I januar sjekket jeg ut bl.a. Innlandet sitt album II med Andreas Ulvo og Ingrid Olava, In the Country-skiva Remembrance med fabelaktige Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell, jazzrock-trioen Krokofant sitt sjette album 6 (!), tvillingsøstrene Maren og Charlotte Wallevik Hansen i Oakland Rain sitt andre album Twin Flames Part I: the Evergreen, Trondheimskvartetten Short Skirts sitt selvtittulerende tredjealbum fullpakka av deilig og skakk rock, og knalldyktige Country Heroes sitt tredje (og siste?) album A Place to Part (burde nok ha omtalt denne). Men jeg landet på å skrive noen ord om ei skive med solide doser fuzz og tempo.

Captain Kill er en barsk trio fra Hønefoss som har lyttet nitidig til band som GBZ, Queens of the Stone Age, Melvins og Motorpsycho, i tillegg til all den snasne punken som kom ut på 70-og 80-tallet. I tillegg durte bandet på med solide doser Death By Unga Bunga da de var i studio, og endte opp med å være support for dem tidligere i år. Som seg hør og bør. Bandet består av Daniel Odda på bass og vokal, Reidar Håndstad på gitar og trommis Bob Felix Bernelius Hegdal. Bob har også gjort det aller meste av produksjon i sitt eget studio, med både mix og master.

Idéen bak skiva var å lage sinte og sarkastiske låter om den absurde verden vi lever i for tiden, en verden som altså refereres til som et sirkus. Sirkus Trump, Sirkus Putin og Sirkus Netanyahu, for å nevne noe åpenbare. Men, absurditetene de raser mot er selvsagt óg på det nære planet, og med ispedd humor som seg hør og bør en troika fra Hønefoss. Melodiene er rifftunge (som i det fuzzdanderte åpningssporet "Everything Is Terrible"), det bys på kubjeller og seige komp ("Off To the Circus"), samtidig som de ikke er fremmed for sylfet øs og pøs-rock som i killerne "Too Drunk To Notice" og "Don't Leave Me Tonight (War)". Så krydrer de det hele med litt rabalder-rock i "Fucking the One You Love" og "The Man From Above", og ikke minst instrumentalballaden "Lost Drink".

Captain Kill er definitivt et band å følge med på.

Februar gikk med til å sjekke ut albumene Livet Er Så Mye av Trond Granlund, Fritids av Pumpegris, Master of Failure av Dobbeltgjenger med medlemmer fra Wardruna, Hedda Mae og Major Parkinson, alltid solide Thom Hell sin skive Candy, og ikke minst Love Art av og med The Thelin-Dahlmann Exploitation. Men, det blir med utsjekkinga, for i denne kruttsterke måneden kom det ut tre særdeles bra skiver. To av dem fra veteraner som jeg tenker leverte farlig nærme karrierebeste, om ikke karrierebeste. Jeg er fortsatt i tenkeboksen rundt akkurat den "problemstillinga".

Når Vidar Vang gir ut musikk er jeg på allerten, og når han har med seg sine beste kompiser (Bandet) i studio er jeg skikkelig på hugget. Den selvtitulerte "nydebuten" fra 2022 ble jeg skikkelig avhengig av, og jeg må si at jeg er overrasket hver gang jeg titter innom Spotify og registrerer at ikke hver eneste låt er streamet hundretusenvis av ganger. Uansett, Barndomsvenn er det vanskelige andrealbumet som selvsagt ikke var i nærheten av å være vanskelig for Vidar, Kenneth Simonsen (trommer), Raymond Jensen (gitar) og Gaute Fredriksen (bass, kor). Med bidrag fra Cato "Salsa" Thomassen (gitar, tangenter) og kona Thea Glenton Raknes (kor) er det samlet en million års erfaring i rock. Cato har gjort jobben med produksjon og miks i studioet hans, Helt Vilt Studio ute i Filtvet. Mastringen er gjort av George Tanderø, mens artwork er i regi av Martin Kvamme, som bl.a. har bruk det aldeles nydelige bildet av gitaren til Vidar, tatt av Gaute.

Og, igjen - Vidar & co har nok en gang lagd et helstøpt album som jeg har blitt avhengig av. Her byr karene på de nydeligste og smått nostalgiske låter, som "Gratangsfjorden Om Kvelden", tittelsporet og "Nu Det Gjeld", og den deiligste poppa rock i form av "Kom Igjen" og "Klar", boogierockeren "Ha Dæ Nu". Alle låtene sender meg tilbake i tid, får meg til å mimre, og er rett og slett musikk som er tidløs på den fineste måten. Men, låtene som rammer disse knallertene inn på utsøkt vis, er låtene som er helt der oppe med det beste som er lagd av rock her til lands. 

