På selveste julaften fikk jeg en elektronisk pakke fra Pål Jackman i Wunderkammer. Og for å følge min egen families tradisjon, med å se hvem som klarer og vente lengst mulig med å åpne pakkene, så klarte jeg ikke å vente lengre enn til andre juledag i år. I den sammenheng, så skal det sies at min storebror pleier å åpne siste pakke i påskeferien. Ja, han vinner den uhøytidlige konkurransen hvert eneste år. Men nok om det, for pakken fra Wunderkammer rykket meg opp med roten, og åpenbarte et kosmos som spilte på alle mine strenger. Et album med navnet Apen & Kosmos, beseglet med ti låter, hvor jeg har blitt funnet verdig til å åpne alle segl. Henrykt over æren, så skal jeg på profetisk vis forsøke å avdekke mine visjoner, her jeg sitter i utlendighet på min lille øy i storbyens hav.

Jeg skal ikke dvele ved æren, men heller gå rett over til å bryte første segl. Det er veldig vanskelig å rangere låtene etter hvilken jeg liker best, men jeg tror jaggu at første låt er den beste. Ja, låten Långt der ute har så mange deilige momenter, at det ikke lar seg gjøre å liste opp alle sammen. Men noen skal såklart målbæres. For det første, så er det en massiv start som gir meg bakoversveis. Starten får meg til å tenke på Kaisers på sitt kraftigste. For det andre, så synges det lyrisk om å tråkke rundt i taktløsthet, samtidig som takten er av den fiffige sorten. Ja, det er generelt mye ved hele albumet som er av den absurde sorten. Som en slags hobbyfilosof som jeg er, så er jo det spesielt gledelig. Jeg elsker det absurde. Det får meg til å le og gråte som intet annet. For det tredje, så kjører ikke låten seg fast i et repetitivt kaiser-spor. Nei, trykket og intensiteten skifter gradvis over til søtladen klezmer, før trykket og intensiteten igjen kommer tilbake i en salig blanding. Et siste moment, er det vakre instrumentet Oud traktert av Otail Al-Ogaili, som forgyller låten slik at man skulle tro den var spilt inn på en hellig plass i østen.

Her tåles det et lite sidespor, for denne pæreformede gitaren med alt for mange strenger, lages av et treslag som er ufattelig dyrt. Ja, det er slik at her i India utvinnes noe som kalles flytende gull fra dette treet som vokser best langt oppe i Himalaya. Siden jeg allerede er inne på det, så bør jeg vel nevne at Agarwood ikke er alene om å inneha tittelen flytende gull. Klarnet smør bærer også denne tittelen, samt noe veldig merkelig som utvinnes fra stein, enda lengre opp i den guddommelige fjellformasjonen. Som en yogi kan man sitte der og gråte for en jord, hvor vannet smaker av klor. Der kan man rense sinnet fra alt fra i går, og der ser til og med den blinde. Slik er lyrikken i neste låt Vrøvl. Om mulig, så er denne låten enda bedre enn den første. For seglet åpnes med den nydeligste opptakt, og derpå serveres en vokal som strekker seg helt opp i falsett. Alt krydres med vidunderlig koring, stryk, perk, piano og trompet. Helt frem til gåsehuden av en solo på shadowsgitar. Det er så inderlig vakkert. Kan jeg få en versjon sammen med KORK til neste julaften, fantaserer jeg.

Min undring tas med videre inn i neste låt, som er den umiskjennelige Lyden av et skuldertrekk. Jeg orker ikke andres tomme ord lengre, synger Jackman. Godt er det at ordene får følge av musikk da, spøker tankene mine. Men seriøst altså, her er misantropien i full blomst med uttrykk som at nåden er styrt av en idiot. Jeg har jo egentlig nok med min egen likegyldighet og håpløshet. Jeg trenger ikke mer lukt av råtten jord. Heldigvis, så blandes misantropien med absurde fraser som «agnet stirrer på fisken», som får meg til å bryte ut i latter. Uansett, låten bringer med seg frykten jeg har for å slutte å bry meg. Effekten av rytmisk harpe og utsøkt perkusjon forsterker bare denne følelsen, merkelig nok. Ja, det er følelsen av at det går rett til helvete med hele vår jord. Jeg blir sterkt beveget. På randen til å gråte. Da er det godt at neste låt, Evighet i deg, bringer med seg et snev av håp og kjærlighet. Dette er en rolig låt som overrasker med å bli enda roligere, før den bretter ut et monumentalt midtparti. Lyrisk får den meg til å tenke på ungdommens skjønnhet. En skjønnhet man ikke forstår, før man selv har blitt gammel, vil jeg påstå. Som de fleste låtene på albumet, så har denne også fått stjerne i margen. Ja, den har sågar fått flere. Jeg tror det kan ha noe med å gjøre, at den minner meg sterkt om Radiohead, eller er det Portishead? Jeg har ikke hode for gode referanser, beklager.

