttet fra hjembygda for femten år siden. Men han var på ingen måte alene, det var altså en kakkling som vanskelig lar seg gjøre å beskrive. Jeg forsøkte å moonwalke meg litt nærmere scenen, og endte til slutt opp rundt rad ti. Der var det heldigvis mindre kakkling, for vendte ungdommen ryggen til scenen i dyp konsentrasjon for noen røffe selfies. Akkurat det plaget ikke meg nevneverdig, bortsett fra de såre blikkene jeg fikk når jeg tok opp mitt eget kamera og overså poseringene.

Vel fremme på rad seks opplevde jeg i en superenkel underveisanalyse at noen av de mer poppete låtene fortsatt er ganske drevet av synth, og føltes litt daterte. Men, når de bestemmer seg for å rocke på, så er September When anno 2025 blitt et industrielt støymonster. Morten Abels vokal kan være sår, men kan også være angstfremkallende og desperat. Når dette ble lagt oppå en brumlebass og et herlig gitardriv, så fanget de meg til de grader. I så måte kan jeg nevne «Getting It», men kanskje særlig spesielt «Leave To Wonder». Det taktomslaget der er utrolig suggererende, ståpelsfrembringende og hysterisk tøft. Jeg vil også trekke frem «True Love» i samme slengen, helt fenomenalt, jeg bøyer meg i hatten. La meg også i forbifarten nevne den visuelle innpakningen som var knalltøff. Dette var et gledelig gjensyn. 

Hva skal man si om Eagles of Death Metal da? Det er soleklart det minst interessante prosjektet som Josh Homme har hatt en finger med i, og en kan jo spørre seg hvilken rolle han fortsatt har, om noen. Det er vel uttalt at Josh Homme og Jesse Hughes er de eneste faste medlemmene i orkesteret. Det går raskt opp for meg at dette er en anledning der en må ta i bruk en alternativ forståelse av begrepet kvalitet. Hvis en velger å se dette som en konsert, så er det i beste fall middelmådig, men det betyr ikke at det ikke lages show! Hvis du tror du skal på tittelkamp i MMA, men så viser det seg at det står wrestling på programmet, så blir det jo litt stusselig. Men hvis du velger å være med på premisset om at dette er et show, mer enn en konsert, så er det fullt mulig å kose seg. Hughes er høyt og lavt, og gir nok særlig kidsene på under 18-området en fantastisk opplevelse. Han deler ut high fives, låner hatter, danser, smiler og gestikulerer. Noe forutsigbart kan det selvsagt bli, som når han dedikerer omtrent hver sang til kvinnene. Så kan man jo spørre seg om hva som skjer når han utfordrer gitaristen sin til gitarbattle, spesielt siden han selv i beste fall er middelmådig sologitarist. Er det et prov på deilig selvironi, eller total mangel på virkelighetsforståelse fra en som er prest i Universal Life Church, islamfiendtlig Israelpatriot, konspirasjonsteoretiker og våpenlobbyist? Det eneste som mangler er at Hughes trekker en due ut av nummer to, noe som tross alt ville vært mindre overraskende enn mange av uttalelsene som er kommet derfra de siste årene. På den andre siden var han full av godord om The Impossible Green, de fikk mye skryt fra scenen, og han streamet visstnok halve konserten til sine følgere. Da har han i hvert fall rett i noe.

The Hellacopters leverte hverken bedre eller dårligere enn de tre-fire andre gangene jeg har sett dem. Har de for resten noen gang levert en dårlig konsert? Dette må jo være den direkte motpolen til Eagles of Death Metal, for her pøses det på med kvalitets-scandirock fra øverste hylle. Nicke og kompani kjører klampen i bånn fra første akkord, og musikken settes i forsetet. Jeg kjenner jo litt på at jeg savner Dregen, men ikke musikalsk, for meg så høres dette om mulig enda tightere ut enn noen gang. Det er nok mer det visuelle, eller skal vi si tilstedeværelsen og attityden, han er jo et blikkfang for en fotograf. 

Som avslutningsband, og det som for meg var det største trekkplasteret, fikk jeg Band of Horses. Jeg la rolig fra meg penn, papir og kamera. Band of Horses får vi skrive om senere.