Jeg har vært fan av musikken til Tor Thomassen helt siden de tidlige Vishnu-dager for omtrent femten år siden, da jeg oppdaget albumet Outskirts of Love. Etter at de ble historie dukket han opp med sitt The Late Great, som slapp to album, Songs From the 21st Century (2016) og Temporary Love Songs (2019). I løpet av årene har det blitt utallige konserter hvor Tor har stått i front, hatt et kruttsterkt band i ryggen, og sunget om kjærlighet og livets utfordringer. Det har han gjort på engelsk med låter som "Lovers Lane" og "Fade On Me" (Vishnu), og ikke minst med The Late Great-låter som "A Young Lover's Dream" og "Carol".

Når han nå slipper sin solodebut, Utålmodige Hjerte, er det altså med norske tekster. Den røde tråden som går tilbake til Vishnu-tiden er at han fortsatt synger om kjærlighet og tøffe tak i hverdagen, samt at han selvsagt har et kruttsterkt band i ryggen. Og, den røde tråden som er aller tykkest er Stian Høyer Grønbech, keyboardisten og gitaristen som var med i begge Tors tidligere band, og som for mange er kjent som Elias Jung. På Utålmodige Hjerte spiller han piano, hammond orgel, rhodes, elektrisk gitar, og bidrar selvsagt med bakgrunnsvokal og kor. Ellers er en annen kjent musikkompis med, den fenomenale gitaristen Håvard Stagnes. Når han krydrer låter med sine eminente "innspill", licks og riff blir det alltid fint og tøft. Ellers har Tor med seg den tromsøbosatte harstadværingen Torbjørn Rogde på bass og kor. Torbjørn var lenge den mystiske herren bak The Jugglers Head, og spiller for tiden i det hysterisk tøffe og festlige bandet Los Coronas. Tuva Sofie Andersen bidrar med bakgrunnsvokal og kor, mens selveste platedirektøren, Alexander Lindbäck, sitter bak trommesettet og ellers lager perk-lyder og korer. Alex har spilt med store band som Folque og Vazelina Bilopphøggers, spilte trommer sammen med St. Thomas, og frontet i sin tid bandet Seven Doors Hotel.

Lindbäck styrer dessuten plateselskapet Safe & Sound Recordings, som tidligere ga ut albumene til The Late Great, og fortsatt er med Tor. Innspillingen gikk for seg i Kysten Studio i Tromsø, og i Kleiva Studio i Halden. Da skjønner alle at vi snakker om Freddy Holm som produsent, og at han står bak miksingen. Og selvsagt bidrar han alskens instrumenter. Gitarer, piano, dobro, lap steel, pedal steel, synth, banjo, mandolin, elektrisk sitar, cello, bratsj, fiolin og perkusjon. Ja, så korer han der det trengs. Det stilfulle platecoveret er satt sammen av Dag Eirik Clausen, hvor han bl.a. har brukt Carl Christian Lein Størmer sitt foto av Tor som frontbilde.
 

Albumet starter pent og pyntelig med tittelsporet "Utålmodige Hjerte". En synth durer og dunker forsiktig, vi får litt tostemt "oooh"-ing, før Tor går i gang med å messe om et utålmodig hjerte. Så bygger det på seg, i forsiktige porsjoner gitarklimpring, kor, keyboard og kakking på trommer. Det som må kunne karakteriseres som en folk-sang i moderne innpakning, gir en særdeles nedpå og lun start på det som skal komme. Tor er mer poetisk enn noensinne med lyrikken sin, og jeg skjønner kjapt at det å synge på kav tromsødialekt gir en ny dimensjon til sangene hans. Det er definitivt to-tre knepp opp på tekstsiden mot det vi har fått høre fra Tor tidligere, og det sier ikke lite. Med det poetiske spørsmålet "utålmodige hjerte, hvor skal du nå?" kommer vi kjapt inn på de store, filosofiske og universelle spørsmål, som meningen med livet og det å endre fokus etterhvert som tiden går. En vakker og tander begynnelse på det som skal bli ei tanketung og søkende skive. "Nattas Vind E Hjemløs" sørger for mer fart i kåken, en slags hybrid mellom ei irsk drikkevise og en fest-på-lokalet-rakker. Den semi-monotone melodien pyntes til fest med fele og Tor i "Hoi!"-modus, Gud og Satan namedroppes, og med demoner som topper det hele får vi et mørkt bakteppe til den lystige melodien. Jeg får ikke så rent lite Waterboys-feeling av dette. Og det er alltid bra.

