Pstereo er mer enn lyd i to høytalere med passe avstand. Mer enn to scener ved elvebredden som kalles Marinen. Pstereo er også konsert i Nidarosdomen med RY X kvelden før. Festlige netter med et klubbkonsept som lenge har fulgt festivalen, og kort ventetid til det arrangeres mimring på Byscenen med The Lemonheads. Altså, Pstereo er ikke bare Pstereo.

Siden jeg ikke ble invitert med inn i domen slik som fetter Esben, så gikk jeg visstnok glipp av en meditativ seanse som utartet seg til rave. Torsdagskvelden hjemme hos meg derimot, ble brukt til å filosofere over to høytalere med passe avstand. I forsøket på å forstå forskjellen mellom stereo og mono, så tenker jeg på synet som trenger to øyne for å oppfatte dybde. Således er det vel en hel dimensjon av forskjell da, filosoferer jeg. Denne språkbruken får meg plutselig til å tenke på det tredje øyet. Og da ble veien kort til det tredje øret. Jøsses, tenker jeg, samtidig som pusten går ut av munnen og inn gjennom nesen. Ja, denne smaken liker jeg godt. Samtidig, så river jeg meg litt i skjegget. Sanse-apperatet er i full sving nå. Kan jeg være mer enn bare mine fem sanser, undrer jeg?

Jeg føler meg kald og klam der jeg står og venter på bussen ned til festivalområdet. Det er alltid godt vær på Pstereo er mantraet, helt til det ikke er det. Jeg misliker sterkt å fryse, så derfor har jeg tatt på stil-longsen, men har dessverre glemt ullgenseren. Jeg orker ikke to hele dager ute i regnet. Derfor kommer jeg forsent til å få med meg blant annet The Cardigans. En tabbe, ifølge Esben, som kom tidlig. Vokalist, Nina Persson, er på alle måter fortsatt like nydelig kan han bekrefte. For min egen del, så er stemningen ganske så mørk på veien mot festival. Men det er bare inntil jeg ikke finner noe kø for å komme inn. Det eneste jeg finner er smilende vakter som vinker meg inn, og sender meg i retning av teltscenen. En scene som er smekkfull. Når jeg hører de deilige gitar-riffene derfra, så er det mørke sinnet forsvunnet. Nå er jeg bare opptatt av å få mer av denne go'lyden inn i øret.

The Clumps heter bandet som lager så god lyd. Litt stolt over egen utvikling, så vil jeg nevne at jeg raskt tok referansene til både Nirvana og Radiohead. Det må jo bare bli bra, tenker jeg, når man attpåtil er så god til å spille. Bandet gjorde faktisk såpass inntrykk, at jeg har lyttet til dem rett i etterkant. Neste post på programmet for min del, er guden til 'Adolf' som bor i drivhuset mitt. Ja, 'Adolf' er en edderkopp. Guden derimot fremstår i skikkelsen til Per Borten, vokalist og gitarist i Spidergawd. Akkurat som kompisen min i drivhuset, så spinner han sitt nett og fanger oss i regnet. Det blir både gammelt og nytt å glede seg over, før jeg river meg løs fra nettet på tur mot presseteltet. Der er det ly og en god passiar å få. Derfor glemmer jeg nesten tiden til neste konsert. Men med rask gange, så rekker jeg akkurat starten. Déja vú. Teltscenen er igjen smekkfull, og jeg blir stående utenfor med ørene på stilk. Nå er det Nix and The Nothings som kjører showet. Jeg er så absolutt ikke alene om å stå utenfor teltscenen. Hvis jeg skal tippe, så vil jeg si at det står like mange utenfor som inn. Det kan være at det er slik, fordi folk vil ha ly for været, men det tror jeg egentlig ikke. For mange har kledd seg godt. Ja, de fleste bedre enn meg, vil jeg si.

Fredagskvelden fortsetter med Viagra Boys på den største scenen. Nå slipper de tøffeste og kuleste seg helt løs. Det er tendenser til mye rart både hos publikum og på scenen kan jeg se. Jeg har aldri heist flagget for viagra før, så jeg stiller meg opp på respektfull avstand. Med mat og drikke for hånden, så var det nok lurt. Fra mye fræs hos gutta med stå, så blir det silkemykt i forhold, når Altin Gül setter i gang på den litt mindre scenen. Overgangen er bratt hos meg, men jeg liker meg veldig godt når de lange improsivatoriske partiene kommer. Spesielt vil jeg fremheve soloen hos perkusjonisten.