Åpningssporet "Si Det Som Det Er" er låten som Neil Young har prøvd å lage i 20 år, med gitarøs og Vidar som synger som den rockestjerna han burde ha vært. Og Bandet? Fy Faen. Her snakker vi om The Band. Kompet er småiltert og tightere enn noe som ikke er lov å skrive i 2025, mens Raymond trakterer gitaren som den gitarhelten han er. Sju låter senere avrundes det hele med det som for meg lett er en av årets beste låter, "Vanskelig Å La Vær". Et seigt å fett riff, ei knall melodilinje, en låt som bygges opp på strøkent vis, en tekst som er både sterk og morsom. Da treffer du meg hjemme. Bandet leverer bedre enn noensinne, noe som ikke sier lite, og det Raymond får lov til å drive på med fra cirka 4:15 ut i låten er bare tøvete bra. Aiai, for et band!

Death By Unga Bunga er et band jeg har fulgt siden oppstarten i 2009, har dem alltid høyt oppe på mine årsbestelister, booket dem til Senjafestivalen tilbake i 2014, og nytt album fra kvartetten imøteses alltid med stor interesse. Nå er de ute med sitt sjuende studioalbum, Raw Muscular Power, og bare ut fra tittelen skjønte jeg at dette ville bli knallstilige saker. Det stoogeske ordspillet er bare nydelig, og forteller oss greit hva de kommer med. Kvintetten har selvsagt blitt langt mer rutinerte låtskrivere, de har blitt mye dyktigere musikere i løpet av de bortimot tjue årene de har holdt på, og de er så proffe i disse dager som de skal være. Allikevel har de klart å beholde mye av råskapen og den ungdommelige energien som var det som gjorde meg til fan.

Sebastian Ulstad Olsen synger råere enn noensinne på låter som "Raw Muscular Power", som Joey Ramone på "Camouflage" og som ei rockestjerne sammen med Mike Krol på "Therapy". Stian Gulbrandsen gjør alvorlige fete saker med gitaren på kruttsterke "Dogs of Hell", spiller 80s metall som en gitarhelt på "I'm Really Old", riffer som en gammelpønker på "Ring Meg Hvis Du Trenger En Venn", og gjør en akkurat passe lang og heftig solo på "Trembling". Even Rolland Pettersen (bass) og Ole Steinar Nesset (trommer) er kompet du ønsker å ta med deg ut i krigen. Stødigere komp skal du lete lenge etter å finne. Så krydrer Preben Sælid Andersen (keyboard) låtene akkurat så fint eller tøft som trengs, noe han gjør på tre av de kuleste sporene på skiva, punklåtene"The Recipe" og "Starchild", og vakkertøffe "I'm Going on Vacation".

Nå teller jeg bare dager til Utførr Blårock, dere denne herlige gjengen skal spille. 

Jeg har fulgt med Motorpsycho helt siden den spede begynnelse rundt 1990, og var godt vant til trioen da de slapp knallskiva Demon's Box i 1993. Hovedårsaken til det var at jeg vokste opp med trommis Håkon Gebhardt i nabolaget, og selvsagt måtte følge med på hva han drev på med. Nå, 35 år senere, er Håkon for lengst historie, men Bent Sæther (bass/vokal) og Snah driver ufortrødent på videre. En rekke trommiser har kommet og gått, og i dag er de vel for en duo med innleide trommiser å regne. At de da på sin tjuefemte (tror jeg, muligens trettitredje om man teller med samarbeidsskiver og Roadwork-skivene) studioskive (og en bråte ep'er, liveskiver og samleplater) topper det de har gjort, er intet mindre enn imponerende. Jeg tror Egon Holstad sin liste over "Band som ga ut sitt beste album på tjuefemte utgivelse" blir ekstremt kort.

Som vanlig har de noen låter som strekker seg over ti minutter, "Lucifer, Bringer of Light", "Balthazaar", og ikke minst "Neotzar (the Second Coming)" som strekker seg til drøye 21 minutter. Men, når det kommer til Motorpsycho så går det helt greit. Det er bare å lytte til sistnevnte låt, som åpner som en slags spooky barnevise, for så å utvikle seg til et rifftungt monster, røre litt rundt i frijazz-terreng, feie over progrocktemaer og avslutte som en 70s rocker hvor Snah spiller som en blanding av Carlos Santana, Robert Fripp og Jimmy Page. For en gitarist!