"Tusen Milliarda Stjerne" er nok en uptempo-låt som nok vil gjøre seg live, og fort kan føre til en aldri så liten allsang på konsertene Tor skal spille utover sommeren. Jeg hører lett et par hundre tromsøværinger synge Æ skimte et lys i det fjærne, tusen milliarda stjærne, et lys i det fjærne, vi va ung da vi lærte, om en tidløs galakse, med tusen milliarda stjærne. Hele gjengen er med på koring, noe som bidrar til ei lett og ledig stemning og en fot som begynner å røre på seg. Så tar albumet seg virkelig opp med det som i mine ører fort utviklet seg til å bli en favoritt. Jeg plasser lett "Ei Natt Tell" der oppe blant Tor sine beste låter. Et beintøft piano-riff styrer melodien, og sammen med ei lekker Lindbäck-takt, stilfull Rogde-bassisering, ei deilig koring og lekker fele-traktering legges det opp til at Tor må levere på vokalfronten, noe han gjør så til de grader. Den raspende og hese røsten kan lett sende tankene i retning Tromsø-legenda Jørn Hoel, men der Unge Hoel ofte gjorde lette poplåter, har Tor lagd en soulinspirerte folkrock-låt som svinger deilig. Hvor selvopplevd låten er skal jeg ikke mene så mye om, men her synges det om at ting kan snu, ofte etter "bare ei natt til". Det skal ikke så mye mer til før endring skjer, hvis nattas innhold bare er bra nok. Jeg har en noe spesiell markør for å høre om en låt har hit-potensiale, og det er om kona mi begynner å synge med. Og når hun synger av full hals gjennom hele "Ei Natt Tell", og legger inn en dans i "framføringen", da bør dette bli en skikkelig landeplage i fremtiden. Så er jo refrenglinja det er mørkt, det er håpløst, men alle skya har en sølvkant av sorten som klistrer seg til hjernebarken. Vakkert og barskt.

Med "Diamanta" kommer Tuva til sin rett, og selv om dette ikke er å regne for en fullblods duett så er det ikke langt unna. Stemmene står særdeles godt til hverandre. Om de har spist diamanta (som infantile debutanta) er vel heller tvilsomt, men de vokale prestasjonene står i stil med disse edle steinene det synges om. Jeg kan dessuten fornøyd konstatere at låten har blitt tatt godt imot av folket, om streamingtallene i Spotify kan fungere som en pekepinne. Mer enn 27.000 avspillinger på ei ukes tid lar seg høre, og er vel fortjent. Da er A-siden på vinylen ferdig, på fineste vis, og smart som Tor er har han valgt å åpne B-siden med nok en killer og en klokkeklar favoritt på skiva. "Hansjordnesbukta Baby" er noe jeg aldri hadde drømt om å høre noen synge om. Jeg får hjemlengsel, blir nostalgisk og rett og slett lykkelig av å høre denne låten. Og så er det stor poesi når Tor synger langt unna smerte hadde vi ei pakt, og hesthovan knuste asfalten i takt. Hansjordnesbukta baby!

