Smerten og sorgen over å miste Johnny gnager fortsatt på sjelen min. Hvor dypt skal hullet bli?, undrer jeg. Den nysgjerrige filosofen som bor i meg, får ikke fred. Her må det noen undersøkelser til, for å sjekke om det er mulig å tette hullet. Anitya sier de i India, når min undring brettes ut. India, som jo er mitt tilfluktsted, når kulden biter seg fast hjemme i Trondheim. Finnes det en salve å smøre på mitt sår, kjæreste India? Altså, dette begrepet, anitya, brukes av svært mange. Det være seg yogier, hinduer eller buddister. Begrepet har visstnok sin rot i det eldgamle språket sanskrit, som jo er en fjern slektning til vårt norske språk. Men vi har ingen fullgod oversettelse, beklageligvis. Det er faktisk slik, at en lengre avhandling må til, for å få et slags godt grep om det. Jeg vil likevel prøve å oppsummere det i en setning. Anitya er det som ikke varer evig. Jeg har så lyst til å brodere videre på dette begrepet, ved å introdusere dets motsats. Å finne motsatsen er noe jeg alltid gjør, når jeg forsøker å forstå et begrep. Men det skal jeg altså ikke gjøre. Jeg skal heller komme tilbake til det, når det er tid for avrunding. For anitya er fin tangent inn til Marius Lien sitt siste album som heter Sunset Solace. Ja, en solnedgang kan selv et barn forstå at ikke varer evig. Lien er en ung mann, så dette albumet er så definitivt ikke hans solnedgang. Det er nok heller hans soloppgang, vil jeg påstå. Ja, han har i hvert fall klart å spille seg inn i mitt hjerte. For Lien overbeviser med sine ferdigheter som låtskriver. For min egen del, så er det nok alle referansene til The Beatles jeg hører, som fører til den umiddelbare forelskelsen, vil jeg tro. Jeg er ingen ekspert på nevnte band, men jeg har stor tro på at ekspertene vil være enige med meg her.

Jeg har lekt litt med tanken om hvilken ’Beatles’ Lien ligner mest. Etter en del frem og tilbake lander jeg på George Harrison. Valget bekreftes vel når jeg hører hvor god han er til å spille gitar, og to streker under svaret kommer når han drar frem sitarlyden. Ja, det må være den indiske perioden til The Beatles, som har inspirert Lien til å lage dette albumet, fabulerer jeg. Selv så sier Lien at han har hentet inspirasjon fra all musikk han liker og pakket det inn i et album. Plateselskapet SpinnWheel Records Inc, forteller meg at Sunset Solace er en himmelsk fusjon av blues, indie rock, grunge, jazz og pop, rørt sammen av noen av Norges aller beste unge musikere. Jeg har lyst til å tilføye en liten norsk sopp i den sjangergryten. Jeg nevner ikke navn. Skogens gull, tenker du kanskje, men da bommer du nok litt, vil jeg si. For denne soppen vokser muligens på et svaberg eller på toppen av et fjell en sen kveld. Det eneste den har til felles med skogens gull, er vel at den kan gi noe trøst og glede. At jeg har funnet Marius Lien er også en trøst, og gir mye glede. Lien har allerede tre album under beltet, og jeg har bare smakt på ett av dem. Det gir jo rom for å glede seg til en grundigere gjennomgang av hele hans katalog av musikk. Det blir ingen sånn gjennomgang ved denne anledningen, for det er nok å skrive om hans album Sunset Solace, som inneholder hele tolv utsøkte låter.