Favorittlåtene mine er allikevel av det kortere slaget. "The Comeback" byr på mer Zeppelin-aktig gitarspill av Snah, mens basshelt Sæther synger som en rockegud. Det er lett å høre at karene har storkost seg i studio, noe det alltid høres ut som når de blander en anelse countryrock inn i miksen. Olaf Olsen og Ingvald Vassbø er innleide trommeslagere, og jeg aner ikke hvem som spiller på de ulike låtene fordi jeg ikke har kjøpt skive ennå, men det jeg vet er at dette er to meget gode trommiser, noe de beviser til gagns. I tillegg bidrar Reine Fiske som vanlig med noe gitar her og der, men som sagt aner jeg ikke hvilke spor det er snakk om. Muligens på KISS-hyllesten "Stanley (Tonight's the Night"), som jeg mener å ha lest handler om at Sæther drømmer at han er Paul Stanley, noe som er festlig og småskummelt. Den siste låten jeg har plassert på favorittlista mi er "Core Memory Corrupt", en gladsang som lett kunne ha vært på et 25-30 år gammelt Motorpsycho-album. Nå kjenner jeg at jeg er klar for en ny Motorpsycho-konsert!

I løpet av mars ble det sluppet mye fint, bl.a. de knalltøffe bergenserne i Kryptograf sitt selvtitulerte tredjealbum, og albumet med årets lengste tittel, My Tongue Is Stuck to the Roof of My Mouth and That Is All I Can Think About. Heldigvis har artisten valgt å kalle seg Eie, og det er snakk om solodebuten til Emilie Eie, kjent fra Valp, Vok Ens og Kåte Klær. Ellers har jeg hørt mye på INTERMISJONA med TREHOLT. Jeg hører alltid mye på CC sine prosjekter. Bakom Fjellene med Aleksander Kristoffersen har fått lyttetid, det samme har Lucky Lips sitt nye flotte countryalbum Big City Jungle. Malin Pettersen synger aldeles nydelig og tøft som vanlig. Igjen har jeg valgt meg tre album, og i mars ble det musikk av det roligere slaget.

Når Robert Dyrnes og Kari Westergaard finner band de ønsker å samarbeide med og gi ut plater med, så er det det beste kvalitetsstempelet jeg kan tenke meg. På labelen Westergaard Records er det ofte americana- og countryartister å finne, og Sarpsborg-bandet The Shallow Riverbanks planter alle tolv føtter godt i sjangeren. Sekstetten består av låtskriver, gitarist og vokalist Lars-Jørgen Karlsen, Romina Bluebell Reid på vokal/kor, trommis/perkusjonist Kristoffer Riis Lunde, Bjørnar Olsen på tangenter, bassist og korist Christer Larsson og Nicklas Wilhelmsen på el. gitar. Albumet er produsert av Christer Krogh hos Velvet Recording i Spydeberg, noe som borger for finlyd og kvalitet. Bandet har holdt på i mange år, det første sporet jeg fant var en singel fra 2018, "Godless John Rum", så det er en rutinert gjeng vi snakker om.

Broken Ballads består av ni låter, uten noe som minner om svake låter. Det hele er dynket godt i melankoli og tekster som består av mer enn "alright", "Yeah!" og "baby". Her synges det om alt fra lokal historie til lengsel og drømmer, med poetiske vendinger og tekster som byr opp til ettertanke. Selvsagt er det låter som skiller seg ut, og for meg er åpningssporet, "The Louisianna Swamp", noe av det beste jeg har hørt i sjangeren i år. Her sparker de det meste som slippes i USA knallhardt i ballene, og viser hvordan americana (?) skal gjøres. Passe mørkt og dystert, i samme gate som The Handsome Family. "Birch Leaves" er en tander og direkte nydelig låt, som kan minne om det Jack Stillwater holdt på med da de jobbet med sin The Farmer Trilogy. "Iowa I Owe Ya" er albumets lystigste øyeblikk, hvor de toucher innom noe som føles som vestkystpop på countryvis, ikke ulikt det vår egen Elias Jung holder på med. Lekker låt. Så må jeg nevne "Solid Hand", rett og slett fordi det får meg til å ønske ei soloskive fra Trond Andreassen på engelsk.

Her er det bare å glede seg til oppfølgingsalbumet kommer, for dette er virkelig vakre saker. Årets store positive overraskelse fra Westergaard Records, som Morgan Pain var i 2023 og The Impossible Green i fjor.