Femte låt, Ørnen og Katten, bryter med den svevende følelsen jeg hittil har opparbeidet. Den sender meg rett og slett hodestups inn i hamsterhjulet som symboliserer hverdagen. En hverdag full av nyheter hvor fornuften synes forduftet.

den vettuge fekk gå

når den hissige fekk lov

å bli den første te å slå

I min fantasi, så er ørnen skallet og en representant for USAs mektige styrke. Katten symboliserer midtøstens ønske om uavhengighet. Akkurat som hamsterhjulet, så kommer ikke ørnens forsøk på å erobre den smidige katten noen vei. Det er bare det samme om igjen og om igjen. Selve låten går i et mer typisk skjema enn de foregående, og har et preg av balkan, vil jeg si. I neste låt, Avmakt, så vris balkanpreget over til det jeg vil kalle ørkenblues. Den låten minner meg om bandet Tinariwen, som jeg liker veldig godt. Forøvrig, så har jeg skrevet en konsertomtale om nevnte band for et par år siden. Sjekk den gjerne ut.

Ikke tenk på at tiden går. Livet er en lek du aldri helt vil forstå. Igjen, så terger lyrikken hjernen min så til de grader. Låten Ikkje tenk på åpner moll-stemt med noen sure strykere og fortsetter med herlige akkordprogresjoner. Den drives etterhvert mot en slags ekstase anført av tunge trommer og kraftfull vokal og koring. Etter knappe tre minutter, så skifter låten helt karakter. Bass og trommer entrer flytsonen med noe funky greier som rykker godt i foten, som tilslutt siver ut på entropisk vis.

Tittelsporet, Apen & Kosmos, byr på full fart, fyr og flamme. Når det gjelder selve tittelen, så peker den mot Aldous Huxleys bok ’Ape and Essence’. En bok Pål Jackman fikk av bassist Per Zanussi. Åpenbart, så har boken vært til stor inspirasjon. I den sammenheng har jeg lyst til å by på et av Huxleys berømte sitater: «Erfaring er ikke det som skjer med mennesket; erfaring er hva man gjør med det som skjer. Kanskje er vår verden en annen planets helvete. Faktisk lykke ser alltid ut som noe ganske elendig, når man sammenligner med hvordan vi overkompenserer i forhold til vår egen ulykke.» (min oversettelse).

For den som er så heldig å være innehaver av vinylen, så har denne omtalen egentlig kommet til sin slutt nå. I andre medium, så finnes det to låter til som knyttes til albumet. Det skal også sies at rekkefølgen er litt ulik versjonen på vinyl. Jeg aner da selvfølgelig, at det må ha vært vanskelig å velge hvilke låter som skulle få plass på vinylen. Første låt som ikke fikk plass heter Tvangstanken. En låt som minner meg om Alf Prøysens Lille måltrost. Hos Wunderkammer så får jeg høre en vakker duett med Jackman og Eva Bjerga Haugen. Og Dag Sindre Vagle leverer en knakende god solo med sin Bouzouki. Zanussi har funnet frem kontrabassen, og Børge Fjordheim visper skarpen og løfter overgangen fra solo til vers med klokkespill. Dette er en av de vakreste låtene på albumet.

Siste låt, Hvis sannheten tar feil har me ingenting igjen, åpner med prat slik som franskmennene er så glad i. Dog, hos Wunderkammer så er det Kristoffer Joner som har fått æren av å lire av seg de filosofiske betraktningene på fransk vis. Betraktninger som berører klisjéer som at gresset alltid er grønnere på den andre siden, kun avbrutt av en kul modulasjon midt i låten. Med livsvisdom proklamerer Joner tilslutt, at man bør svelge den minste kamelen først. Artige greier. Ja, låten avsluttes med Joners latter.

For å avslutte slik jeg startet, så vil jeg på profetisk vis spå noen heftige konsertopplevelser i det nye året, for dem som klarer å få tak i billett til Wunderkammer. Og kanskje vinner jeg konkurransen med mine brødre, når vinylen kommer i posten en gang på våren. For Pål Jackman har lovt bort et signert eksemplar til meg. Beste julegaven jeg har fått på mange, mange år.