Nå er det snart ti år siden konseptet Steamdome for første gang ble satt under trykk ved Molde Jazz. Åpenbart, så ble det trykket på de rette knappene, for konseptet lager fortsatt høytrykk. Ikke bare her hjemme, men også internasjonalt. Vi har nå kommet frem til den tredje utgaven. Figurativt, så har en liten larve blitt til en monolitt. Det er jo ikke til å unngå at det blir stort og tungt, når Kvernberg skriver noter for et helt symfoniorkester inn i konseptet. Som om det ikke var stort og tungt i utgangspunktet. Ja, dette er musikk som krever mye av mitt øre. Krevende og vanskelig, men jeg liker det utrolig godt. Musikken beveger meg i høyeste grad. Jeg lever meg inn i den. Noe jeg har gjort nesten hver dag de siste månedene. Jeg har faktisk tenkt at dette er musikk man lager film til. Det skapes i hvert fall bilder i mitt hode når jeg lytter.

Filmen er basert på en sann historie avslører rulleteksten, men aldri har jeg sett at filmen er basert på sann musikk. Slike filmer finnes såklart i dokumentarformat. En slik form hadde nok passet godt, men jeg fabulerer om noe helt annet. For filmen som lages i mitt indre blikk, er mer lik en sensasjonell og fullblods fiksjon á la James Bond. Ja, det er partier i Steamdome III som lager slike bilder. Spesielt når låten Intermezzo får opp koken og tar meg inn i evigheten til siste låt Monolith. Musikken er instrumental. Altså, den er blottet for lyrikk, men likevel lyrisk. Ja, den forteller meg noe. Den spiller nær sagt over hele følelsesregisteret, og setter meg i en stemning som enkelt fremkaller maleriske landskaper. Det er ingen dialog per definisjon som skapes i disse landskapene, men det er likevel en opplevelse av dramatiske møter. Hovedrollen i disse møtene er ikke James Bond, men en viss ’Purple Jack’. Hvem er denne fyren som har fått satt navnet sitt på så mange låter, undrer jeg.

I min søken etter hovedrollen, så husker jeg en amerikansk fyr jeg møtte i Amsterdam for lenge siden, som kalte seg Jack Herer. Jeg husker egentlig ikke så mye av det, så tankene vandrer videre til Ralph Myerz and the Jack Herren Band, som jeg opplevde på Roskilde i 2002. I en fet stol i en stilig lounge. Nei og nei, dette er bare lavtrykk og ensformig. Det må være noe mer dynamisk. Etter regn, så vil jeg ha sol. Jeg trenger mer luft under vingene for å få fart i tankens flukt, tenker jeg. Med litt hjelp fra Aristoteles så blir det vinger, og jeg lander på en liten, kompakt og energisk kråkefugl som kalles ’purple jack-daw’. Dette gir selvsagt næring til enda flere fantastiske tanker. Det er jo så mange myter knyttet til kråkeslekten. Odins ravner kjenner vi vel alle til, men jeg får holde meg til Aristoteles. Det er egentlig ingen myte han serverer, men en observasjon av hva denne fuglen bedriver. For det er ikke lite, kan jeg fortelle. Den er faktisk i en evig kamp med hubro. Der den lille lilla jack-daw’en stjeler egg fra verdens største ugle om dagen, hvorpå uglen kommer og hevner seg om natten. Ja, nå kan barometeret melde om høytrykk i det filosofiske gnålet.

Nå må jeg senke trykket og legge fra meg mine fabuleringer om hvem ’Purple Jack’ er. La meg heller dele noen tanker om selve musikken. Først noen ord om sjanger, siden det er min svake side. Ja, det første jeg tenkte var symfonisk rock, må jeg innrømme. En rettlig skivebom igjen, men for et godt selskap det hadde vært å ligge i den kategorien, da. Jeg kan nevne i fleng artister og band som har ridd den symfoniske bølgen, men skal ikke gjøre det. Etter å ha erkjent bommen, så søker jeg videre på symfonisk jazz. Her er det på langt nær like godt selskap, men jeg finner faktisk Steamdome I her. Ja, da har jeg vel kommet frem til rett hylle. Men det føles ikke sånn. Jeg tenker at hvis det skulle være noe som fortjener sin egen sjanger, så må det være Steamdome. Både I, II og III. Filosofisk, så kan man postulere at all musikk allerede er skrevet. Derav kan jeg ikke si at Steamdome er noe helt nytt, men dæven det må være lov å si at dette er nyskapende. Ja, jeg har aldri hørt noe lignende før. Jeg kan såklart moderere meg litt, og bare si at dette er friske takter.

Et annet spørsmål jeg har strevd med når det gjelder sjanger, er forholdet mellom symfoni og jazz. Symfoni er alvor, mens jazz er lek. De er på en måte hverandres motsatser i musikkverdenen, og det synes som en umulig oppgave å blande de sammen. Vi er på en måte i blåtimen mellom klassisk og jazz, mellom bløt mystikk og tørre fakta, så og si. Når jeg tenker etter, så er det kanskje litt som forholdet mellom hubroen og jack-daw’en. Begge stjeler fra hverandre. Jeg har også blitt en tyv i denne sammenhengen, fordi introduksjonen av symfoniorkester i Steamdome har fått meg til å lytte til Sibelius og Liszt. Men jeg klarer ikke å holde meg alvorlig lenge, før leken bryter gjennom. Denne dynamikken mener jeg å finne i Steamdome III også.

Jeg har som vanlig notert flittig til hver eneste låt, så jeg kan ikke gjengi alle tankene jeg har, men jeg kan by på noen stikkord. Kirkeklokke og dempepedal, for eksempel. Begge med prominente innslag gjennom albumet. Lyden av kirkeklokker i musikk skaper nesten alltid gåsehud hos meg. Klangen er så mektig. Den er også utsøkt porsjonert i Steamdome III: Beyond The End. For mye kan fort bli kleint. I utgangspunktet, så liker jeg ikke lyden av dempepedal på piano. Noe det er mye av når Kvernberg trakterer pianoet. Men etter å ha lyttet utallige ganger, så har denne meningen endret seg noe. Det er kanskje litt hardt å si at jeg liker dempepedal veldig godt nå, men jeg får i hvert fall ingen filtgrøss noe lengre. Ellers har jeg lyst til å trekke frem bass-gitaren, som jeg har gått tur sammen med uker i strekk. Den er rett og slett fenomenal. Delikat og lækker. Ja, jeg løsner helt i hængslene av den.

Alt i alt, så er Steamdome ikke bare et konsept for storslagne anledninger, men et uavhengig operativsystem, skjønner jeg. Det kan jo beviselig fungere godt sammen med et symfoniorkester. Hva blir det neste, har jeg begynt å undre meg over. Eller er dette slutten på en hellig tre-enighet eller unik triologi. Albumtittelen forteller meg at vi har kommet forbi enden. Jaha, da velger jeg å tro på en ny runde, siden vi allerede er forbi slutten. Jeg krysser fingrene for en ny vår i drivhuset til Ola Kvernberg. Jeg kommer garantert!

Ps: Trondheim Symfoniorkester må krediteres for vel blåst, og en kunstner jeg ikke har funnet navnet på, som har laget den fine tegningen på omslaget.