Amyl and the Sniffers

Fuuuuuuckings Amyl and the Sniffers!!!! Jeg var jo heldig og fikk se dem da de spilte på Øya 2023, men dette var virkelig noe annet. Hele bandet er byttet ut med noen vanvittig talentfulle musikere. Bandet består nå av, selvfølgelig, Amy Taylor som vokalist, trommis Bryce Wilson, Declan Mehrtens på gitar og Lakota Vella på bass, som vikar for Gus Romer. Måten alle disse menneskene spilte sammen var noe for seg selv, og det virker ikke som samme band jeg så med brodern tre år tilbake. 

Etter forrige konsert nevnte jeg hvor merkelig jeg syns det var at Amy var den eneste som rørte på seg, og at alle de andre i bandet sto som at de var limt fast i gulvet. Ikke denne gangen; trommisen spilte som det var hans siste konsert, og jeg har ikke sett en så smilende trommis siden jeg så Night Beats på Bukta i 2024. Mehrtens var også veldig gira for å være på scenen. Han stod ikke i ro et sekund, og viste fingeren med et smil cirka 17 ganger. Vakre Vella jobbet på med fet spilling og hadde et fint samarbeid med poseringer sammen med Mehrtens. Bandet spilte såklart absolutt alle de feteste sangene og jeg kommer ikke over hvor bra Amy klarer å se ut med masse sminke og mye farger på kroppen. Snakk om å være punkens dronning. Ingen gjør det som Amy gjør det!

De nailet alle sangene, fikk alle i publikum til å ukontrollert hyle, blant annet meg og Peter, som da måtte forlate meg fordi han bare måtte løpe for å bli med i moshpiten, selvfølgelig. Konserten varte over den solformørkelsen ingen i Oslo kunne se, men hvor kult hadde det ikke vært å høre «Hertz» hvis det ikke hadde vært overskyet. Har absolutt null kritikk, bandet nailet hver eneste sang og

lyden hørtes veldig bra ut. Fikk høre i ettertid at lyden var dårlig for de bak, men det har ingenting med meg å gjøre fordi jeg står alltid langt framme for å se bandet på nært hold. Amyl and the Sniffers får en soleklar 6er hos meg i år.

Terningkast: 6

Nick Cave and the Bad Seeds

Hvor skal jeg starte med å forklare hva denne konserten Nick Cave and the Bad Seeds gjorde for meg og alle rundt meg? Nick Cave er så klart en artist som ikke trenger en introduksjon, for en mann kan jeg bare si! Dette var jo den konserten alle hadde gledet seg mest til, i hvert fall Peter, Luke og Julian som aldri har sett ham før. Vi alle skjønte at dette kommer til å bli en av de mer ikoniske konsertene vi kommer til å se i vår livstid, for den spreke 68-åringen skuffer aldri når det kommer til konserter.

Etter å ha stått framfor Amfiet i over en time kom endelig Cave og gjengen på. Ingen av oss var helt sikre på hva som kom til å skje, men vi viste bare at dette kommer til å bli en utmerket avslutning på torsdagskvelden. Jeg kjente jeg ble mer og mer tungpustet for hvert medlem som kom ut, alle kledd i lekre, svarte skreddersydde dresser. Da Cave kom vandrende ut på scenen med sitt klassiske kjekke blikk satt han standarden for de neste to timene. Han startet settet med «Get Ready for Love», noe som ikke kunne vært en mer perfekt start.

Luke slapp ikke inn i foto-området under konserten, og vi skjønte fort hvorfor, siden Cave var mer oppå publikum og i foto-området enn på selve scenen. Klassisk ham, fyren trives mer blant folket enn fast på scenen. 

Så kom den vakre klassikeren «From Her to Eternity», og dette var da konserten virkelig smalt og publikum eksploderte. Denne Bad Seeds-låta er en evig klassiker, det er ingen tvil at bandet selv elsker å framføre denne live. Den ble fremført mye bedre enn da den ble spilt inn i 1984. Et absolutt høydepunkt for meg og årets Øya.

Warren Ellis er også en viktig person for bandet, og fyren stjal showet en haug med ganger med hans syke talent på fiolin og hans sjarmerende personlighet.