Intro Casio heter første låt. Den er et heftig første møte for meg. En god kompis ville nok sagt ’full pupp’, samtidig som leppene formes til en smultring i overraskelse. Herre jemini, for en tøff barytonsax traktert av Bendik Brænne. Ja, denne låten er en skikkelig stjernesmell, i hvert fall med tanke på at musikkmerket Casio ble myntet med en tanke om å fremkalle assosiasjoner til stjernebildet Cassiopeia. Når det gjelder selve låten, så gir den meg assosiasjoner til Kåre & the Caveman med en solid dæsj av Ola Kvernbergs Steamdome. Neste låt, Castles in the Air, sender meg rett inn i beatles-sfæren. Det gjør forsåvidt neste låt også, Golden Parachute. Her synes jeg det er verdt å trekke frem den utrolig kule bassen. Den er ikke spesielt fremtredene, men lyden av den får tydelig slippe frem i utsøkte porsjoner. Det er ingen overraskelse, når jeg finner ut at det er Nikolai Hængsle som står for den. Slik fortsetter det inn i neste låt. En stadig mer ivrig og fremtredene bass. Men før neste låt, så må jeg nevne instrumentet harmonium, som Lien åpenbart liker å bruke på mange av låtene sine. På Golden Parachute har han overlatt harmoniumet til Guro Hansen. Siden jeg har lang fartstid i India, så har jeg støtt på dette instrumentet mange ganger, for det er et tradisjonelt instrument som er mye brukt her. Personlig, så er jeg ikke spesielt begeistret for lyden, det er noe traurige greier synes jeg, men i Liens arrangementer så er det godt bakt inn, og derav så har jeg fått et litt nytt øre til det. Men jeg vil tilbake til bassen, som betyr så mye for meg i musikk. Og jeg noterer flere gåsehudpoeng grunnet bassen i Roundabout. Vel og merke, så er det Kim André Tønnessen som nå trakterer bassen, men det kunne vel like gjerne vært Bent Sæther, fabulerer jeg. Jau, det blir fort sånn, når bassen får mye plass. Når gitarsoloen kommer, så er det fullt utslag på gåsehudskalaen. Låten avsluttes med glimt i øret, når det gjennomgående riffet når sitt klimaks. Artig. Før jeg går videre til neste låt, som er Eclectic Sitar, så må jeg nevne at alt som spilles på gitar gjennom hele albumet, tilhører Liens eminente fingre. Når det gjelder låten Eclectic Sitar, så beholder den mye inntrykk av The Beatles, men nå er det med en slags køntriknekk blandet inn. Er det en liten skvett med Sondre Lerche også, undrer jeg. Nok om det, for her fikk foten min kjørt seg, assa. Det er rett og slett umulig å ikke trampe takten til denne låten. Her skal det merkes, at bassgitaren har blitt byttet ut med synth, og den er det Solveig Wang som står for. Wang sin synth kan høres på mange av de andre låtene også, når Lien selv ikke spiller synth. Ja, Lien har fingrene sine borti det meste av instrumenter. Og må ikke glemme Liens stemme, som fortjener sitt eget kapittel. Jeg får nøye meg med å si at den er både røff og raff, rask og rolig når det trengs. Det er rett og slett smakfullt levert hele veien, og vitner om et stort register.

Tittelsporet Solar Solstice smaker litt av den nevnte soppen, og skvupler rolig over et hvileskjær. Nå er tempoet tatt ned flere hakk, og leder meg finfint inn i neste låt som er Sun Arise. En sviske som bader føttene mine i temperert vann. Pur nytelse. Fist Fight, som er åttende låt på albumet, skrur opp tempoet betraktelig. Det svinger som bare det, og jeg får lyst til å danse. Danse er noe jeg helst gjør alene, men det er ikke å fornekte at det hadde gjort seg med ei dame å snurre litt på her. Låten er strålende arrangert med kule sax-støt og en forrykende gitarsolo etter et kult mellomspill, før den bygges opp til en heftig avslutning. Mesterlig gjort! Albumet fortsetter med Hot Beverage, som er ei rolig låt som gir meg tid til å lytte til teksten. Så langt jeg klarer å tyde lyrikken, så handler den om en bedre halvdel som gjør at man klarer å stå oppreist når stormen kommer. Igjen så vil jeg trekke frem en vidunderlig gitarsolo som får følge av søte strykere. Håkon Brunborg er det som står for strykeunderlaget. Videre, så er Kadavra en skikkelig fussete rockelåt. Endelig er tid for trommis Ola Øverby å briljere. Tunge slag på cymbaler og fiffige breaks. Denne gleder jeg meg ekstra til å høre på konsert. Grinding Teeth (Grand Sport), som er nest siste låt, gjør at jeg mister The Beatles helt ut av øret, og frem kommer Eddie Vedders stemme som referanse. Pedalstål gir låten en køntriswung. Siste låt er Sjelero, som bare har en signatur under seg. Nemlig multi-instrumentalisten Marius Lien. Her bader jeg i nydelige harmonier. Og sjelen blir da selvfølgelig et stikkord for å runde av denne omtalen.

Motsatsen til anitya er jo såklart nitya. Altså, det som er evig. Sjelen er som kjent evig, og som artist trenger man ikke å selge sjelen til djevelen for å lykkes, men man må legge sjelen i sitt kreative arbeid. Da skapes musikk som er evig, og det er ingen tvil om at Lien har gjort det. Denne platen blir stående som et mesterstykke inntil Dovre faller. Det er sikkert og visst.

Alle foto: Guro Hansen

Ps:

Kim Bergseth har vært med å skrive låten Sun Arise.

Ola Øverby har vært med å arrangere.

Platen er spilt inn i Oslo ved Studio Paradiso og kreditert Ola Øverby og Christian Engfelt.

Mixen har Marius Elfstedt, Anders Hajem og Øystein Greni stått for.

Mastring av Espen Høydalsvik.

Produksjonen er gjort av Marius Lien og Ola Øverby.

Og sist men ikke minst, så har Nikolai Hængsle stått for koring eller litt brøling, som kanskje er en mer treffende beskrivelse.