Tilslutt, så har Gabrielle fått æren av å runde av kvelden. Det gjør hun på perfekt vis. Kanskje for perfekt? Glatt og polert kan være fint, men jeg vet ikke helt alltid. Det var et hår i suppen i hvert fall, uten at jeg klarer å sette ord på hva det var.

Etter fredag, kommer lørdag. Etter regn, kommer sol. Nei, sola er fortsatt fraværende, men nå er jeg bedre forberedt. På alle måter vil jeg si, denne lørdagen. For med en betydelig større justering av tiden, så befinner jeg meg endelig inne i teltscenen. Misnøyen med å stå utenfor har gitt resultater. Jeg har tatt høyde for kø i baren også. Med plastbegeret fullt, så tenker jeg; Så langt er alt perfekt! Når Hannah Furberg setter i gang konserten sin, så er teltscenen smekkfull igjen, men nå står jeg der jeg liker meg best. Deretter går det ikke mange takter, før jeg skjønner at det går an å ha det bedre enn perfekt. Det perfekte er stadig i endring, må jeg forstå, sier en indre stemme. Årsaken til dette voldsomme velbehaget er Hannah Furberg som varter opp med jazzy og funky låter som treffer meg rett i hjertet. Vokalisten har en alldeles herlig vokal. Stemmen blir veldig godt støttet av et prima band, der gitar og piano stadig briljerer med suverene soloer. Især pianisten, vil jeg si. Mot slutten av konserten, så blir jeg forstyrret av noen høylytte domkirkeklokker, men det er bare i et øyeblikk. Et øyeblikk alle vil huske. Nesten som et slags omen, om hva fremtiden vil bringe. Jeg tolker det utvetydig positivt. Ja, jeg synes øyeblikket løfter konsertopplevelsen. Det ble servert noe helt spesielt. Og nå føles det riktig å snakke om en ekstra dimensjon. En dimensjon der man er i ett med sine omgivelser, filosoferer jeg.

Ganske så oppspilt etter det som ble den beste konserten i etterpåklokskapens lys, så virrer jeg rundt på festivalområdet og drikker kanskje litt for mye øl. Det kan være at jeg er litt beruset over at planen om å komme meg inn i teltscenen virket også. Ja, den virket så godt at jeg gjentar taktikken med å komme veldig tidlig. Derfor har jeg nok en gang utmerket plassering, bortsett fra en høy fyr som står rett foran meg. Vilde Bye, som er neste artist på programmet, er heller ikke den høyeste på strømpelesten. Så det er ikke mye jeg får sett av henne, men lyden er fantastisk der jeg står. Jeg må nevne hun som står bak meg også, for vedkommende tar telefonen når det ringer og innleder en samtale. Jeg får så uendelig lyst til å rive kjeft, men har fortsatt såpass fornuft, at jeg skjønner det vil forstyrre alle enda mer. Ja, denne praten bak øret er ekstra irriterende, for Vilde Bye er ikke den som bråker mest, for å si det sånn. Nei, det er den fineste kosestund hun inviterer til. Godt hjulpet av en korist og gitarist. Samspillet er sømløst. Skikkelig lave skuldre er det. Et inntrykk som forsterker følelsen av kosestund så til de grader.

Å kose seg gjorde nok alle som hadde tatt turen for bare å se The Smashing Pumpkins også. Det er i hvert fall rapporten fra mine omgivelser. Jeg kan også rapportere om at gresskaret blomstrer i drivhuset nå.

Vel vel, det er såklart mye mer som kunne vært sagt om denne konserten, men mitt fokus ble teltscenen i år. Det har vært mye fokus der før også, såklart. Ja, jeg vil si at teltscenen gjør Pstereo til mer enn bare Pstereo. Siste nummer der inne ble levert av Rabo. Tja, nummer én hadde også passet, vil jeg si. I hvert fall der og da. For jeg digger energien fra scenen rått. Sånn skal en poplåt høres og synges fra en scene, tenker jeg. Tidvis så koker det blant publikum. Det er massiv applaus og tilrop. Stemningen er rett og slett på topp. Etter at konserten er ferdig, sier kroppen at det kan være best å gi seg på topp. Derfor har jeg ingen flere ord, men jeg har noen nydelige bilder av Faithless, som Esben fanget med sitt kamera som avslutning. Neste år er nok været som det skal være. Vi sees da.

Alle foto: Esben Kamstrup