"Kunsten Å Lide" sørger for at man får hentet inn pusten. Ikke for at dette er et hvileskjær av en låt, men fordi tempo tas ned, melodien er av sorten mange forsøkte lage på 80-tallet, med grandiose synthlyder, piano, og en trommelyd av typen spesielt Ultravox og Joy Division var glad i. Jeg skal ikke påstå at jeg måtte lide meg gjennom låten de første gangene jeg hørte den, men dette er av typen sanger som krevde noe av meg som lytter. Så er man standhaftig, og vet at det Tor lager er bra nærmest uansett, er belønningen stor når låten sitter. Og steike som den sitter nå. Vess du stænge dæ inne, bak en vægg av angst, da går du glipp av live', smerte kan nå langt. Men alle kan gå, på en skikkelig smell. E du vælsigna me motgang skjer de en gang tell. Det er sterk kost vi får servert, og jeg kjenner at jeg håper dette ikke er for selvbiografisk. Mørkt, men samtidig så vakkert, så vakkert, noe steel-gitaren Holm koser med bidrar til. Kunsten å gi faen, og overleve vårt eget mørke sinn, er låtens budskap. 

Igjen bys det på en lett og ledig melodi, det mollstemte er jagd på dør, så man kan lett lures til å tro at "Kjenne Ingenting" er lystige saker. Men, da må du tro om igjen. Katti ska de svarte skyan lætte. Bak en iskald vægg finnes et hjærte. Vektløs å nummen i en by av angst. Psyken min sjangle hjertelangs. Med et refreng som maler på med linja knus mæ en gang tell, æ kjenne ingenting, så skjønner dere tegninga. Da hjelper det ikke at Holm spiller vakkert på fela, Grønbech henter frem de fineste pianoakkordene, Tuva korer vakker og Lindbäck spiller lett og ledig på trommene - dette er mørk tromsørealisme, på WiTo-hjørnet.

"Æ Har Vært På Det Fjellet" er en type låt Thomassen sjelden komponerer. Den er passe funky og kul, og samtidig laidback og vakker, og minner meg litt om "I Have Been to the Mountain" med Kevin Morby. To låter om fjell må nesten lure fram må nesten lure fram noe sånt. Her er det mye tander og lekker gitartraktering, Lindbäck som briljerer på trommer sammen med like briljerende Rogde på bass (steike som han leverer, godeste Torbjørn!), fete lyder fra orgelet, stilfull koring og ikke minst Tors vokalprestasjoner. Den hese stemmen gjør seg virkelig når han ligger i de øvre tonesjikt. Etter å ha hørt akkurat denne låten to-tre ganger konkluderte jeg med at det fort kan bli favoritten min på skiva, i tillegg til å at jeg kunne slå meg til ro med at Tor på norsk faktisk er enda bedre enn engelsksyngende Tor. Det er noe med formidlingen på verdens fineste dialekt, som jo Ketil Bjørnstad en gang konkluderte med, som er så presis og poetisk. Det kan være for at dette er stemmen jeg er vant til å høre når han snakker, noe som gjør det hele mer troverdig på et vis. Æ har sedd det æ vil se, det e på tide å komme ned. Å har sedd det æ vil se, æ har vært på det fjellet. Det tror jeg på.

Så rundes Utålmodig Hjerte av med "Dine Øya E Som havet". Jeg skjønner fort at dette blir den andre låten kona mi kommer til å gå rundt å synge på, når hun får hørt den. En perle av en låt, med et band jeg håper har mange album i seg. Igjen en låt som preges av fela til Holm, men samme mann preger i tillegg lydbildet med de aller fleste strengeinstrument jeg kjenner til. Her er det banjo og mandolin, akustiske og elektriske gitarer, og jeg tror sannelig det er cello og bratsj inne i miksen av vellyd. Gje mæ et øyeblikk, la verden stoppe opp. Som en tyv i natta ska æ stjæle hjertet ditt. Ængla å demona, hand i hand i hodet mitt. Livet e en seilas på et synkanes skip - men dine øya e som havet. Nå håper jeg virkelig at albumet blir spilt ihjel rundt om i de norske hjem, for Tor har seriøst fortjent suksess med sin solodebut. Men, helst ikke så mye at det mørke og tunge forsvinner helt fra tekstene hans.

Bravo! Hatten av for Tor & co! Nå ser jeg fram til konserten på Blårock neste helg. Og i helga kan haldenserne kose seg med disse låtene når Tor spiller sammen med The Salmon Smokers på Kulturhuset, der Norsk Americana Forum arrangerer Fjording 2025. Gled dere, heldiggriser.