Startskuddet for Olavsfest er Olsok. En markering av Olav den helliges dødsdag. Ja, den dagen han ble drept på Stiklestad i 1030. Olav tapte på en måte slaget, men vant krigen. Krigen om hva folk skal tro på. Så med tvang ble vårt land kristent. Nå er det ikke mange kristne igjen, men vi feirer likevel. Katolikkene gjorde Olav Digre til en hellig mann, og har vel derfor et slags eierskap til mytene og legendene. Dette eierskapet slo ut i full blomst under høymessen i Nidarosdomen på tirsdag. Blomsten ble behørig dekket av NRK, og var det første som møtte meg når jeg startet mine forberedelser på onsdag.

Her kommer Olavs menn, en pen og pyntelig gjeng, synger Prima Vera. Akkurat slik kan man mistenke den katolske biskopen her i landsdelen for også å tenke. Fra sin prekestol i domen, så løfter han pekefingeren taktløst mot oss alle. Virkelighetsfjern og med et middelaldersk lynne, så påstår han at alle som ikke tenker som han er dumme. Ganske så sykt fra en med mye makt, vil jeg si. For ikke å si maktsyk. Er det med pavestolen i sikte han inntar en slik posisjon, undrer jeg.

Siden Esben er travelt opptatt med fotografering, så har jeg ingen som kan fortelle meg at nå er det nok utenomsnakk. Men en indre stemme slipper etterhvert igjennom, og forteller meg at det er musikk jeg skal skrive om. Host og hark. Altså, min første konsert finner sted i Borggården. En av tre denne nydelige kvelden. Ja, den er over forventning værmessig, for regnklærne som henger på hoften blir liggende ubrukt. Det er ikke spesielt varmt, men smilet fra første artist varmer mye. Med umåtelig mye positiv energi, så fanger Elle Maija alles oppmerksomhet. Hun synger på samisk og har således en tydelig samisk profil. Hun bærer ingen kofte på scenen, men hun holder en gitar som hun mestrer på imponerende vis. Det blir såklart en joik fra scenen, og vi i publikum får også en låt som hyller aksjonistene på Fosen passende nok.

Sjiten i midten, sier uttrykket. Men aldri har en slik beskrivelse passet dårligere enn på neste band ut. Ja, jeg skal innrømme at forventingene var lave før start, men allerede etter første låt så har ørene kommet på stilk og øynene blitt store. En tilbaketrukket posisjon blir raskt byttet ut med nærhet til scenen. 9 grader nord heter bandet som jeg tror har varmet opp bak scenen med chilies. Det er fyr og flamme fra første slag. Slag som utføres med bar hånd på cymbalene. Det blir usedvanlig mye fin tromming gjennom hele konserten. Det eneste jeg savner er lyden av trommen som kalles ’tabla’ på indisk. Et solid plaster på savnet er fløytene som jeg først tror er de klassiske tverrfløytene. Etter å ha flyttet meg litt nærmere, så ser jeg raskt at det faktisk er bansuri de to tamilske søstrene spiller på. For ordens skyld, så vil jeg nevne at de ikke er fra India, men har aner fra Sri Lanka, hvis jeg forsto dem riktig.

9 grader nord er et band fra Bergen. Et band jeg har fått lyst til å lytte mer til etter denne konserten. Gleden er derfor svært stor når de kommer på scenen igjen, for å avslutte kvelden sammen med Odd Nordstoga, som er sistemann ut i kveld. Den nye konstellasjonen blir raskt døpt til 9 grader Nordstoga, for Odd er i det lune hjørnet i kveld. Makan til publikumsflørter skal man lete lenge etter. Jeg tror samtlige lar seg sjarmere. Jeg er i hvert fall sjarmert. Ikke bare av Odd, men også det stjernelaget av musikere han har med seg. Jeg koser meg ekstra med gamle låter i ny konsertdrakt. Kanskje litt mot normalt, jeg vet ikke, men jeg liker meg best når Odd tar frem trekkspillet. Et høydepunkt er låten Ein farfar i livet. Den avsluttes med en særs nydelig modulasjon før siste refreng. Gåsehud der altså!