Ringrevene Lars Beckstrøm og Jeff Wasserman har slått seg sammen og sluppet et alvorlig fint og vakkert album kalt The Lost Pilgrims. Jeg fikk et presseskriv fra Torgeir Lund (CGR) som jeg egentlig bare ble litt forvirret av. Heter bandet The Lost Pilgrims? Hvem er Wade Jefferson? Og hva med River Larson? Og hvem var denne mystiske dama, Callia, de møtte på Mount Helicon i Hellas, som sang så vakkert rundt leirbålet? Her tror jeg Herr Lund må forklare meg hva linken er til The Lost Pilgrims. Uansett, Wade, River og Callia får være, for her er det Lars og Jeff som gjelder, deLillos-bassisten og låtskriveren som er for en nasjonalskatt å regne, og amerikaneren Jeff, som vel må innlemmes som nordmann nå etter bortimot 45 år i landet. Det de serveres oss er intet mindre enn elleve herlige låter, stort sett av typen som vel må kalles folk/folkrock i den støpningen som var spesielt populær på tampen av 60-tallet/tidlig 70-tall. 

Her synges det melankolskt og interessant om andre musikere, som John Prine og Bert Jansch. Liker du band som Pentangle og Fairport Convention så er dette midt i blinken for deg. Og låtene med referanser til de to nevnte herrer, "Mr. John Prine (Don't Look So Surprised)" og "Bert" er for meg to av skivas absolutte høydepunkter. Når du smetter inn verselinja "I drank a bottle of wine, I started missing John Prine" så er jeg fanget. Når de i tillegg nevne Sam Stone, og spiller låten som den gjenoppståtte Prine, så er det ikke fritt for at det lurer seg fram en tåre eller tre. Låten om Bert, som spilte i hver eneste avkrok i UK, og som Jeff (eller Lars) så for første gang da han var femten, og som Lars (eller Jeff) fortsatt spiller skivene til, er ikke fullt så mollstemt, men like sterk. En tredje låt som må nevnes er "Bad Circle of Love". Ei nydelig fele dukker opp, og det samme gjør den nydelige stemmen til Claudia Scott. Låtene sender tankene i retning Tom Russel sitt fine album "The Man From God Knows Where". Claudia vet å legge vakkert til det triste.

Jeg håper virkelig at dette ikke var et engangstilfelle med utgivelse av Lars og Jeff, for dette vil jeg virkelig høre mer av. Gjerne en gang i året.

Fredrik Kaasa solodebuterer med Sorrow, Saints & Sinners, men er langt fra en urutinert herre. Jeg har omtalt et par av skivene til bandet hans, Akkerhaugen Raid, og liker virkelig låtskriveregenskapene hans, og ikke minst stemmen. Stemmen har jeg sammelignet med bl.a. Van Morrison, Donald Fagen og Chris Robinson. Med andre ord er det lite å utsette på de vokale kvalitetene. Merkelig nok er det få som spiller musikken til Kaasa, og enda færre som snakker om han. Soloalbumet hans er svært så eklektisk, og her burde det være noe for enhver smak. Selv setter jeg stor pris på de låtene som er stort orkestrert, når han nærmer seg Steely Dan-gata, eller er på sitt mest soul-prega. Da kommer stemmeprakten til sin rett, og så lange mannen kan skrive låter som "Another Day" og vestkyst-popperen "Feeling Blue" er ikke det et problem.

"High Riding" er en dristig låt som avslutter albumet, av typen som lett kan bli svulstig og overorkestert (og overprodusert), men her landet han bunnsolid, med en type låt får her til lands lager i dag. Hammondorgelet spilles av Terje Meisingset på strøkent vis, det blåses i både sax, trompet og trombone, og Kaasa synger som en helt. Mer 70s-soulfeeling får jeg neppe fra en norsk artist i år. Mer vestkystpop blir det med en av mine favoritter fra albumet, "Misery & Sin". Her sniker det seg litt The Band inn i melodien, noe som aldri er dumt. Kaasa har selv produsert albumet, sammen med Tobias Flottorp Heltzer, og har skrevet og komponert alle låtene, med arrangementhjelp fra Anders Hefre (blåsere) og Håkon Aase (strykere).

Kaasa har turnert litt rundt om i Norge i vinter/vår, og spilte bl.a. på Bastard i Tromsø. Da var jeg i Oslo og misset den konserten. Men, jeg har det fra sikkert og trygt hold at han virkelig leverte fra scena, så dukker han opp i et lokale nær deg vet du hva du har å gjøre.