Hvordan bandet klarer å ha så store kontraster i alle sangene sine er helt fascinerende. Jeg har aldri grått, flirt eller følt på alle følelsene mine så sterkt under en konsert før.

Neste sang ut var så klart «Joy», altså fy faen for en sang ... Under denne låta valgte vi i gjengen å spre oss litt, så vi kunne stå og kjenne litt på vår egne følelser og gråte litt for oss selv. Midt i sangen snur jeg meg mot betalende Peter og skribent Julian og ser de to våteste trynene jeg noen gang har sett. De ble plutselig bare to kiser som elsker musikk og elsker Nick Cave så høyt, så fint å se. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også felte et par hundre tårer. Uansett, nok om oss! «Joy» ble fremført så vakkert at det ble så stille på Tøyen som det aldri har vært før, og man kunne lukke øynene og ikke skjønne at man står midt i Oslo. For en intim og uvirkelig opplevelse vi fikk være med på.

«O Children», som Luke har hørt på i månedsvis var neste. Cave satt seg ved pianoet og Tøyen ble stille igjen. Det er virkelig noe spesielt med Cave som artist, måten han ikke bare fremfører sangene sine, men han tar det et steg videre med bevegelser, utrykk, tårer, roping og skriking, og ikke minst måten han er sammen med publikum. Han er i konstant kontakt og gjør dette til en opplevelse for oss alle. Dette er hvorfor nettopp denne konserten er alle som var på årets Øya sin favorittopplevelse, og det var uten tvil min.

For en konsert.

Terningkast: 6

Getdown Services

Getdown Services er et band jeg hørte om for en stund siden, men aldri har blitt helt forelsket i før vi så dem live. Fredagen var det ikke så veldig mye Luke og jeg var gira på å få med oss, bare Slomosa og Getdown Services som begynte ganske sent begge to, så det ble et par timer på Grunerløkka før vi tok turen til Tøyen.

Duoen består av Josh Law og Ben Sadler, begge fra Bristol i England. Første inntrykk av guttene er at dette er to bestevenner som har bestemt seg for å lage kul musikk og bare ha det gøy sammen, noe de har fått til. 

Noe av det første jeg og Luke merket var hvor mange folk dette bandet tiltrakk seg løpet av de første par låtene. Mange av Sombr-bataljonene kom løpende for å sjekke ut Getdown Services. Greit nok at det var playback, men de slapp unna med det med på grunn av hvor fantastisk personligheten og utstrålingen deres var. Snakk om bra crowdwork: gutta fikk oss til å rope, hoppe og danse med sidepartneren, noe som er vanskelig å få til med et norsk publikum, som de da nevnte flere ganger. Vil si at det var vanskelig å stå i ro.

Om jeg skulle beskrive konserten med tre ord hadde jeg valgt kaotisk, energirik og forbanna morsom. Har ikke flirt så mye under en konsert på lenge. Det var en fin kombinasjon av britisk humor og at gutta valgte å kjøre konserten toppløs Humoren traff midt i blinken for Luke, som flirte høyere enn alle. Humoren traff også hardt for staffen som jobbet for Øya, altså de frivillige. Scenevakta, som da var en godt voksen mann i 40-åra som ikke klarte å holde maska uansett hvor hardt han prøvde, ble et veldig blikkfang og var gøy å se på. Man skulle nesten trodd at Øya hadde begynt med stand-up.

Oppi all denne morsomheten så var virkelig musikken overraskende bra: unik lyrikk, kule beats og vokaler som komplimenterer hverandre. Det var en veldig fin miks av elektronisk punk og disco, og dette funket som bare det. Getdown Services er absolutt et band jeg skal se og høre mer av. Snakk om å bli influenced.

Det kom virkelig som et sjokk for både meg og Luke at dette er en av konsertene vi blir å huske mest fra årets Øya. Dette handler så mye om produksjon og kvaliteten på lyden, men mest om hvordan gutta klarte å snakke med publikum, gjøre narr av oss på en genuin morsom måte og hvor morsomt vi alle hadde det sammen. De trenger virkelig ikke en svindyr produksjon for at de skal naile et show, de klarer det helt fint bare de to sammen. Låta jeg husker aller mest er “The Radiator” som da handler om å slå hodet sitt på varmepumpen, dette viser bare til hvor enkle, men samtidig geniale og catchy låtene deres er.

Terningkast: 5