Orions Belte – The Carneddau

Orions Belte er et bandnavn som passer veldig godt til musikken de spiller, synes jeg. Men ikke bare det! Navnet vekker også min mytiske interesse, og det er jo alltid veldig kjærkomment. Da får jeg så lyst til å fordype meg og dele litt. The Carneddau, tittelen på deres nyeste singel, vekker de samme følelsene. Før jeg gir mine tanker om selve musikken, så blir det noen ord om det mytiske.

Først noen ord om bandnavnet, og tilsist noen tanker om tittelen. Orions Belte, stjernebildet som de fleste klarer å finne på himmelhvelvingen, er en konstellasjon alle kulturer har et forhold til, vil jeg tro. Grekerne, som jeg er så glad i, kalte bildet for jegeren. For man bør alltid ta turen innom Hellas, når det mytiske søker en forklaring. Men siden jeg fortsatt er i India, så føles det naturlig å by på en indisk forklaring. Her kalles stjernebildet for Mahavyadha, eller den store slakteren, som er min oversettelse vel og merke. Det finnes andre indiske forklaringer og navn vedrørende Orions Belte, men jeg velger denne, som knyttes til en kjent historie fra Mahabharata. Mahabharata er en av de virkelig store og eldgamle tekstene fra India.

Jeg skal ikke gå dypt inn i dette eposet, men jeg synes det er verdt å fortelle litt. For her er det ei husmor som er helt sentral, selv om slakteren har fått satt fast navnet sitt til historien. Veldig kort fortalt, så er det ei husmor som irettesetter en hellig munk på et slikt vis, at hennes handlinger har blitt stående som et eksempel på hvordan man skal utføre sin plikt. For det viktige er ikke å bare utføre sin plikt, men hvordan plikten utføres. Altså, moralen er at ingen plikt er for liten eller ubetydelig, og dens verdi måles i hvordan den blir utført. I et land med store klasseskiller, hvor slakteren og husmoren er langt nede på rangstigen, så er dette en viktig lærdom å ta med seg for mange. Især for den hellige munken. For selv den minste og mest ubetydelige, kan nå de høyeste topper i en spirituell forstand.

Nå mener jeg ikke, at Orions Belte burde skifte navn til slakteren eller husmoren, men det er jo en litt artig tanke da. Kanskje kan den inspirere andre til å ta et av disse navnene? Når det gjelder tittelen på låta, The Carneddau, så bringer den tanker i retning av C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien sine fantastiske univers. Begge store forfattere, hvor storslagne landskap spiller en viktig rolle. For Carneddau er et storslått landskap i Wales, med sine høye fjelltopper i britisk forstand. På disse toppene i området Snowdonia, finnes det mange varder. Varder som ikke ble brukt for å varsle om farer, slik som her hjemme, men som åsted for kremasjoner av hellige folk. Jeg har kun sett bilder av landskapet, men skjønner jo enkelt ut fra disse, at her kan man lett finne inspirasjon til både å skrive og komponere stjernespekket musikk.

Musikken Orions Belte leverer med låten The Carneddau er utsøkt og storslagent. Den maler et landskap verdig både Lewis og Tolkien, synes jeg. For å beskrive låten litt mer detaljert, så er det for det første en kul opptakt i slagverket. Deretter kommer det en litt forsiktig vaggende gitar inn, før O store gitar setter an tidenes klang med sine lange noter. Ja, det er nærmest en overnaturlig klang som serveres, og jeg aner noen merkelige bokser og rare pedaler som er i spill. Jeg kan formelig se for meg gitaristen, stående på en av Snowdonias topper, og pumpe vellyden helt til neste topp. Etter flere av disse klangfulle notene fra O store gitar, så dannes et vers som går over i et refreng med enda større styrke og klang. Nå vibrerer kroppen min helt inn i sjelen av velvære. Refrenget er av den melodiske sorten, som gjør at jeg får lyst til å nynne med. Når man har å gjøre med en ren instrumental-låt, så er nynning det beste godkjent-stempel, vil jeg si. Ja, refrenget klistrer seg til hjernen og hjertet. Her vil jeg være lenge, tenker jeg, men blir sendt rett inn i neste vers som løftes betraktelig av deilig melodisk slagverk. Det finnes mye krydder her i verden, men ingenting er som melodisk slagverk. Jeg bare elsker det så inderlig, at mine ører spisser seg lik en alv. Slik fortsetter det gjennom hele låten, før avslutningen kommer. Istedenfor å gå opp på en ny topp, så avsluttes den ned i en ikke like spennende dal, må jeg si. Dette lure grepet gjør at jeg får en ustoppelig lyst til å sette på låten en gang til, for å bli med opp på Snowdonias topper igjen. Og slik ble jeg sittende resten av den dagen. 

Epilog

Nå ble det foregående en springende lek med nye ord og opplysninger, men alt er jo ikke nytt og ukjent, for det er også noe kjent og kjært her. Musikken treffer en personlig streng hos meg, som blant annet minner meg om en fyr og noen huleboere, som hadde bosatt seg inne i bilstereoen min for tjuefem år siden. Ja, det er en lang dags flytur til i morgen. Ikke fullt så langt unna, er Orions Belte sitt eget album Villa Amorini, som jeg har lyttet mye til og gjerne vil anbefale. Fra det helt konkrete til det mer abstrakte, så fører disse vibrasjonene til en følelse av en helt annen livsstil. Bort fra livet som en slapp byfis avhengig av alle sine ting, til en nomade som alltid er på tur og enkelt klarer seg med det man har i lommene. Siden Orions Belte for øyeblikket er på en USA-turné, så går tankene mine i retning av en kåbbåi ute i den frie natur. En gang for lenge siden var vi alle nomader, tenker jeg. Kanskje er det en slags forbindelse, siden jeg ofte føler meg som en gammel sjel. Vel, gammel kamel ihvertfall. Om shanti.